Konkurrenter, supplementer eller samarbeidspartnere?

Av Morten Stensby

1.1 Innledning

Her møtes en tradisjonsrik lokalavis og et dugnadsdrevet bygdenettsted. 106 års avishistorie – hovedsaklig med papir som basis – må bryne seg på et ni år gammelt nettsted, som etter hvert har fått stor oppslutning blant leserne.

Det er velkjent at hva vi kan kalle tradisjonelle medier, først og fremst papiraviser, men også etermedier som tv og radio, utfordres kontinuerlig både på «hjemmebane» og på nye arenaer. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig for hvem som helst å skape sitt eget medium og være sin egen journalist. Folk kommuniserer på nye plattformer, for eksempel Facebook, og formidler informasjon via ulike kanaler, eksempelvis blogger. Forholdet mellom tradisjonelle og nye informasjons- og nyhetsplattformer skaper spenningsfelter det er svært interessant å se nærmere på. Dette tvinger tradisjonelle medier til å tenke grundig gjennom hvilken strategi de må ta i bruk for å møte disse nye utfordringene.

Norge har for eksempel fått en lang rekke rene nettaviser, enten selvstendige eller eid av et mediehus. Størst er VG Nett. Vi finner ellers et utall nettaviser, nettsteder, nettportaler eller hva vi nå velger å kalle dem. Felles for dem alle er at de utfordrer de tradisjonelle mediene, som papiravisene. I hele Norge er det etablert nettsteder som i varierende grad tar mål av seg til å supplere, samarbeide eller konkurrere med disse. Ingen har ennå full oversikt over hvilke konsekvenser denne utfordringen får for papiravisene. Vi vet at opplaget faller hos de fleste, men vet fortsatt for lite om hvordan det påvirker folks forhold til den samlede mediebruken. Også i spredt og tynt befolkede områder som Valdres gjør dette fenomenet seg gjeldende.

Likevel er tilstanden i Norge – enn så lenge – langt fra så utfordrende som i USA, som vel må sies å være det toneangivende landet i verden når det gjelder nye medietrender. Siden 1970 har papiravisenes samlede opplag der falt med cirka 15 prosent, fra 62 til 50 millioner eksemplarer. Avisene har de laveste opplag siden 1946, samtidig som befolkningen er fordoblet (jfr. Olsen, foredrag New York University, januar 2009). I USA oppga hele 40 prosent av de spurte i en undersøkelse i 2008 internett som sin primærkilde for nyheter, en økning fra 24 prosent bare ett år tidligere. Sviktende annonse- og abonnementsinntekter samt økende gjeld tvinger de tradisjonelle mediehusene til å iverksette tildels dramatiske tiltak.

Internett ser per i dag ut til å være den største trusselen for disse medievirksomhetene.

1.2 Bakgrunn for oppgavevalget

Mediehuset Valdres er den dominerende aktør i sitt primærområde: De seks valdreskommunene, med sine til sammen cirka 18.000 innbyggere. Noe konkurranse kommer fra regionavisen Oppland Arbeiderblad (papir og nett) samt NRK Hedmark og Oppland (radio, tv og nett). De siste årene er Mediehuset Valdres også blitt utfordret – i varierende grad – av ulike nettsteder. Hedalen.no er ett av disse, og så langt med stor sikkerhet ett av de mest profesjonelle og best besøkte. Bakgrunnen for valget av oppgavetema er å finne ut hvilken påvirkning et slik nettsted har på regionens dominerende medieaktør.

Blant mange sentrale spørsmål i denne oppgaven er:

• Hva er likhetene og forskjellene mellom de to mediene som nyhetsformidlere og debattarenaer?

• Hvordan er likheter og forskjeller med hensyn til brukerinvolvering og geografisk profil i redaksjonelt innhold?

• Hvordan vurderer ledelsen i de to mediene hverandre på disse områdene spesielt og som medieaktører generelt?

• Blir viktige debatter for hedalen.nos primærområde samt kommunen det ligger i ført både på bygdas nettsted og i spaltene hos avisa Valdres?

• Dersom svaret på dette er nei, hvorfor er det slik?

• Er det forskjell på folks terskel mht. å ytre seg skriftlig i de to mediene?

• Påvirker debatten på hedalen.no politiske beslutninger i den kommunen som nettstedet dekker?

1.3 Oppgavens formål

Hovedformålet har vært å prøve å finne noen svar på om hedalen.no – i alle fall i spesielle saker – er en viktigere debattarena enn Mediehuset Valdres. Hvordan er forholdet mellom de to når det gjelder nærhet til og dialog med brukerne? Kan hedalen.no sies å ha noen av de elementer som såkalte sosiale medier som Facebook og Twitter besitter? Bruker bygdefolket sitt «eget» nettsted også som en arena for kommunikasjon?

Dernest har jeg forsøkt å se på hvordan leserne av hedalen.no vurderer bygdenettstedets betydning som debattarena og som nyhetsformidler. Endelig har det vært et viktig spørsmål å finne antydninger om de politiske beslutninger i den aktuelle kommunen har latt seg påvirke av innbyggernes engasjement via nettstedet.

Jeg har også undersøkt noe om hva de to mediene leverer av innhold samt forsøkt å finne ut hvordan de vurderer hverandre med utgangspunkt i oppgavens tittel: Konkurrenter, supplementer eller samarbeidspartnere?

1.4 Metode

Siden oppgavens hovedformål er å se på hvorvidt bygdenettstedet hedalen.no kan være en viktigere, lokal debattarena enn Mediehuset Valdres, har jeg har gjort en kvantitativ innholdsanalyse (jfr. Østbye et al., Metodebok for mediefag, 2007) hos de to medieplattformene. Denne er begrenset til perioden 31. oktober 2008 til primo februar 2009, og konsentrerer seg om en særlig omstridt sak om nedlegging av skoler i Sør-Aurdal kommune, hvor www.hedalen.no er lokalisert. Det innholdet som er gjennomgått, omfatter temaene nyheter og debatt hos de to mediene i denne skolestriden. Mitt hovedfokus har imidlertid vært den debatten som foregikk på hedalen.no i den aktuelle perioden med skolestrid. Mine antakelser gikk ut på at det lokale bygdenettstedet tiltrakk seg betydelig større aktivitet og engasjement enn avisa Valdres. Dette viste seg å stemme, noe jeg vil komme tilbake til senere. Jeg har også gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse hos de to mediene for ukene 10 og 11 i 2009. Målet med dette var å finne ut enda mer om nærhet og dialog til brukerne, ut fra andre saker enn den rene skoledebatten.

Videre har jeg utført en enkel spørreundersøkelse (jfr. Østbye et al., 2007) hos et begrenset utvalg brukere av hedalen.no. Målet med denne var å finne ut hvordan disse vurderer bygdenettstedet opp mot Mediehuset Valdres, med hovedvekt på de to medienes posisjoner som debattarenaer og nyhetsformidlere.

For å finne ut noe om hvordan de to mediene vurderer hverandre samt for å avdekke likheter og forskjeller, har jeg valgt strukturerte intervjuer (jfr. Østbye et al., 2007) med de to redaktørene, Arne Heimestøl i hedalen.no og ansv. redaktør Torbjørn Moen i Mediehuset Valdres. Intervjuene er gjort ved at jeg på forhånd laget en spørsmålsliste, som så ble sendt til de to. Begge har besvart dem skriftlig. Spørsmålslistene følger som vedlegg til oppgaven, i likhet med de innholdsanalysene som er gjort samt spørreundersøkelsen blant et utvalg av hedalen.nos brukere.

Til slutt noen betraktninger omkring fenomenet «Backyard research» (jfr. Creswell, 2003, gjengitt hos Korme, masteroppgave BI, 2008), dvs. undersøkelser i den bedriften man selv arbeider. Dette byr på særlige utfordringer. Jeg har likevel valgt å undersøke enkelte forhold knyttet til egen virksomhet, ikke minst for å kunne frambringe resultater som kan anvendes der.

Det er imidlertid viktig å presisere at undersøkelsene i egen bedrift som har kunnet påvirke min objektivitet, er begrenset til intervjuet med Mediehuset Valdres’ ansvarlige redaktør. For ytterligere å tilstrebe maksimal grad av objektivitet, er dette gjennomført som et strukturert intervju. Dermed mener jeg risikoen for uheldig påvirkning av oppgavens resultater bør være begrenset til et minimum. De øvrige undersøkelser i egen virksomhet er gjort gjennom innholdsanalyser, hvilket ikke bør innebære elementer som kan ha forrykket oppgavens objektivitet i nevneverdig grad. Slik Korme påpeker i sin masteroppgave, med henvisning til Grenness (2004), er det umulig å svare klart ja eller nei på om man bør gjennomføre undersøkelser i egen bedrift. Derfor må det også nevnes at undersøkelser åpenbart kan by på fordeler, blant annet at det er stor grad av tillit mellom intervjuer og respondent.

Min konklusjon er dermed at nøytraliteten skal være ivaretatt så langt som mulig, gjennom en profesjonell holdning til «Backyard research», basert på tilstrekkelig kjennskap til og kunnskap om problemstillingen.

2.1 Litteraturgjennomgang

«Citizen journalism» og «grassroots journalism» er begreper som benyttes flittig i engelskspråklige land, først og fremst USA og England. På norsk er antakelig ordet borgerjournalistikk det mest dekkende. Ettersom det er dette stadig mer utbredte fenomenet – at enhver kan være «journalist» og publisere hva som helst når som helst – jeg setter søkelyset mest på i denne oppgaven, er det naturlig å ta utgangspunkt i litteratur på dette området. Samtidig er det uunngåelig også å berøre noe av det som lynraskt skjer innenfor såkalte sosiale medier, som for eksempel Twitter og Facebook.

Den amerikanske forfatteren, læreren og konsulenten Clay Shirky fra USA beskriver i sin nye bok «Here Comes Everybody» på en svært god måte de virkninger denne sosiale «revolusjonen» kan få for samfunn og medier, på godt og vondt. Shirky underviser blant annet ved New York University. Der finnes en annen viktig kilde, assiociate professor Jay Rosen. Han meddeler i hovedsak sine tanker via nettstedet www.pressthink.org. En annen som «blogger» flittig om temaet er Jeff Jarvis, associate professor ved City of New York University, på nettstedet www.buzzmachine.com. Endelig vil jeg nevne Paul Bradshaw og hans www.onlinejournalismblog.com. Bradshaw underviser om nye medier ved Birmingham City University. Alle disse har vært betydningsfulle kilder til kunnskap og inspirasjon i forbindelse med denne oppgaven.

Også en del norske nettsteder har vært viktige for meg. Jeg vil særskilt nevne det relativt nystiftede Norwegian Online News Association (NONA), www.netthoder.wordpress.com. Forsker ved Institutt for Journalistikk, Tord E. Nedrelid, tilfører også mye ny og viktig kunnskap på www.nedrelid.com.

Med fare for å virke «uvitenskapelig», synes jeg det er riktig å ta med at det etter hvert er nokså mange som ytrer seg om utviklingen av nye medier. Siden det ikke finnes så mye tradisjonell litteratur av vitenskapelig art på området, og utviklingen går med rasende fart, tilflyter mesteparten av informasjonen nettopp via internett, som slike medieblogger. Tallrike er også de nye nettaviser og nettsteder som har dukket opp både i inn- og utland, som utfordrer hva man på engelsk kaller «Big Media».

Et par andre bøker har bidratt med nyttig bakgrunn og kunnskap i arbeidet med denne oppgaven: Grunnleggeren av «Center for Citizen Media», Dan Gillmor, skriver både underholdende og informativt om fenomenet sosiale medier i sin bok, «We, the Media». Forfatteren og medieviteren Howard Rheingold er en annen av kildene som omtaler dette. Han har kommet med en bok som heter «Smart Mobs – the next social revolution».

Andre sentrale kilder har vært Nettavisundersøkelsen (Krumsvik, 2008), Digitale diskurser (Engebretsen, Martin, 2007), Journalistikk i en digital hverdag (Ottosen, Rune og Krumsvik, Arne, 2008) og The Vanishing Newspaper (Meyer, 2004).

For øvrig henvises det enkelte steder i oppgaveteksten til foredrag fra ulike sammenhenger.

Når det gjelder metodebruken, har jeg holdt meg til Metodebok for mediefag (Østbye et al., 2007), Metoden i avisundersøkelsen (Allern, 1999) og Måling av redaksjonell kvalitet (Olsen, 2006).

3.1 Situasjonsbeskrivelse

3.1.1 Mediehuset Valdres

Lokalavisa Valdres ble etablert i 1903. Selskapet heter i dag AS Valdres og Valdres Trykkeri (VVT). Nylig er mer enn 90 prosent av aksjene overtatt av Tun Media (TM) i Oslo. Det foreligger planer om oppdeling av selskapet, der Mediehuset Valdres skal bli en del. Det var tilsvarende planer også før TM tok over. Jeg har derfor konsekvent valgt å kalle den delen av virksomheten som prosjektoppgaven omhandler for Mediehuset Valdres. Konsernet Tun Media, som publiserer avisa Nationen, medlemsbladet Bondebladet samt en rekke magasiner og driver forlagsvirksomhet, har etter oppkjøpet av VVT og selskapet Fri Flyt AS i 2009 til sammen bortimot 250 ansatte. Hvilke andre virkninger enn oppdeling av selskapet fusjonen får for VVT er det ennå for tidlig å si noe mer håndfast om.

Hele VVT (inkludert bokbinderi på Gjøvik og et lite trykkeri i Hallingdal) har cirka 80 ansatte. Selskapet driver foruten papiravis og nettavis også en omfattende boktrykkvirksomhet samt produksjon av småtrykksaker i mindre omfang. Cirka to tredeler av de ansatte er knyttet til denne trykkerivirksomheten. Omsetningen var i 2009 på rundt 80 millioner kroner. Den delen vi kaller Mediehuset Valdres hadde en omsetning på cirka 35 millioner. Driftsresultatet for 2009 i hele VVT var i skrivende stund ikke klart, men det forventes et plussresultat på noen hundre tusen kroner. Rundt 25 av VVTs ansatte er tilknyttet Mediehuset Valdres. Den skrivende delen av redaksjonen består av 8,2 journalistårsverk pluss to redaktører. Mediehuset Valdres drives selvsagt i samsvar med pressens etiske regelverk, som Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten etc.

Opplaget til papiravisa var per 31.12.2008 9342 eksemplarer. Vel 30 prosent av abonnentene bor utenfor Valdres. Husstandsdekningen i de seks valdreskommunene varierer fra i overkant av 70 til bortimot 90 prosent. Gjennomsnittet ligger på om lag 75 prosent. Papiravisa utkommer fire dager i uka, tirsdag, torsdag, fredag og lørdag. I tillegg produserer redaksjonen magasinet Valdrespuls, som kom ut med ni utgaver i 2008. Det er planlagt et tilsvarende antall dette året.

Mediehuset Valdres startet med enkel nettpublisering allerede midt på 1990-tallet. Siden den gangen har utviklingen gått gradvis. I starten var det 600 daglige sidevisninger, mot cirka 13.000 i dag. Budsjettet på annonsesalg til nettavisa er for 2009 421.000 kroner. Budsjettert driftsresultat er 188.000. Resultatet i 2008 var 202.000 kroner. Papir og nett er Mediehuset Valdres’ to publiseringskanaler.

I løpet av hele 2008 hadde Mediehuset Valdres’ nettutgave totalt 213.000 unike brukere, 690.000 besøk, 3.171.000 sidevisninger. Ferske tall viser en økning i bruken, sammenlignet med tilsvarende måneder i 2008. Eksempelvis var det 14. april i år 8.263 unike brukere innom nettavisa. Hele 49,3 prosent av brukerne befinner seg i Akershus eller Oslo. Over 1200 abonnenter får tilgang til komplett nettavis ved kjøp av helårsabonnement. Ingen særskilte redaksjonelle ressurser er ennå avsatt til å jobbe med nettavisa. Systematisk publiseres et begrenset utvalg saker ved midnatt de dagene som papiravisa utkommer. Ellers forsøker man å produsere saker for nettavisa fortløpende, noe som lykkes i varierende grad. For tida arbeides det på et prosjekt med økt nettsatsing, herunder ny teknisk plattform, i samarbeid med Tun Media. Sistnevnte har de seneste par årene brukt mye tid og penger på utvikling av sine nettsteder.

3.1.2 Hedalen.no

Hedalen.no er organisert som en stiftelse. Nettsiden kom «på lufta» 23. mai 2000. Siden da har hedalen.no hatt vel 1,6 millioner besøk. Stiftelsens styre består en styreleder og to styremedlemmer.  Styret har engasjert Arne Heimestøl som redaktør. Han driver dette som en bigeskjeft.

Det er styret i stiftelsen hedalen.no som engasjerer og eventuelt avskjediger redaktøren. Ifølge vedtektene ligger det redaksjonelle ansvaret hos denne alene. Stiftelsen har et redaksjonsråd på fire medlemmer. I tillegg er en særlig kompetent fagperson parat til å gi råd i spesielle situasjoner. Styret rekrutteres blant nettstedets lesere og bidragsytere. Nettstedet har også egen regnskapsfører og revisor, og er registrert i Brønnøysund.
«Ideen til hedalen.no fikk jeg på en joggetur ved årsskiftet 1999/2000. Jeg hadde da jobbet halvannet år i Norsk Nettskole (det som nå heter Globalskolen)», opplyser redaktør Arne Heimestøl.

I hedalen.nos vedtekter, paragraf 2, kan vi lese følgende: «Stiftelsens formål er å drive nettstedet og den nettbaserte lokalavisa hedalen.no. Den redaksjonelle linjen skal baseres på Vær varsom-plakaten, ytringsfriheten og være uavhengig av partipolitisk og religiøst grunnsyn, og drives i samsvar med reglene i Redaktørplakaten. Nettstedet skal være et kontaktpunkt mellom bygdefolk, mellom bygdefolk og utflytta hedøler, og dessuten et knutepunkt mellom de mange hyttebrukere og bygdefolket. Nettstedet skal bidra til å profilere bygda på en måte som gjør den interessant å bo i, arbeide i og besøke. Nettavisen kan ha diskusjonsfora hvor allmennheten, basert på aksepterte retningslinjer for ytringsfriheten, kan bidra med innlegg. Fora skal være moderert».

Stiftelsen hedalen.no skal ikke oppnå overskudd utover det som er nødvendig for å sikre framtidig drift. eller på annen måte ved behov for en spesiell kompetanse. Eier eller bruker av fritidsboliger eller personer med fast bopel i Hedalen har stemmerett på årsmøtet. Hver person har da en stemme. Vedtektene kan av årsmøtet endres med to tredels flertall.  Avvikling av stiftelsen skal skje når årsmøtet, etter innstilling fra avviklingsstyret, fatter vedtak om dette med samme flertall. I så fall skal nettstedets elektroniske innhold lagres på digitalt medium og overdras til Sør-Aurdal folkebibliotek. Øvrige verdier skal, etter innstilling fra styret, tilfalle et veldedig beslektet formål i Hedalen eller et allmennyttig formål, heter det i vedtektene. Hedalen.no har bare en ansatt, og det er redaktøren. Han mottok i 2008 en lønn på 60.000 kroner. Arbeidet han utfører tilsvarer om lag et kvart årsverk. Nettstedets samlede inntekter i 2008 var cirka 106.000 kroner. Hedalen.no lager nettsider for bedrifter, lag og foreninger. I tillegg har man annonser på startsida. Bekjentgjørelser er gratis. Noen bidrar med frivillige gaver til nettstedet også, men de viktigste inntektene kommer fra nettsidene pluss annonser.  Redaktøren har ingen oversikt over antall bidragsytere. Han har to «faste» medarbeidere i det lokale idrettslaget. Alle kommentarskribentene forfatter tekster uten å få noe honorar. Resten av bidragsyterne er frivillige medarbeidere som jobber på dugnad.

Hedalen.no har i liten grad vurdert å få til en økning av annonseinntektene. Redaktøren tror at disse nok kan økes med større satsing, men dette har man ikke brukt mye tid på. «Hedalen er en dugnadsbygd, og det legger jeg også til grunn for hedalen.no Dette betyr at jeg ikke forventer å få normal lønnsinntekt for jobben jeg gjør på nettstedet. De 60.000 kronene jeg fikk for arbeidet siste året er den høyeste inntekten jeg har hatt. For tre år siden var honoraret 17.000 kroner. Samarbeidet mellom utflytta hedøler, hyttefolket og hedøler kommer til uttrykk både på Hedalen.no og andre steder. Arbeidsinnsatsen min på Hedalen.no tilsvarer et kvart årsverk. Mer tid kan jeg ikke bruke på denne virksomheten. Når deler av virksomheten for mitt vedkommende også er dugnad, har jeg god samvittighet for å be om dugnadsbidrag fra andre. Det er mange som bidrar med artikler av ulike slag, og ingen av dem får honorar. Mitt engasjement i bygda handler altså mest om å få være med på å utvikle lokalsamfunnet og mindre om å tjene penger. Slik det er nå, legger jeg ut nyheter alle dager i året», opplyser redaktøren. Den viktigste motivasjonen for hedalen.no ser altså ut til å være med på å bygge lokalsamfunnet.

Hedalen har 330 husstander. Redaktøren får mange gode tilbakemeldinger på nettstedet, også fra utflytta hedøler og hyttefolket. Flere bidrar både med artikler, kommentarer og forumsinnlegg. Nettstedet har cirka 1000 oppslag per dag, men flere er nok innom nettstedet mer enn en gang om dagen. Hedalen.no har ikke innslag av blogging. Mange bidrar med tips. De fleste kommer fra bygdefolk, men hyttefolket og utflytta hedøler kommer også med innspill. Redaktøren spør Mediehuset Valdres om råd av og til, og tipser lokalavisa om saker man mener kan være interessante for den. Man lenker til interessante oppslag i andre aviser. Ifølge redaktøren finnes det ingen åpenbare konkurrenter. Hedalen.nos grunnholdning er samarbeid og i mindre grad konkurranse. Redaktøren ser på nettstedet som et kontinuerlig utviklingsarbeid. Han mener folks bruk av nettstedet og det viktigste formålet for dem er at de ønsker å lese nyheter, bekjentgjørelser og annonser. I tillegg er det slik at debattforumet har langt flere lesere enn skribenter.

3.1.3 Nettsted eller nettavis?

På bakgrunn av at hedalen.no selv i sine vedtekter bruker begrepene nettsted og nettavis, kan det være av en viss interesse å se på hva mediet skal betraktes som. Vedtektene sier at nettstedet først og fremst skal være et kontaktpunkt for og mellom bygdefolk, men også et knutepunkt overfor hytteeiere, utflyttede og eventuelle andre interesserte. Når det gjelder nettavisa, anvender man begrepet lokalavisa hedalen.no, hvor debattforumet åpenbart tillegges mest betydning.

Men er dette en nettavis, slik Martin Engebretsen definerer det i sin bok «Digitale diskurser – Nettavisen som kommunikativ flerbruksarena» (Høyskoleforlaget, 2007)? Kanskje passer Engebretsens begrep, kommunikativ flerbruksarena, godt på hedalen.no, ettersom kommunikasjonen foregår på ulike måter og nivåer. Magne Lindholms beskrivelse i boken «Journalistikk i en digital hverdag» (Ottosen, Rune og Krumsvik, Arne, IJ-forlaget, 2008), passer langt på vei på både hedalen.no og avisa-valdres.no. Lindholm definerer et nettmedium slik: Modul pluss portal er lik medium. «Et nettmedium er rett og slett en portal, altså en tematisk klynge som er tilgjengelig på internett», skriver han i sin artikkel i boken. Han utdyper med å beskrive nettavisen som noe langt mer enn en elektronisk papiravis, og kaller den «en interaktiv database i kontinuerlig endring». Så lenge brukerne er tilfreds med det de finner, finner de antakelig en slik kategorisering lite interessant. Hedalen.no tilfredsstiller så langt jeg kan skjønne kravene til også å være en nettavis, i kraft av å være «en interaktiv database i kontinuerlig endring». Det samme gjelder for www.avisa-valdres.no.

3.1.4 Hedalen.no som debattforum

Redaktøren mener at terskelen for å ytre seg er lavere på hedalen.no enn i avisa Valdres, ev. andre «etablerte» medier. Spørreundersøkelsen jeg har gjort blant 10 «superbrukere» bekrefter også dette, se annet sted i oppgaven. I lange perioder kan det imidlertid være helt stille på forumet til hedalen.no. Men kommer det opp en sak som engasjerer, eksempelvis skolesaken, så blir det mange innlegg. Jeg mener disse momentene synliggjør at mye av det som foregår på hedalen.no helt klart ligger innenfor den definisjonen av «citizen journalism» som professor Rosen har lansert, se senere i oppgaven. Det finnes et felles debattforum for hele Sør-Aurdal på hedalen.no (Hedalen er en liten del av kommunen). Redaktøren redigerer også dette, men her er det stort sett svært stille. Det er verdt å merke seg at folk fra hele kommunen ytrer seg på forumet til Hedalen.no. «Hedalen.no er nærmere sine lesere i Hedalen enn det Mediehuset Valdres er. Saker som tas opp på forumet, tar ofte utgangspunkt i Hedalen. Jeg tror brukerne har et eiendomsforhold til hedalen.no. Jeg er ikke sikker på at det i samme grad har det til Mediehuset Valdres. Og kan det være at de som leser hedalen.no har blitt mer vant til å ytre seg på nettet», spør Arne Heimestøl.

Det er selvsagt ulik kvalitet på innleggene, men hedalen.no vektlegger ytringsfriheten, og siden man ikke har begrenset spalteplass på slike fora, kan det tillates et stort antall innlegg. De fleste blir lagt ut, men noen blir redigert eller strøket. Personangrep vil man ikke ha. Bidragsyterne må holde seg til sak.

I prinsippet bygger hedalen.no og Mediehuset Valdres på de samme grunnlagsdokumentene: Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

«Jeg tror ikke Mediehuset Valdres er så opptatt av å være en samfunnsutvikler som det hedalen.no er. MV har nok mer distanse til stoffet og kan, dersom de finner det riktig, drive med mer gravende og kritisk journalistikk. Her må hedalen.no være mer nøktern. Vi skriver om saker der det er meningsforskjeller, men legger vekt på å få fram ulike syn uten å hente fram skandaleoverskrifter. Verken hedalen.no eller MV fungerer som mikrofonstativ for alle slags ytringer. Vi velger begge ut hva vi vil publisere og hvordan stoffet skal vinkles», mener redaktøren for hedalen.no.

Nettstedet har – i motsetning til Mediehuset Valdres – et moderert debattforum. Redaktør Heimestøl mener at MV bør skaffe seg et slikt forum snarest mulig.

Han frykter ikke at det vil komme en konkurrent i Hedalen, Sør-Aurdal eller andre steder i Valdres, som baserer seg på et nettsted i kommersiell drift. I Sør-Aurdal finnes det nettsteder for Bagn, Reinli og Begnadalen. To av disse har fått hjelp av hedalen.no til å komme i gang. I nabokommunen Etnedal planlegges det en nettavis (april 2009).

«Jeg har et sterkt ønske om at vi og Mediehuset Valdres skal få et mer formalisert samarbeid. Lokalavisa har en fagkompetanse som er mye større enn det vi har. Samtidig er hedalen.no nærmere mye av det som skjer i Sør-Aurdal enn det MV er. Jeg tror lokalavisa kan ha litt å lære av oss også. Samarbeid kan etter mitt syn være en vinn-vinn-relasjon. Hedalen.no skal være et dynamisk nettsted. I det legger jeg at vi hver dag, så sant det er mulig, skal oppdatere startsida. Dessuten skal vi være et nettsted i utvikling. Det er fortsatt mange arenaer vi kan bli bedre på» fastslår redaktøren.
3.1.5 Hedalen.no – en vaktbikkje?

«Mediehuset Valdres skal dekke et mye større område enn det hedalen.no har som oppgave. Avisa må nok prioritere strengere med hensyn til hva som skal vies oppmerksomhet. MV tar opp viktige saker. Spørsmålet er om det blir for få oppslag til at abonnentene i Hedalen synes det er tilstrekkelig. Jeg tror også at både bygdefolk, utflytta hedøler og hyttefolket har fått et eierforhold til nettstedet. Et snitt på 1000 oppslag hver dag viser i alle fall at hedalen.no blir besøkt, og jeg tror vi har lesere i andre deler av Sør-Aurdal også», sier Arne Heimestøl.

Med referanse til flere av de funn jeg har gjort i innholdsundersøkelsen samt spørreundersøkelsen blant superbrukerne, tyder mye på at redaktøren her kommer med en temmelig treffsikker analyse.

De innsendte debattbidragene blir kontrollert for språk og rettskriving, og dersom det er mistanke om at noe er feil, tar redaktøren dette opp med innsenderen. Redaktøren kan nesten ikke huske at dette har skapt problemer. De fleste får komme til orde så sant ytringene er akseptable i forhold til reglene. Det har hendt at man har nektet å publisere innlegg. Forumet på hedalen.no er moderert. I retningslinjene heter det blant annet: «Vær saklig, ikke karakteriser motdebattanter eller andre personer, institusjoner og organisasjoner på en uhøflig eller sjikanøs måte. Unngå bannord og annen ordbruk som virker støtende. Fremsett ikke påstander du ikke har belegg for. Kort sagt: Bruk vanlig folkeskikk. Redaktøren påberoper seg rett til å ikke publisere innlegg som bryter med allmenn oppfatning av god tone. For øvrig legges ytringsfriheten til grunn for forum».
Nettstedet har ingen profesjonelle journalister. Når det gjelder eventuell innflytelse på for eksempel lokalt byråkrati, lokalt næringsliv og lokale politikere, viser han som ett eksempel til utdrag av en tale som ordføreren holdt i kommunestyret:
http://www.hedalen.no/OPPSLAG/2008/desember/20/index.htm
På spørsmål om i hvilken grad hedalen.no bidrar til å skape engasjement, om publisering og framstilling påvirker behandlingen og utfallet av aktuelle saker i lokalsamfunnet, svarer han dette: «Jeg tror jeg prøver meg som småprofet: Hedalen skole kommer til å være 1 til 10-skole i framtida også. Jeg tror hedalen.no har vært en bidragsyter til at dette skjer, jfr. de mange høringsuttalelsene kommunen har fått inn i driftstilpasningsprosessen».
Han mener at bygdenettstedet har en «vaktbikkjefunksjon», eksempelvis overfor de folkevalgte. «Vi tillater oss å stille kritiske spørsmål av og til – og vi tillater dem å ytre seg gjennom kommentarartikler også. Det finnes en del forumsskribenter som er vaktbikkjer også, men politikerne deltar i liten grad i debattene», konstaterer han.

3.1.6 Mediehuset Valdres – en maktfaktor i regionen?

«I mediebildet i Valdres ser jeg på hedalen.no som et supplement», svarer ansvarlig redaktør Torbjørn Moen i Mediehuset Valdres på spørsmålet om han ser på avisa Valdres og hedalen.no som supplementer, konkurrenter eller samarbeidspartnere,

Han opplever innhold og stoffmiks hos hedalen.no som særdeles spisset og ultralokalt, men at nettstedet også har en utrolig bredde. Mediehuset Valdres må nødvendigvis favne mye bredere. «Vi er avis for hele distriktet, inkludert hytteeiere og andre med tilhørighet til Valdres», fastslår Moen.

Han mener den største likheten mellom de to mediene er at begge er opptatt av lokale saker som berører innbyggerne, både av nyhetsmessig karakter og saker om kultur/underholdning. Forskjellen er størst ved at hedalen.no som lokalt nettsted går mye tettere innpå, det er et enda sterkere lavterskeltilbud. Han mener andre ulikheter framkommer blant annet gjennom at alt ikke er like godt journalistisk bearbeidet på et nettsted som dette, uten særlig bemanning. Moen mener at Mediehuset Valdres har makt og innflytelse, det opplever i mange tilfeller å sette dagsorden og i mange sammenhenger gjennom avisinnlegg og i debatter for eksempel i kommunestyrene å være referanseavis. Han hevder at «det sto i Valdres» framstår som en sannhet hos veldig mange. Avisen opplever stor troverdighet og derigjennom også betydelig makt når viktige og avgjørende saker for enkeltindivider og samfunnet som helhet står på dagsordenen. MVs ansvarlige redaktør opplever dette også gjennom tilbakemeldinger fra leserne.

Han har ved en rekke anledninger opplevd tilbakemelding på at hedalen.no er et svært oppegående nettsted.

«De opptrer i mange sammenhenger gjerne litt uredde og er særdeles flinke til å ta opp helt lokale saker, og er gjerne først på det eksempelvis i forhold til lokalavisa. Hedalen.no har en langt lavere terskel for å engasjere seg i lokaldebatten også. De er dessuten flinke til å ta opp saker som bygdefolket er sterkt opptatt av. Debatten omkring framtidig skolestruktur er et godt eksempel. Dessuten berømmer mange nettstedet for at de er særdeles kjappe med å få ut nyheter og kommunale vedtak etc. som angår bygdefolket. Størst betydning har nok likevel hedalen.no som lokalt debattforum», mener Torbjørn Moen.

Han fastslår at Mediehuset Valdres langt på vei har beholdt sin sterke posisjon i regionen, inkludert Sør-Aurdal, gjennom flere år, det samme gjelder lesertallene som heller har økt de siste åra.

«Det er kanskje en fare i at slike nettsteder kan stjele litt engasjement og ta noe av den lokale debatten, men denne typen nettsteder er like mye et aktivum. Jeg velger å se på dem som det. I Valdres er det jo bare hedalen.no som er av noe betydning. De bidrar til å skape mer engasjement og trøkk, som også kommer lokalavisa til del. Naturligvis har det mye å si hvordan vi selv som utgiver velger å se på dem; som konkurrent eller supplement og samarbeidspartner. Jeg opplever stadig at i viktige debatter og saker blir lokalavisa brukt i tillegg, for å sikre at man når fram i forhold til makten. Et lite nettsted har ikke samme innflytelse som ei sterk lokalavis som Mediehuset Valdres har. Et nettsted kan bli litt for uformelt og lite journalistisk bearbeidet til det. Har nok mindre troverdighet enn avisa. Også i slike sammenhenger opplever jeg ofte sterk tro på vår posisjon og gjennomslagsevne», konstaterer ansvarlig redaktør.

På spørsmål om Mediehuset Valdres burde hatt et debattforum på nettet svarer Moen et ubetinget ja. Han er veldig opptatt av at dette kommer på plass når mediehusets nettsatsing nå er under lupen. For at mediehuset ikke skal bli som alle andre mener han at det også kan knytte seg til spesielle nisjer, for eksempel hyttefolket. Han har stor sans for blogger som også kan bidra til mer debattengasjement i papiravisa, og mener det er helt klart at Mediehuset Valdres trenger debattstoff i framtid både i papier og på nett.

Moen opplever sterkt at mediehusets publisering og framstilling påvirker behandlingen av aktuelle saker i lokalmiljøet. Han mener også at avisen er en vaktbikkje i forhold til de folkevalgte.

«Vi bidrar også til mer åpenhet og offentlighet. Dette gjelder både de redaksjonelle sakene vi har oppe, men også den lokale debattarenaen. Debattsidene i avisa er også uttrykk for avisas profil og holdning, og underbygger det vi skriver om og som også redaktør tar opp på lederplass», framhever han.

Mediehuset Valdres’ ansvarlige redaktør mener at nettutgaven skal være et supplement til papiravisa og bidra til å gi leserne nyheter, stoff og underholdning, uavhengig av papiravisas deadline. Den skal også være en kanal mot den mer moderne leser, især yngre mennesker. I gitte situasjoner skal nettavisa bidra med oppdatert informasjon om dramatiske hendelser i distriktet som MV ellers ikke har mulig til å følge i papiravisa. Nettutgaven kompletterer papiravisa og skal strategisk bidra med inntekter og kapre markedsandeler, og slik også indirekte styrke papiravisa samt rekruttere lesere på sikt. Redaktøren er helt klar på at papiravisa er og skal være basis i det MV foretar seg i overskuelig framtid.

3.1.7 Nettets betydning i Mediehuset Valdres

Her sammenfaller Moens meninger nokså godt med flere av funnene i undersøkelsen «Medieledere som ikke vet helt hva de vil: ? resultater fra nettavisundersøkelsene 2005?2008 (Krumsvik, 2008). 67 prosent av de spurte svarer her at nettavisen er del av en strategi for å gi leserne tilbud i flere kanaler. 62 prosent svarer markedsføring av papiravisen, 59 prosent vil forsvare sin posisjon i leser- og annonsemarkedet, mens 52 prosent mener nettavisen gir bedriften et tidsriktig image. Hele 64 prosent mener de yngre leserne er viktigste målgruppe for nettavisen.

Per i dag bruker Mediehuset Valdres minimale ressurser på sin nettutgave, men på kort sikt er det aktuelt å bruke totalt cirka 1,5 årsverk på den. I dag er ingen direkte dedikert til å skrive for nettutgaven, men «alle» bidrar i den grad det er rom for det ressursmessig. Nettutgaven oppdateres i gjennomsnitt to-tre ganger i døgnet, avhengig av prioriteringer som gjøres. Et forum for debatt vurderes innført som en del av et pågående nettprosjekt. Ansvarlig redaktør vurderer et slikt forum som viktig for å kapre nye unike brukere til nettavisa og i hele tatt ha mye å si for nettutgavens utvikling og modernisering framover. Økt engasjement på nett vil også kunne styrke papiravisa, mener han.

Per i dag finnes intet formalisert samarbeid med andre nettsteder. Men det vurderes som en del av MVs nye strategi. Mediehuset opplever ikke spesielt mye respons fra leserne på nettavisa, kanskje fordi man ikke har invitert til det. Nettutgaven speiler i stor grad papiravisa. Ansvarlig redaktør vurderer nettavisas rolle på linje med papiravisa, til å ha stor troverdighet. Han mener nettutgaven bidrar til å styrke MVs posisjon og pådriverrolle i lokalsamfunnet. Ansvarlig redaktør slår fast at MV per i dag opplever liten konkurranse lokalt, men uten at man tar skritt for å ta en større del av markedet, kan MV på sikt helt opplagt bli utfordret av andre.

«Men ingen har bedre utgangspunkt for å lykkes i en konkurransesammenheng enn nettopp oss. Vi har ressurser og kompetanse om vi vil. Men med mer og tilpasset innhold og aktivitet kan vi opplagt også øke inntektsgrunnlaget», sier ansvarlig redaktør Moen.

3.1.8 Nettdebatt på andre arenaer

Ottosen og Krumsvik er blant de mange som henleder oppmerksomheten på at nettdebatt etter hvert foregår i meget stor grad andre steder enn på avisenes nettsider. I boka «Journalistikk i en digital hverdag» (2008) henviser de til en undersøkelse som Eli Skogerbø og Marte Winsvold publiserte i 2008, om en nærstudie av debatten på nettsidene til fire kommuner. En av observasjonene disse gjorde, var at hvis lokalavisene ikke kjenner sin besøkelsestid og tar nettdebatten på alvor, vil det debattglade publikum finne andre arenaer for sin meddelelsestrang. Min undersøkelse av dette temaet hos hedalen.no viser tydelig at dette ikke er noen overdrivelse.

Skogerbø og Winsvold peker også på det velkjente dilemmaet og diskusjonen rundt forhåndsredigering og anonymisering knyttet til nettdebatt. De mener at de avisene som eventuelt vurderer å fjerne denne debatten, under henvisning til at all «dritten» skaper et dårlig renommé, står i ytterligere fare for å fjerne seg enda mer fra publikum. Svært mye tyder på at også dette er riktig. Dette illustrerer enda en av utfordringene som tradisjonelle medier står overfor i en raskt skiftende virkelighet.

Vi kan diskutere verdien av en slik nettdebatt nærmest i det uendelige – meningene vil være meget delte. Magne Lindholm (2006) hevder for eksempel at den blir overlatt til «klovner og bøller som utkjemper verbale gladiatorkamper iført digitale finlandshetter». På den andre siden finner vi alle dem – og her er det grunn til å anta et majoriteten av dem som deltar befinner seg – som mener det er verdifullt i seg selv at ytringene kommer fram i det offentlige rom. Forutsatt at visse regler respekteres og at kvaliteten og nivået på debatten blir ivaretatt, er det vel grunn til å regne med at «sannheten» befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. For det offentlige ordskiftet og for demokratiet vil de aller fleste mener at en lav terskel og høy grad av deltakelse er av det  gode.

Martin Engebretsen («Digitale diskurser», 2008) påpeker at det stadig blir tydeligere at «nettavisen samtidig er et mellompersonlig medium og et nettverksmedium». Han stiller spørsmålet om nettavisen skal forstås som et profesjonalisert nyhetsmedium eller som et folkelig nettsamfunn.

Engebretsen understøtter dette gjennom de observasjoner han har gjort, blant annet hos VG Nett. I sin bok lister han opp flere typer nettavisdiskurser: Velkomstdiskursen, aktualitetsdiskursen, opplevelsesdiskursen, kunnskapsdiskursen, den kommersielle diskursen og selskapelighetsdiskursen. Jeg vil konsentrere meg litt om fenomenet selskapelighetsdiskursen. Engebretsen spør hva denne gjør med nettavisen som helhet, og om den er en støtte eller trussel for de øvrige diskursene som foregår, eksempelvis aktualitets- og kunnskapsdiskursene. Det er slik at de ulike diskursene flyter over i hverandre. Nettdebatten hos hedalen.no må sies å bære preg av både aktualitets-, kunnskaps- og selskapelighetsdiskursen.

Hedalen.no flere klare innslag av sistnevnte. Først og fremst påkaller debattforumet stor oppmerksomhet fra brukerne. Gjennomgang jeg har gjort av innlegg viser at mange av disse for eksempel har sterkt innslag av ulike dialoger mellom brukerne. De bruker med andre ord forumet også til å spørre hverandre om meninger i forskjellige saker. Vi finner i tillegg et debattforum for hele Sør-Aurdal kommune, et sted hvor det foregår kjøp og salg av gjenstander, en aktivitetskalender hvor brukerne kan bidra, en plattform for lag og foreninger og en tilsvarende for innspill av ulikt slag fra brukerne. Sør-Aurdal kommune har en egen nettside, med forskjellig informasjon til innbyggerne. Men det er ikke mulig å ytre seg eller føre noen debatt på dette nettstedet.

Det er mye som tyder på at jo nærmere og mer lokalt et medium er, jo mer benyttes det aktivt av befolkningen. Det er ikke uten grunn at lokale medier som oppleves relevante og nyttige holder bra stand i vår svært omskiftelige medieverden. Som redaktør Arne Heimestøl så enkelt sier det: «Brukerne har et eiendomsforhold til hedalen.no».

Martin Engebretsen setter i sin bok også opp spørsmålet om diskursformer som massekommunikasjon og mellompersonlig kommunikasjon påvirker hverandre gjensidig. Jeg skal ikke ta dette opp til drøfting her, men nøye meg med å antyde at mye tyder på at så er tilfelle med hensyn til den kommunikasjon som foregår på hedalen.no – uten at dette nødvendigvis trenger å innebære noe som helst negativt. Innbyggerne utveksler informasjon og synspunkter, de får opplysninger og nyheter – pluss en del underholdning på hedalen.no.

Jeg vil likevel dvele ekstra ved ett annet av perspektivene som Engebretsen nevner, nemlig nettavisens betydning for vedlikehold og utvikling av demokratiet. Han skriver at nettmediene gir stemmer «til individer og grupper som knapt tidligere har vært eksponert i det offentlige rom». Når det gjelder hedalen.no er det et faktum at engasjementet i spesielle saker er svært stort. Mye i innholdsundersøkelsen av debattinnleggene om skolestriden tyder på at politikerne lot seg påvirke, i og med at kommunestyret vitterlig vedtok å utsette realitetsbehandlingen, i påvente av en ny utredning.

Sett i et slik perspektiv fungerte «grasrotdemokratiet» glimrende. Folk flest fikk slippe til med sine meninger og engasjementet var stort. Så kan vi diskutere hvorvidt det er riktig om samfunnet i større grad skal stole på sine folkevalgte og la dem fatte sine beslutninger mer «i fred» innenfor en valgperiode, eller om folkelige bevegelser skal få dem til å fravike opprinnelig vedtatte programmer eller planer. Det forhold at folkelig engasjement løpende påvirker politikernes beslutninger er vel ikke noe nytt. Det nye er at påvirkningen skjer i langt større grad gjennom andre kanaler, for eksempel «nye» medier.

4.1 Undersøkelsen

4.1.1 Kvantitativ innholdsanalyse

I et forsøk på å finne ut noe mer om forholdet mellom Mediehuset Valdres og hedalen.no når det gjelder nærhet og brukerinvolvering, har jeg gjennomgått alt relevant innhold i kategoriene nyheter, kultur og sport for ukene 10 og 11 i 2009. For hedalen.nos vedkommende viste det seg nødvendig også å ta med noen flere kategorier. Hovedårsaken er problemene med å plassere stoffet der i så klare «båser».

Denne forholdsvis enkle kartleggingen avdekket at hedalen.no så å si utelukkende bringer stoff fra egen bygd. Terskelen for hva som benyttes er meget lav, mange vil kanskje si at det ikke finnes noen terskel overhodet, bortsett fra der redaktøren eventuelt sier stopp av etiske grunner. Men dette er et forsvinnende lite fenomen.

Av totalt 26 artikler hos Mediehuset Valdres i den aktuelle perioden, var det kun en som bare handlet om noe som utelukkende gjaldt Hedalen. Resten refererte seg til hele regionen, og/eller Sør-Aurdal kommune, som Hedalen er en del av. Nær samtlige artikler i MV var levert av husets faste journalister, med unntak av to-tre fra henholdsvis frilansere og innsendte bidrag. Temaene var hovedsaklig av regional interesse.

Av til sammen 20 artikler på hedalen.no i det samme tidsrommet, henvendte 15 seg åpenbart bare til bygdas befolkning. Det er interessant å merke seg at nettstedets redaktør bare sto bak sju av artiklene. Resten var innsendt av brukere, eventuelt levert av noen faste bidragsytere (kommentarer). Enda mer interessant er det at innholdet i artiklene var nesten helt forskjellig fra Mediehuset Valdres. Bare fire-fem av sakene kan sies å handle om beslektede temaer. Kun en artikkel hadde det vi kan kalle lik vinkling. Av dette kan det virke som hedalen.no og MV – i alle i den målte perioden – konkurrerer i meget liten grad om nyheter, eller det være seg innenfor temaet «vanlige» nyheter, sports- eller kulturnyheter. Svært mye av stoffet på hedalen.no handlet om det vi kan kalle de nære ting, hverdagshendelser.

4.1.2 Spørreundersøkelse blant brukere

For å få en enda bedre pekepinn på hvordan hedølene selv ser på bygdenettstedet, har jeg gjennomført en skriftlig spørreundersøkelse blant 10 «superbrukere». Åtte av disse har svart. Det var til sammen 21 spørsmål (se vedlegg).

Åtte personer er naturligvis et lite utvalg. På den andre siden er Hedalen ei bygd med få innbyggere. Svarene gir i alle fall et lite inntrykk av hvordan hedalen.nos betydning blir sett på av noen bygdefolk. Samtidig har disse gitt noen svar på hvordan de vurderer Mediehuset Valdres’ rolle. Uten at jeg spesifikt har spurt om dette, er det grunn til å anta at de fleste er abonnenter på avisa Valdres.

Jeg tar her med noen av resultatene:

Alle som har svart mener hedalen.no er et viktig kontaktpunkt mellom bygdefolk (gjennomsnitt 6,25 av åtte mulige poeng).

Tilsvarende mellom bygdefolk og utflyttede = 6,0.

På spørsmålet i hvilken grad respondentene opplever at hedalen.no erstatter Mediehuset Valdres er svarene mer varierende (fra 2 til 7, gjennomsnittet er 4,5). Dette er et temmelig høyt tall, og må sies å ikke være spesielt positivt for lokalavisa. Imidlertid er det høy score også på spørsmålet om hedalen.no supplerer Mediehuset Valdres (5,63) og om hedalen.no konkurrerer med MV (4,25).

På spørsmålet om debattforumet på hedalen.no bidrar til å skape økt engasjement omkring aktuelle saker er snittet 6,38. Altså er troen på dette svært sterk, noe som styrkes av den høye aktiviteten og av svar på andre av spørsmålene. Tallet for påvirkning på beslutninger blant kommunens politikere ligger for eksempel på 4,75. Her er det verdt å minne om at kommunestyret vedtok å utsette en eventuell nedlegging/nedbygging av skolen i Hedalen. Det finnes ikke sikre holdepunkter for å slå fast at det store engasjementet på hedalen.no alene foranlediget utsettelsen, men det er nærliggende å tro at politikerne i alle fall merket seg dette.

De fleste respondentene mener at hedalen.no er dyktig til å ivareta nærheten til og dialogen med sine brukere (snitt 5,13). Gjennomsnittsallet på tilsvarende spørsmål for Mediehuset Valdres ligger på 2,88.

Også som arena for debatt er brukerne av hedalen.no tilfreds (5,63). For Mediehuset Valdres er tallet 3,38.

Til slutt er det av interesse å merke seg at majoriteten av superbrukerne på hedalen.no mener at terskelen for å ytre seg i de to mediene er ulik, med andre ord at det er «mer ufarlig» å skrive et innlegg på bygdenettstedet. I praksis er muligens dette korrekt, siden Mediehuset Valdres har et høyere lesertall, og at færre dermed blir oppmerksomme på de innlegg som finnes på hedalen.no. Men i prinsippet er jo et innlegg på en hvilken som helst nettside tilgjengelig for alle, så brukerne av hedalen.no omgir seg med en «falsk trygghet». Et annet aspekt kan være at det å ytre seg på et superlokalt nettsted kommer folk enda nærmere innpå livet i et kompakt bygdesamfunn, og kan slik virke sterkere og muligens mer provoserende. Et par kommentarer fra noen av superbrukerne underbygger dette i en viss utstrekning: «Jeg mener at hedalen.no som redaksjon skal være nøytral og heller ikke drive kritisk journalistikk slik som det til tider har vært. Til det er hedalssamfunnet for lite og derfor sårbart. Det kan virke splittende for bygdesamfunnet og ikke samlende som en slik lokal arena bør være. Slike saker bør overlates til større aktører som f.eks avisene».

«Min opplevelse er at hedalen.no er nærmere folket i nedre del av Valdres. Debattsiden i avisa Valdres er ofte preget av interesser for øvre Valdres. For «hedølinger» er nettsiden «hjemmebane», tror terskelen for å skrive blir lavere. Heldigvis, og dessverre… Heldigvis, for vi leser flere tanker fra flere folk. Dessverre, for debatten kan ta en usmakelig vendig med enkelte personlige angrep. Blir usmakelig og provoserende lesning. Skulle ønske redaksjonen på nettsiden hadde flyttet, om mulig, den aktuelle skoledebatten over på fellesforumet i Sør-Aurdal. Kanskje vi dermed hadde sluppet «skrå blikk» og misforståelse fra de andre bygdene».

4.1.3 Skolestriden – hedalen.nos rolle

Da det høsten 2008 ble kjent at Sør-Aurdal kommunes mål var å spare 4,5 millioner kroner i skole- og barnehagesektoren, ble det skikkelig fart i debatten på hedalen.no. Kommunen satte ned ei gruppe bestående av ansatte, politikere og en utenforstående. Gruppa startet sitt arbeid i september, med et åpent folkemøte. Allerede da startet mobiliseringen fra bygdefolket, her et utdrag fra et innlegg på hedalen.nos forum:

«Jeg vil oppfordre alle som har mulighet til å komme på dette møtet. Nå må vi stå på fra begynnelsen av for å unngå at enda flere ting blir «tredd nedover huene» våre, uten at vi får være med i prossessen. Vi må sammen stå på for å unngå nedleggelser av skoler og barnehager, og bevare tilbudene i lokalsamfunnet».

30. oktober 2008 ble et arrangert åpent folkemøte, med om lag 100 personer til stede. Engasjementet var stort, og hedalen.no brakte et fyldig referat fra motet på redaksjonell plass. Tonen ble satt gjennom dette innlegget på debattforumet 31.10:

«Nå er det viktig med engasjement. ?Sist onsdag ble det lagt fram forskjellige måter å organisere grunnskoletilbudet i Sør-Aurdal de nærmeste årene. ?Målet var å spare 4,5 millioner i forhold budsjett 2008 hvert år de nærmeste tre årene. ?Grunnskolen i Sør-Aurdal har i alle år vært lojale mot vedtatt budsjett, og vil sikkert også være det i framtida. En slik stor innsparing i skolebudsjettene vil måtte føre til endringer i skolestrukturen. ?Det politikerne skal vedta på nyåret, kan lett bli en varig løsning, og det er ikke sikkert at det blir det beste skoletilbudet.?Foreldre, lærere og andre som er interesserte i at elevene i Sør-Aurdal skal få det beste skoletilbudet som er mulig å få til her, må nå ta tak i kommunestyrets medlemmer og gi tydelig uttrykk for hva dere mener er den beste løsninga nå, og på lang sikt. ?Det som skal skje på nyåret, er noe av det viktigste som skal vedtas med tanke på kommunens framtid. ?Når politikerne skal gjøre vedtak om framtidas skole, må de vite hva innbyggerne ønsker. ?De er tross alt innbyggernes tillitsvalgte og skal ivareta innbyggernes interesser».

Engasjementet ble ikke svekket av at redaktøren for hedalen.no 3.11.2008 publiserte sin kommentar. Her konkluderte han med følgende: «Kan det for kommunen tenkes en viktigere oppgave enn å sørge for at barn og ungdom i hele Sør-Aurdal får en god oppvekst gjennom skole, barnehage og SFO?». I lederen skriver redaktøren ellers blant annet dette: «Flere tjenestetilbud er fjernet fra Hedalen de siste årene. Her nevner vi lege, tannlege og helsestasjon. Vi vil advare mot, helt eller delvis, å fjerne barnehage, skole og SFO. Dette er tilbud familier daglig har bruk for, og flyttes noen av disse, er det fare for at dette på sikt kan få uheldige konsekvenser for bosettingen. I neste omgang vil det virke negativt inn på skatteinngangen, og det er vel ikke det kommunen ønsker i disse tider. Vi finner det videre unaturlig at en skole som er i vekst, elevtallet vil passere 100 neste år, skal slås sammen med en annen skole eller delvis legges ned. Det er kommunens plikt å sørge for at elevene i hele kommunen får en opplæring med høy kvalitet. Når en i tillegg vet at ungdommer fra Hedalen må bo på hybel når de skal gå på videregående skole, mener vi det vil naivt å tro at flytting av ungdomstrinnet til SAUS vil være et positivt bidrag til å sikre bosetting og fortsatt vekst i Hedalen. Og var det ikke dette småsamfunnsprosjektet blant annet handlet om? Vi håper politikerne lytter til de signaler om ledelse som har kommet inn til oppvekstgruppa».

Dette foranlediget flere innlegg som lovpriste redaktørens og hedalen.nos rolle for lokalsamfunnet. Her gjengis det første av disse: «Aldri har jeg sett en så klar leder på hedalen.no. Uansett om man er enig eller uenig i dens innhold, må det oppfattes som en rikdom at hedalen.no tar et bevisst standpunkt i enkeltsaker som angår fellesskapet. Nok et bevis på nettstedets betydning for det samfunnet det er satt til å tjene. En situasjon som den vi nå står overfor, påkaller at noen er klare i sine synspunkter og uttalelser, slik at vi andre kan få så vel a-ha-opplevelser som en bevisst holdning til de alternativene som lanseres i skoledebatten. La det ikke være tvil om min holdning: lederens budskap må bringes ut til folket, og temaet må danne grunnlag for engasjement. Det kan synes som om tidspunktet igjen er inne for å stå sammen om et levende bydesamfunn i Hedalen. Slå ring rundt skolen og de verdiene den representerer, både som skole og som kulturelt bindeledd i lokalsamfunnet. Bruk nettstedet som inspirator og kommunikator for fellesskapets skyld».

Sterke følelser ble satt i sving. Hovedsakelig var det voksne som ytret seg, men Trym på åtte år hadde også en mening: «Det er ulurt å flytte skolen min. Hvis jeg må gå på en annen skole er det ikke bra for meg, jeg liker meg på skolen min. Jeg er vant til å være på skolen min for der har jeg vært hele tiden. Bussturen min er lang nok som den er. Det blir enda lenger å kjede seg og det blir enda travlere hjemme. Noen jeg kjenner i første klasse bor kjempelangt unna skolen min så nå må hun kjøre enda lenger til den andre skolen. Det vil nok bli kaos i begynnelsen når vi ikke er kjent. Og tenk om jeg ikke liker meg der? Jeg kjenner ingen der og det er jeg redd for. Dessuten vil jeg miste mange av vennene mine for de skal ikke begynne på ny skole. Jeg vil miste min beste venn hvis jeg blir flytta til en annen skole. Jeg syns de voksne skal høre på barna for det er vi som skal gjøre det de voksne bestemmer».

Fra slutten av oktober 2008 og fram til begynnelsen av februar 2009 ble det postet 186 innlegg på debattforumet som var knyttet direkte til spørsmålet om endring av kommunens skolestruktur. I samme periode hadde hedalen.no 29 saker på redaksjonell plass (nyheter og kommentarer). Og det kan synes som hedølenes betydelige engasjement og massive motstand mot at bygdeskolen skulle forsvinne. I starten av februar vedtok kommunestyret i Sør-Aurdal å utsette saken, i påvente av en ny utredning.

4.1.4. Skolestriden – Mediehuset Valdres’ rolle

Hvordan forholdt så Mediehuset Valdres seg til skolestriden i Sør-Aurdal? Mediehuset har som nevnt ennå intet forum for debatt på sitt nettsted. Undersøkelsen av debattinnlegg i den aktuelle perioden er derfor hentet fra papirutgaven. Nyhetssaker og kommentarer er hentet fra begge plattformer. Første nyhetssak på nettavisa kom 7. november. Da slo avisa fast at Sør-Aurdal kommunes drift gikk mot underskudd, og at den sto overfor store utfordringer mht. økonomien. Skolestrukturen ble imidlertid ikke nevnt konkret. 15. november kom nyheten om at «Sør-Aurdal redda av kraftskatt», men skolespørsmålet var fortsatt ikke nevnt. 20. november hadde nettavisa en sak med tittelen «Skuler og barnehagar under lupa i Sør-Aurdal». Der framkom de ulike alternativene samt at kostnadene måtte ned og driften effektiviseres. 13. desember kom dette oppslaget: «Skuledebatten i Sør-Aurdal hardnar til. Hedølene er i harnisk etter at halvparten av styringsgruppa tysdag gjekk inn for at berre 1. – 4. klasse skal vera att ved Hedalen barne- og ungdomsskole. Reinli skule blir etter forslaget barnehage, mens Bagn skule tek over elevane». 7. februar kom så nyheten om at kommunestyret hadde utsatt saken.

Papiravisa til Mediehuset Valdres hadde i perioden totalt 13 nyhetssaker om skolestriden. Alle var lagt ut på nettutgavens åpne del, det vil si det som er tilgjengelig for alle (hele avisa legges ut som pdf, men da bare for abonnenter). Papirutgaven hadde 24 leserinnlegg på trykk i perioden. I tillegg var det ett bidrag på kronikkplass, pluss at saken var kommentert på lederplass to ganger. To andre valdreskommuner – naboene Nord-Aurdal og Etnedal – hadde også omstridte saker til diskusjon blant innbyggerne parallelt. I Nord-Aurdal var det strid om skolestruktur – som i Sør-Aurdal – i Etnedal debatterte man bygging av en innendørs flerbrukshall. Ved gjennomgang av leserbrevsidene i papirutgaven til avisa Valdres, altså for det samme tidsrommet som skolestriden hos naboene, viste det seg at det var svært mange innlegg fra Nord-Aurdal og Etnedal om de to aktuelle sakene der. I denne sammenheng er det interessant at ingen av disse to kommunene har et nettsted tilsvarende hedalen.no. Vi kan stille oss spørsmålet hvorvidt debatten hadde vært enda større og hetere hvis innbyggerne i disse to kommunene hadde hatt et tilsvarende forum å ytre seg på.

5.1 Analyse

I sin bok «Here Comes Everybody» hevder Clay Shirky at alle nå kan være sin egen journalist. Via internett kan hva som helst publiseres når som helst, og det stort sett helt gratis. «Hva hender når kostnadene ved produksjon og distribusjon forsvinner? Hva hender når det ikke lenger er noe unikt ved publisering, fordi brukerne kan gjøre det selv? Nå er vi i ferd med å se svarene på disse spørsmålene», skriver han.

Riktignok er det slik at de færreste oppnår særlig oppmerksomhet. Men i det øyeblikk nytten og relevansen av mange nok lesere oppleves som tilstrekkelig, kan i teorien ethvert nytt medium bli en trussel mot de etablerte. Derfor er det desto viktigere at de sistnevnte makter å være minst ett hakk mer nyttig og relevant. Det finnes etter hvert tallrike eksempler på nettsteder og nettaviser, blant annet med blogger, som konkurrerer meget sterkt med de tradisjonelle mediene.

Professor Jay Rosen ved New York University formulerer det slik: «When the people formerly known as the audience employ the press tools they have in their possession to inform one another, that’s citizen journalism»:

http://journalism.nyu.edu/pubzone/weblogs/pressthink/

«I 1986, da jeg startet min karriere, måtte jeg be journalister om å få lov til å slippe gjennom deres porter … I dag kan jeg styre dette selv. Jeg kan kommunisere med enkeltpersoner og grupper over hele verden. Enhver kan skrive, ta bilder og lage videoer, som så kan distribueres billig over alt. Dette er et enormt maktskifte, og overenstemmer godt med Karl Marx’ bilde av en revolusjon … ». (Rosen, foredrag New York University, januar 2009).

Debbie Galant er redaktør og leder for www.baristanet.com, lokalisert i den lille byen Bloomfield i New Jersey, noen mil utenfor New York i USA. Hun har tidligere blant annet arbeidet som forfatter og blogger. «Baristanet begynte nettopp som en blogg, men har utviklet seg til å bli en reell konkurrent i et lokalt medielandskap. Jeg og en partner startet i mai 2004 med en kapital på 6000 dollar. Det er cirka 100.000 mennesker som sogner til vårt dekningsområde. Nå har vi åtte hel- og deltidsansatte, en egen dataserver, 50 annonsører og mer enn 9000 besøk på nettstedet daglig. The Montclair Times er hovedkonkurrenten. De hater oss. Da politiet sluttet å snakke med oss, oppdaget vi at Montclair Times hadde påvirket dem gjennom sin advokat. Jeg vil karakterisere Times som en veldig tradisjonell lokalavis, skrevet av unge som kommer rett fra college. De dekker møter og pressekonferanser, og lager mange saker på bakgrunn av pressemeldinger. De har altfor mange bilder av store sjekker …

Star Ledger er en annen konkurrent, en regional og større avis. Vi har derimot innledet et samarbeid, og det er penger i dette for alle …

Men hvordan skal de overleve? Nå prøver selveste New York Times å etablere noe lignende som Baristanet bare noen få miles unna Montclair», undrer Galant (foredrag, New York University, januar 2009).

Jeg mener hedalen.no klart tilfredsstiller de kriterier for «citizen journalism» som Jay Rosen setter opp. Selv om nettstedets formål er uttrykt klart ideelt – og overhodet ikke kommersielt – viser den undersøkelsen jeg har gjort av innholdet over en bestemt periode at folk griper sjansen til å ytre seg. De informerer hverandre, nettopp slik Rosen formulerer det.

Den amerikanske forfatteren og journalisten Dan Gillmor – grunnlegger av Center for Citizen Media – har gitt ut boka «We the Media – grassroots journalism by the people, for the people» (2004, oppdatert utgave 2006). Financial Times skrev at boka «has become something of a bible for those who believe the online medium will change journalism for the better».

I innledningskapitlet skriver Gillmor blant annet: «Grassroots journalism is part of the wider phenomenon of citizen-generated media – of a global conversation that is growing in strength, complexity and power. When people can express themselves, they will. When they can do so with powerful inexpensive tools, they take to the new-media realm quickly. When they can reach a potentially global audience, they literally can change the world».

I sin bok presenterer Clay Shirky flere interessante historier og teorier om «The Power of Organizing without Organizations», som er bokas undertittel. Innledningsvis forteller han en utrolig historie om Ivanna fra New York, som la igjen sin mobiltelefon i en drosje. Den ble funnet av en ung jente, som nektet å levere den tilbake, trass i at hun var identifisert og ble kontaktet. Ivannas venn Evan sørget for å spre historien på internett, hvorpå den etter hvert vakte slik oppmerksomhet både blant folk, myndigheter og media at den unge jenta faktisk til slutt ble arrestert av politiet og måtte levere tilbake telefonen.

Som Shirky påpeker, ville det bokstavelig talt vært umulig å få formidlet en slik historie for bare fem til 10 år siden. Verken verktøyet eller de sosiale strukturene var på plass da. «Thanks to the Web, the cost of publishing globally has collapsed», konkluderer Shirky, og fortsetter: «The whole episode demonstrates how dramatically connected we’ve become to one another», og videre, «When we change the ways we communicate, we change society». Shirky henleder oppmerksomheten på at makten i nye grupper, på måten de kommuniserer på, på tvers av de fleste gamle skillelinjer og uten at de trenger å ledes – for alltid har forandret verden.

Forholdene og markedet i Valdres er naturligvis ikke uten videre sammenlignbare med hva vi finner i USA og de tett befolkede områdene rundt New York i USA. Men at de samme prinsippene gjøres gjeldende her kan det ikke herske særlig tvil om. Faktum er i alle fall at hedalen.no ikke er alene som lokalt nettsted. Bare i lille Sør-Aurdal kommune (vel 3000 innbyggere) finnes www.bagn.no, www.begnadalen.no og www.reinli.no. I nabokommunen Etnedal (1500 innbyggere) er et nettsted under planlegging. Ellers har alle de seks valdreskommunene egne nettsteder og eier gjennom den regionale Valdres natur- og kulturpark www.valdres.no. Antakelig finnes det flere, og hva kjemper de om? Jo, primært om folks tid.

Et norsk og godt eksempel på et lignende nettsted som hedalen.no, vist på et TV-innslag fra NRK Nordland i desember 2008 forteller en tydelig historie om stor begeistring og ditto oppslutning: (www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.6335611): «Nett-amatørene kommer», om www.grovfjord.net

Mange forskere påpeker at nettopp kampen om folks tid er det aller mest sentrale i den revolusjonen vi er vitner til i medieverdenen. Professor Robert Picard ved Jønkøping Business School i Sverige henleder oppmerksomheten på det han mener er de fem avgjørende trender i dagens mediebilde (foredrag, Handelshøyskolen BI, Oslo, januar 2009):

Abundance (overflod)

Fragmentation and polarization (oppstykket og motsetningsfylt)

Portfolio development (utvikling av porteføljer, forretningsprosjekter)

Eroding strength of media firms (medieselskapenes styrke svekkes)

Power shift in communications (maktskifte innenfor kommunikasjonsundustrien).

Picard utdypet sin teori med å slå fast at alle nyetableringer i mediebransjen nå grunnes på en betalingsbasert modell, hvor to tredeler av markedsbudsjettene kanaliseres til det han kalte alternative medier: Personlig markedsføring, direkte markedsføring, sponsing og krysspromotering. «Nyhetskonsumet i gjennomsnittsgruppen går ned. Og det var alt dette som før gjorde massemedia mulig. Tidligere var det media selv som kontrollerte situasjonen. Nå er det i økende grad konsumentene. Det handler ikke lenger om et tilbudsmarked, nå er det etterspørselen som styrer», fastslo Picard, og konkluderte med at innovasjon er bransjens eneste mulighet.

Professoren pekte dermed på to essensielle faktorer som utfordrer de tradisjonelle mediene: Tid og alternativ anvendelse av annonsebudsjettene. På bakgrunn av dette kan vi spørre oss om ikke overfloden og fragmenteringen i medietilbudet på et eller annet tidspunkt kan tenkes å slå tilbake, på en slik måte at folk faktisk kommer til å ønske seg mer portvaktfunksjoner og redigering av stoffet, sånn som situasjonen til en viss grad ennå er – i alle fall for lokale, norske medier. Men lite eller ingenting tyder per i dag på at utviklingen vil snu i en slik retning, snarere tvert imot. Da er det vel mer sannsynlig at mediekonsumentene blir stadig mer selektive, og at mediene må tilpasse seg denne utviklingen. Yochai Benkler, jusprofessor ved Yale University i USA, mener at det er på området undersøkende journalistikk at «Big Media» – altså de store og etablerte – ennå har en fordel framfor de åpne kilders journalistikk. Det skyldes ressursene som store medier kan sette inn i sine undersøkelser (Gillmor, We the Media, kapittel 1, s. 17). Gillmor derimot, argumenterer for at grasrotjournalistikken også på det gravende området gjør seriøse framskritt. Denne problemstillingen er imidlertid et omfattende – og interessant – tema i seg selv, som det vil føre for langt å gå nærmere inn på i denne oppgaven.

I en slik kontekst kan man spørre seg på hvilken måte «etablerte» medier skal møte konkurransen fra nye, som for eksempel Mediehuset Valdres kontra hedalen.no. Mediebildet blir stadig mer fragmentarisk, det blir mer utfordrende å orientere seg, samtidig som tidsfaktoren spiller negativt inn. På toppen av det hele viser utviklingen at annonsørene blir mer mye mer bevisst på hvor de plasserer sine penger. Dermed kan tradisjonelle mediers ressurser til for eksempel å drive en nettavis bli enda knappere.

6.1 Konklusjon

Det kan med stor trygghet slås fast at Hedalen.no og Mediehuset Valdres er supplementer, og i veldig liten grad konkurrenter. Dette understøttes av alle de funn jeg har gjort gjennom samtlige undersøkelser. Verken innholdet som sådan, vurderingene fra medienes redaktører eller svar fra brukerne tilsier at hedalen.no per i dag på noen måte kunne erstatte Mediehuset Valdres. Dette underbygges av blant annet det faktum at opplaget for papirutgaven til MV økte med 139 eksemplarer fra 2007 til 2008. Men mye tilsier at et nettsted med større ambisjoner enn hedalen.no i betydelig høyere grad kunne ha utfordret «storebror».

De to mediene samarbeider i liten grad. Når det eventuelt skjer, er det på bakgrunn av initiativ fra hedalen.no. Mediehuset Valdres har hittil nesten ikke vist noen interesse for et samarbeid. Journalistene i mediehuset har heller ikke i særlig grad benyttet seg av innholdet på hedalen.no for å skaffe seg materiale til egne nyhetsoppslag. Borgerne i Hedalen har kunnet ytre seg stort sett i fred, da i spesiell utstrekning på bygdenettstedets debattforum. For selv om slike nettsteder ofte er uten vesentlig interesse for den offentlige debatt, kan det i praksis vise seg nyttig for etablerte, tradisjonelle medier å hente stoff og tips der. I stedet ignoreres innholdet langt på vei av de profesjonelle journalistene, til irritasjon og provokasjon for borgerne, slik flere av brukerne på hedalen.no har vært inne på i sine svar. Mediehuset Valdres scorer mye lavere når det gjelder evnen til nærhet og dialog med sine brukere.

Med stor sikkerhet må det også kunne fastslås at hedalen.no med forholdsvis liten ressursbruk og relativt enkle midler kunne ha utfordret «storebror» langt mer enn hva som er tilfellet per i dag. Mediehuset Valdres slipper «heldig» unna eventuell konkurranse, mye fordi nåværende redaktør for bygdenettstedet i Hedalen er så innstilt på samarbeid. Verken han eller hans styre har ambisjoner i retning av å bli et nettsted som skal konkurrere med det lokale mediehuset. Målet til hedalen.no er å være et instrument hvor lokalbefolkningen i bygda samt eventuelle andre interesserte kan diskutere, få nyttig og relevant informasjon om det som skjer, pluss ikke minst kommunisere med og informere hverandre. Min gjennomgang av innleggene på debattforumet viser at disse hyppig har karakter av enkel, hverdagslig kommunikasjon mellom innbyggerne – ikke ulikt hva vi finner på en sosial nettarnea som Facebook.

Det er liten tvil om at Mediehuset Valdres i stor grad lider av samme «syndrom» som mange andre mediebedrifter i Norge når det gjelder sitt forhold til å ta i bruk internett som kommunikasjonskanal overfor leserne. Nettavisundersøkelsens (Krumsvik, 2008) viser klart at topplederne i norske aviser har to hovedmål for sine nettutgaver: «Økte markedsandeler gjennom å gi lesere og annonsører et tilbud i flere kanaler, samt bruke nettet for å rekruttere unge lesere til papirutgaven». Med unntak av landets største aviser, som VG og Dagbladet, viser imidlertid Nettavisundersøkelsen at flesteparten av de øvrige slett ikke har disse målene innenfor rekkevidde. For eksempel er de unge voksne aller minst fornøyd med papiravisenes nettutgaver. Og til forskjell fra dem som sørger for innholdet, journalistene, synes alle aldersgrupper av leserne at nettet er den viktigste debattkanalen, også for ytringsfriheten. Nettsjef Anders Brenna i Teknisk Ukeblad hevder imidlertid det er så enkelt som dette: Nettdebatt = samfunnsdebatt, samfunnsdebatt = nettdebatt (foredrag NONA, Oslo, april 2009). Han mener de mediene som ikke snarest tar dette innover seg er dømt til en rask undergang.

I konklusjonene fra Nettavisundersøkelsen 2008 slås det blant annet fast at «brukerne gjennomgående er mindre fornøyd med det redaksjonelle nettilbudet». Mediehusene har ikke lyktes med å skape attraktive produkter for de yngre leserne på nettet. Samtidig som nettjournalistikken har lavere tillit blant leserne, synes disse som nevnt at nettet er den viktigste debattarenaen. Journalistene er derimot atskillig mer skeptiske til nettavisene. De som leverer innholdet mener mediehusets tradisjonelle kanaler er best, de er mer skeptiske til både eget og brukerskapt innhold på nettet og de mener at papiravisen er den viktigste arenaen for debatt.

Dette danner naturligvis grunnlag for mange refleksjoner. I seg selv må det kalles et paradoks at journalistene er skeptiske til kvaliteten på det innholdet de leverer, til tross for at flere undersøkelser forteller at journalistene hevder at stoff ment for nettet er dårligere, blant annet på grunn av tidspress. Mer betenkelig er det etter min oppfatning at journalistene synes å «sette seg på sin høye hest», og nedvurderer den meget utstrakte og heftige debatten som foregår på nettet. Dersom ikke de tradisjonelle mediehusene raskt tar dette innover seg i større grad enn mange til nå har gjort, kan det få like dramatiske følger som eksempelvis i USA. Mange papiraviser har der måttet legge ned, og satser i stedet på rene nettprodukter. Vi har den senere tid også sett noen papiravisers død her i landet (Moss og Halden), uten at dette utelukkende har vært knyttet opp mot nettets økende styrke.

Altfor mange medieledere og journalister tviholder nærmest krampaktig på sine tradisjonelle kanaler, mens lesernes signaler om at de også ønsker noe annet er krystallklare. Tradisjonelle medier snakker i store ord om at kvaliteten må holdes i hevd, og det mer enn antydes at publikum nærmest ikke vet sitt eget beste – det er nok en gang journalistiske «bedrevitere» som må sørge for at folk får med seg det som er «viktig». Det er i denne sammenheng fristende å nevne essensen i et kontroversielt budskap fra professor Adrian Monck ved City University of London: Mediene må levere noe som er «godt nok» (foredrag Institutt for journalistikk, april 2009). Både hva som er kvalitet og hva som er «godt nok» i journalistikken er i seg selv store temaer, som må ligge i denne sammenhengen. Kanskje er det slik som professor Philip Meyer (The Vanishing Newspaper, 2004) sier, at avisene er i innflytelsesbransjen, og at bare kvalitet og grundighet kan sørge for inntekter og fortjeneste. Jeg skal bare nøye meg med å antyde at de store idealer er en særdeles mager trøst, dersom publikum i mellomtiden forlater de tradisjonelle mediekanalene, til fordel for internettets utallige muligheter. Da kan fundamentet (les: inntektene) for videre drift fort forsvinne.

For når de blir gitt verktøyene og mulighetene, ytrer folk seg og kommuniserer med hverandre på nye måter – det være seg i den vesle bygda Hedalen – eller hvor som helst i verden. Terskelen for å delta er blitt meget lav, om det finnes noen overhodet. Den er i så fall inni hodene på folk, for med datamaskin og internett-tilgang kan absolutt alle bidra. Funnene i min oppgave samsvarer med hva borgerjournalistikk-forkjempere som Jay Rosen, Jeff Jarvis, Clay Shirky, Dan Gillmor, Howard Rheingold og mange andre skribenter, forfattere og bloggere har påvist. Når folket får anledning til å påvirke, griper de den begjærlig. Resultatet kan blant annet bli – slik mye tyder på for Hedalens vedkommende – at politikerne, bevisst eller ubevisst, bøyer av for presset og tilpasser sine vedtak deretter.

Et eksempel på at «hete» saker kan finnes hvor som helst, fra virkelighetens medieverden i Norge, er da en lærer ved Moltemyr skole i Arendal i mars 2009 la ut en kontroversiell artikkel om Darwin og opprinnelseslæren på skolens nettside. Noen fanget dette opp og skrev om det på nettstedet www.twitter.com. Da gikk det ikke lenge før de store mediene grep tak i saken. Moltemyr skole fikk oppleve en mediestorm, og måtte beklage oppslaget og fjerne det fra nettsiden. Dette var et skoleeksempel både på at tradisjonelle medier kan finne gode saker på «skjulte» nettsteder og at de sosiale mediene har en voldsom styrke når mange nok engasjerer seg.

I Norge er dette fenomenet ennå i sin spede begynnelse. I USA har utviklingen gått mye lenger. Jeg har allerede nevnt baristanet.com, et lokalt nettsted som utfordrer de tradisjonelle mediene i sitt område. På nasjonalt plan finnes for eksempel The Huffington Post, www.huffingtonpost.com, som har skaffet seg en framtredende posisjon på kort tid. Redaktør Ariana Huffington blogger selv om aktuelle temaer, og har knyttet til seg en rekke kjente navn som gjør det samme. På toppen av det hele gjør disse «celebritetene» dette gratis. Slik blir kostnadene opplagt betydelig lavere enn for tradisjonelle medier.

Foretaket har til og med lansert boka «The Huffington Post Complete Guide to Blogging», hvor folk flest får lære det meste om hvordan man går fram for å etablere sin egen blogg. Huffington Post utfordrer virkelig USAs tradisjonelle medier, som sliter mye mer enn hva tilfellet ennå er her hjemme. Et annet «stjerneeksempel» er bloggeren Perez Hilton, www.perezhilton.com, som skriver om kjendiser, nye plater og annet underholdningsstoff. Millioner av lesere følger ham hver eneste dag, og bloggen er blitt det stedet hvor for eksempel ny musikk MÅ omtales for å få suksess.

Vi kan naturligvis stille spørsmålstegn ved hvor lenge folk flest orker å forholde seg til denne jungelen av informasjon og underholdning. Vil ikke folk etterspørre mer dybde, redigering og analyse? Men enn så lenge tyder det meste på at utviklingen bare vil aksellerere. Spesielt ungdommen svikter de såkalt etablerte og tradisjonelle mediene, og går over til sosiale medier av ulikt slag. Og når konkurransen egentlig handler om folks tid, kan etablerte og tradisjonelle medier stå i fare for å miste enda flere lesere.

«More and more, journalism is going to be owned by the audience. That doesn’t mean there isn’t a place for pro-journalists, who will always be there – who need to be there – to gather the facts, to ask questions with some measure of discipline and pull together a larger audience. What I’ve learned is that the audience, given half a chance, has a lot to say. The Internet is the first medium owned by the audience, the first medium to give the audience a voice».

Jeff Jarvis

«We shouldn’t see this as a threat. It is, rather, the best opportunity in decades to do even better journalism».

Dan Gillmor

I disse sitatene ligger kanskje kjernen i den nye medievirkeligheten: Folk flest ønsker å bidra, og tar i stadig større grad kontrollen. Men det betyr ikke nødvendigvis noen motsetning til de profesjonelle journalisitikken og de tradisjonelle mediene. Vel blir de kraftig utfordret og må være endringsvillige og tilpasningsdyktige.

Men det er min oppfatning at gjort på riktig måte kan den nye virkeligheten medføre nettopp det som Gillmor sier, at journalistikken kan bli enda bedre. Det skjer i alle fall ikke gjennom at de etablerte mediene møter de nye utfordringene med skepsis og fiendtlighet. Samarbeid må til for å utnytte det beste hos alle plattformer.