Kvalitet – en terskel til flermedialt samarbeid?

Denne oppgaven undersøker hvilke kvalitetskriterier som vektlegges i Dagsrevy-redaksjonen og Nettredaksjonen i NRK?

Samt: Hvilke holdninger har de to redaksjonene til flermedialitet og kvalitet? Hvilken kvalitetsmessig verdiøkelse kan journalistikken oppnå med et sterkere samarbeid? Hvordan oppleves samarbeidsånden, tilliten og delekultur mellom dem?

Av Egil Sundvor

INNLEDNING

Mediehusrapporten 2007 åpner slik: ”Gjør et Google-søk på ordet mediekonvergens og du får nærmere 30.000 treff. [..] Prøv søkeordene media convergence og antallet treff runder svimlende 23,400,000. En lite vitenskapelig undersøkelse, men en interessant indikasjon på begrepenes generelle utbredelse”.

Ett nytt søk i februar 2009 gir dette resultatet: ”mediehus” får nå 10 ganger flere treff, mens ”media convergence” har fordoblet seg.

Denne, fortsatt uvitenskaplige, innledningen forteller oss om begrepenes økende dominans i mediebransjen. En dominans som kanskje oppleves like mye tilslørende som oppklarende, både for de som står midt i ”begrepene” og de som betrakter dem. Forskningen har i stor grad rettet sin oppmerksomhet mot begrepsavklaringer, organisasjon, teknologi og marked. Den har i mindre grad satt søkelyset på den journalistiske verdiskapningen integrerte mediehus kan gi. En av disse verdiene kan være, og er kanskje den viktigste verdien i en journalists øyne, kvalitet. En annen, og kanskje vel så viktig verdi, kan være å styrke økonomien i et nytt mediemarkedet med en helt ny konkurransestruktur. Sistnevnte er imidlertid ikke denne oppgavens fokus, men det skal være nevnt at verdiene av konvergens er mangslungne og til dels diffuse og kan betraktes fra ulike ståsteder. Gracie Lawson-Borders (2005) påpeker nettopp dette i sin bok, Media Organizations and Convergece, (s 81): ”The consept of value from convergence is a concept of value i many different ways. It can be journalistic value. It can be better coverage, broader coverage, more deep, more rich. You know journalistic value is certainly a prime driver”. Denne oppgaven vil altså forholde seg til journalistiske verdier, og da avgrenset til kvalitet

Mens deler av forskningen er avventende med å se på de innholdsmessige konsekvensene av konvergens, har mediebransjen lenge hatt høylytte diskusjoner om integrasjon skaper kvalitetsforringelse eller kvalitetsøkning. Og finanskrisen har forsterket denne debatten.

Ifølge Oslo Journalistklubbs spørreundersøkelse[1], “Journalistikk i krisetider” (2009), mener ”nær fire av fem at den journalistiske kvaliteten i norske medier er dårligere om to år enn den er i dag. Bare en av ti mener den vil bli bedre”. Her er kvalitetsgrepet nært knyttet til bemanningssituasjon, tidspress og nye arbeidskrav.

 En nylig gjennomført undersøkelse av Pew Research Center’s Project for Excellence in Journalism, etter oppdrag fra Online News Association[2] (mars 2009), kommer det fram en sterk bekymring rundt kvalitetsutviklingen på nettet. Undersøkelsen viser at journalistiske verdier som troverdighet, faktakontroll, refleksjon og verifikasjon utfordres. En respondent sier det slik: ”The focus is more on getting the news out before checking its accuracy, and this is weakening journalism’s credibility. A reversion to checking and double-checking is needed, especially since mistakes can last forever online.”

En annen uttrykker seg slik: “I think we’re now more focused on quantity and speed than we are on quality storytelling and accuracy.”

Opplevelsen av at kvaliteten er truet, gjengis også i Synnøve Skeie Fosse/Ole Kristian Bjellaanes sin prosjektoppgave i 2008[3].

I en tid hvor teknologien legger til rette for nye arbeidsformer, samarbeidsformer og sterkere innholdsflyt mellom medier, kan det se ut som at forståelsen av kvalitet kan påvirke utnyttelsen av de teknologiske mulighetene og en konvergert utvikling. Det er dette jeg vil undersøke nærmere i denne oppgaven. Oppgaven vil drøfte et utvalg av litteratur og undersøkelser som er gjort innen områdene kvalitet og konvergens/integrasjon, og jeg vil tilnærme meg og drøfte kvalitetsbegrepet bredere. Jeg vil gjennom et utvalg kvalitative dybdeintervju analysere hvilke holdninger henholdsvis NRK Dagsrevyen og NRK.no har til kvalitet og se på om forståelsen av kvalitet kan innvirke på ønske om flermedialitet, og evnt hvilke kvaliteter som påvirker dette.

Følgende hovedspørsmål ønskes besvart:

Hvilke kvalitetskriterier vektlegger Dagsrevy-redaksjonen og Nettredaksjonen?

Hvilken holdninger har de til flermedialitet og kvalitet? Hvilken kvalitetsmessig verdiøkelse kan journalistikken oppnå med et sterkere samarbeid? Hvordan oppleves samarbeidsånden, tilliten og delekultur mellom dem?

TEORETISK TILNÆRMING:

Ny teknologi har endret maktforholdet mellom medier og folk. Mediene tilbyr et utvalg av innhold, mens folk bestemmer markedet for disse ”produktene”. Mediene har gått fra brukeruavhengighet til brukeravhengighet. Teknologien løser i økende grad tidsutfordringene for folk ved å la dem selv velge når de vil ha innholdet, hvor de vil ha det og hvordan de vil ha det. Mediene har gått fra avis- eller fjernsynsleverandører til innholdsleverandører. Det er denne endringen som har skap mediehusene – og en ny ”arena”.  Morten Bay og Julie Schytte Ralund illustrerer denne nye ”arenaen” godt i sin bok ”Genration netværk”, (2006). De forestiller seg at en bonde fra 1800-tallet og en bonde i dag møtes for å diskutere kvegavl. Produktet ville være det samme, melk, kjøtt og skinn, men forskjellen på produksjonen er enorm. Det karakteristiske ved skiftet fra landbrukssamfunn til innovasjonssamfunn er ikke produktene, men måten de blir produsert på. Endringene har krevd mye av bonden som fremdeles henger med. Mediehusene og journalistene står nå foran tilsvarende endringer. Oppgaven er den samme, men utfordringen er ny, og ikke alle kommer til å bli med videre.

 

Digitaliseringen av produksjonen har skapt grunnlaget for en ny måte å produsere og fordele innhold på. Gracie Lawson-Borders formidler det slik, (2005, s 6):”The digitization of media and information technology is the major impetus behind covergence (Gershon, 2000)”. Utviklingen har skapt fundamentale endringer i medieindustrien. Måten bransjen løser endringene på varierer fra mediehus til mediehus, men felles for virksomhetene er at de i en eller annen form er flermediale og søker mot sterkere grad av konvergens, (ref Mediehusrapporten 2007/2008). ”The needs and markeds were different, so there is no specific catch-all formula or modell that fits every organization at this time”. (Gracie Lawson-Borders. 2005. 167).

 

Definisjoner

Konvergens er kjent under flere merkelapper som mediekonvergens, multimedia-journalistikk, integrasjon, transmedialitet, intermedialitet, kryssmedia-journalistikk og flermedialitet. Forståelsen av og ønske om å fange innholdet i begrepet konvergens, har vært en stor diskusjon i forskningsmiljøene. Begrepet har sin opprinnelse fra matematikken, og betyr enkelt sagt sammenfall eller sammensmelting. Når noe konvergerer, nærmer dette ”noe” seg hverandre. Uttrykket blir bruk i ulike fagdisipliner, og får da fagspesifikke betydninger. Uttrykket blir også benyttet på en rekke ulike nivåer og i ulike sammenhenger; eksempelvis som journalistisk konvergens, teknisk konvergens og organisasjon-konvergens eller som tjeneste, – markeds, terminal og nettverks-konvergens, (NOU 1999:26). Begrepet konvergens er omstridt fordi det ifølge flere forskere ikke bidrar til å forstå de pågående endringene. ”The use of all-embracing terms like ’multimedia’ and ’convergence’ disguises important distinction that should still be drawn between a number of separate but interrelated processes witch affect the potential impact of digitization, Graham 1996: 106”, referert i  Fagerjord, Anders og Tanja Storsul. Approaches to Convergence, i ”Ambivalence towards Convergence”, redigert av Storsul og Stuedahl. (2007. 27).

 

Anja Beckmann Petersen, (2007, s 22), påpeker at begrepet konvergens er et overordnet begrep som beskriver ”mer almene bevægelser i medielandskapet”. Konvergens beskriver derimot ikke kommunikative relasjoner, slik som tverrmedialitet, eller henvisninger til en involvering av flere medier, som flermedialitet, ifølge Petersen.

Fagerjord og Storsul mener begrepet likevel har sin verdi ved at konvergens, brukt som et retorisk begrep på en kompleks reform, fungerer som en forenklende metafor for å gripe endringene som skjer. Konseptet ”konvergens” kommuniserer at medielandskapet går gjennom store endringer. De viser til at konvergens har vært et bedre begrep på det vi har sett, enn på det vi kommer til å se. ”What we need now are not more attempts to pinpoint the defenition of ’convergence’. What we need is to view the many phenomena subsumed under this heading in the detail

they deserve,” (Fagerjord, Anders og Tanja Storsul. 2007. “Approaches to Convergence”. I Ambivalence towards Convergence, redigert av T. Storsul og D. Stuedahl.Storsul og Stuedahl. 2007. 29).

 

Svakheten med et forsøksvis altomgripende begrep som konvergens, som forfatterne overfor påpeker, er mangelen på presisjon. I denne oppgaven brukes begrepene flermedialitet og konvergens om de mange formidlingsmulighetene som oppstår mellom tradisjonelle medier og internett. Men det er verdt å påpeke at ulike fortolkninger av begrepene kan skape usikkerhet om hva man faktisk snakker om. Flermedialitet, som brukes under denne oppgavens kvalitative intervju, kan forstås som et samarbeid mellom ulike medier og journalister, eller som at en journalist leverer innhold til alle medier. Andre kan oppfatte flermedialitet som de muligheter nettet tilbyr ved å blande flere mediers utrykksformer på nettplattformen. En fjerde gruppe kan se på flermedialitet som et rent økonomisk insentiv, hvor hensikten er å få færre til å publisere mer på flere plattformer. Andre igjen oppfatter flermedialitet som publisering på flere plattformer uten arbeidsdeling eller samarbeid mellom mediene.

 

Gracie Lawson-Borders mener at de fleste definisjoner av konvergens innehar ”the blending of technological capabilities to deliver content…I define convergence as the realm of possibilities when cooperation occurs between print and broadcast for the delivery of multimedia content through the use of computers and the internet”, (Lawson-Borders 2005, s 4) . I denne oppgaven støtter jeg meg på Lawson-Borders forståelse av konvergens.

 

Det har vært en holdning at digitaliseringen vil skape konvergens, men en teknologisk determinisme har i liten grad tatt inn over seg den kulturelle og samfunnsmessige kompleksiteten den opererer i. Som jeg vil komme tilbake til litt senere, omtaler Martin Engebretsen denne usynkroniteten i sin bok, ”Digitale diskurser” (2007).

 To modeller

Lawson-Borders argumenterer for at konvergens er både et konsept og en prosess, og innlemmer de utfordringer som følger med kulturendringer i sin strategimodell. Ifølge Lawson-Boaders er konvergens et valg blant flere på veien inn i dette hundreåret. Velger mediehusene strategien konvergens, tilbyr hun en prosess for en slik strategi; ”The Seven Observations of Convergence”. Hun framhever kommunikasjon på og mellom alle nivåer som den viktigste av hennes observasjoner. Under følger en kort gjennomang av de syv observasjonene. (Sitatene i kursiv under er hentet fra Gracie Lawson-Borders forelesning i New York januar 2009).

Kommunikasjon handler om at alle i mediehuset må være involvert i den løpende, daglige samtalen om konvergens. ”Everyone from the top executive to a delivery truck driver must be aware of what is going on in the organization”. Kulturendring refererer til en sammensmelting av ulike kanalkulturer til en konvergent redaksjonskultur der kanalene og kollegene som jobber der vurderes som likeverdige. ”Organizational culture must change to reflect the transformation brought about with newer technologies and new ways of distributing content and telling a story”. Oppslutning om konvergenstanken; dvs at konvergens er inkorporert i mediehusets overordnede filosofi og identitet. “Organization walks and talks the talk of convergence and multimedia journalism—not just what they say, but actual what they do”. Samarbeid, det vil si at medarbeiderne deler tips og ideer og har løpende samtaler om hvordan saker kan løses flermedialt. Dessuten at man deltar i flermediale grupper for å utvikle innholdet og levere stoff til ulik kanaler. Nye medier vurderes ikke som konkurrenter, men som supplement. “Each division, individual, journalist, editor, organization or alliance member must be able to trust and expect the support and resources necessary to operate”. Kompensasjon kjennetegnes ved at medarbeidere som skaffer seg økt kompetanse for flermedial produksjon, skal ha en lønn som speiler dette kompetanseløftet. ”If you want the best from people, they must be trained and compensated for their efforts”. Med konkurranse menes forståelse av marked og konkurrenter som går utover tradisjonelle markedsgrenser. ”Not just local but national and global. What your organization fells to provide another one will such as a blog, YouTube, MySpace or anyone in the general public ready to step in with a modem and computer to provide content”. Kundeorientering viser til en forståelse av brukernes makt. Brukerne er ikke lenger passive mottakere som tar i mot det gatekeeperne velger ut. Folk velger selv ut hva de ønsker i et stadig mer segmentert og nisjepreget marked. ”Media users are more than just an audience, viewers, readers and users. Their role has transformed and if you don’t meet their needs, like any customer seeking the best, they will go shopping elsewhere.

En lignende undersøkelse er gjort av Bonnie Bressers, (2006). Hun har studert 63 store aviser i USA, hvor hun kommer fram til omtrent tilsvarende funn som Lawson-Borders. Hun oppsummerer de viktigste faktorene for suksess slik:

1. Inngå strategiske allianser med andre mediepartnere.
2. Ha en integrert nyhetsdesk som håndterer nyhetshistorier uavhengig av kanal eller distribusjonsmetode.
3. Skap lik “status” mellom medarbeiderne på nett og avis.
4. Sørg for at online-medarbeiderne involvertes og deltar i planlegging av møter.
5. Utnytt nettet til å breake nyhetene
6. Oppmuntre avisredaksjonen til å levere stoff eksklusivt for nett.

Ut fra disse forståelsene er konvergens organisk og utvikler seg med organisasjonen, hvor det enkelte mediehus må finne sin måte for å integrere nytt og gammelt i et konvergert miljø. Det er mediet selv som må velge den riktige framgangsmåten. Suksesskriteriene eller observasjonene, nevnt over, kan brukes til å operasjonalisere konvergens mellom ulike medier og miljøer.

Man kan innvende at Gracie Lawson-Borders ”observations” ikke vektlegger teknologi og kompetanseutvikling tilstrekkelig som avgjørende observasjoner i en strategisk prosess mot konvergens. Som det framgår ovenfor er digitale teknologier driverne og forutsetningen for umiddelbar deling og publisering av nytt innhold. Det avgjørende ved et godt teknisk ”flytsystem” kommer tydelig fram blant annet i hennes beskrivelse av produksjonsflyten i Tribune Company (Lawson-Borders, 2005, s 89). I tillegg vil den stadige utviklingen av nye teknologier, et poeng Gracie Lawson-Boarders selv løfter fram, kreve mye av mediehusene. Hun viser til Frambach (1993) referert i Lawson-Borders (2005, s 55): ”With all the changes in the industri, efforts take place to manage what are often called disruptiv technologies in an organization”. Med ny teknologi kreves det et kunnskapsløft, både i forhold til å lære å ta i bruk digitale verktøy og for å lære seg å forstå formidlingspotensialet ny teknologi skaper. Ny teknologi endrer arbeidsflyt, og nye arbeidsoppgaver oppstår og gamle forsvinner. Slike endringer forutsetter en kompetanseendring for å forstå, beherske og utnytte det teknologiske formidlingspotensialet.

Sett i lys av de mange innfallsportene til forståelse av konvergens, som Gracie Lawson-Borders selv introduserer i kapittelet ”The Many Faces of Convergence”, burde en tydeliggjøring av hva man ønsker å oppnå ved en konvergens-strategi ligge i bunn for arbeidet. Ikke minst når man ser på hvilke ulike forståelser begrepene kan romme (jfr diskusjonen om ”flermedialitet” ovenfor). Nå kan det, sant eller ikke, framstå som om at det er dialogen hun viser til, ”the ongoing conversations about convergence”, som styrer målet og ikke en overordnet plan man har sluttet seg til. Forfatteren sier selv at ”Commitment” er en viktig faktor, men presiserer ikke at mediehusets må tydeliggjøre hvilket oppdrag man forplikter seg til. Det er imidlertid en styrke ved hennes modell, de syv observasjoner, at hun selv har fartstid som utøvende journalist da hun gjennomførte sitt forskningsstudium av tre mediehus. God kjennskap til bransjen som skal studeres, vil forhåpentligvis gjøre det lettere for forskeren å merke seg de mest relevante forhold.

Og nettopp journalistisk fartstid framhever forfatterne av en annen modell, The Convergence Continuum, som en av kvalitetene ved observasjon som metode innen mediefaget, (Dailey et al. 2005, s 154 note 4). Convergence Continuum-modellen ser på konvergens som en utviklingsprosess – fra lav konvergensgrad til full konvergens. Dette er en adferdsbasert modell for å studere graden av innholdsdeling mellom redaksjonelle miljøer og plattformer. Den forteller ikke noe om redaksjonelle gevinster ved konvergens, men den kan sees på som et instrument for måling av konvergent arbeid. En slags GPS for konvergens.

Det er fem nivå i modellen er:

Krysspromotering; hvor ord eller visuelle element blir brukt for å promotere innhold som er produsert av samarbeidspartneren. På dette nivået er det ikke samarbeid om innholdsproduksjon, og møtene kan bli brukt for å diskutere promoteringsløsninger.

Kloning; handler om å republisere den andre parts innhold uten å redigere og bearbeide innholdet i større grad. Innholdet blir på dette stadiet kun delt etter at en historie er ferdiglaget, og det er ikke samarbeid om innsamling av stoffet.

Konkurranse-samarbeid; dette mellomnivået kjennetegnes ved både konkurranse og samarbeid. Partene promoterer hverandre og samarbeider om informasjon i en del saker underveis. De produserer også innhold uten å samarbeide, og deler ikke informasjon om saker som kan bli eksklusive. De bekymrer seg for at et nærere samarbeid i lengden kan føre til tap av publikum eller seere, og man er mistenksom i forhold til kvaliteten til den annen part.

Innholdsdeling; dette er nivået før full konvergens hvor det gjerne foregår samarbeid om planlegging av saker. Partene deler råstoff slik at det kan anpasses andre plattformer. Det blir fortsatt hegnet om eksklusive historier, men det er ikke mistro mellom partene. Kostnadsdeling kan også forekomme i spesielle prosjekt, og partene er enige om publiseringsstrategi.

Full konvergens; dette er det øverste nivået i modellen. Partene samarbeider om innsamling og publisering. Målet er å bruke styrken til ulike medieplattformer for å fortelle historien mest mulig effektivt. Sammensatte team jobber for å planlegge og å produsere historier for ulike plattformer. Partene har felles publiseringsdesk, eller redaktør som styrer felles redaksjonelt arbeid.

Det siste nivået krever at de fire første er oppnådd. Nivåene kan være tilstede i svakere og sterkere grad i ulike redaksjonelle sammenhenger. Fem sirkler omslutter et nivå og delvis overlapper neste sirkel for å illustrere at hvert nivå kjennetegnes av en rekke handlinger som kan overlappe hverandre etter hvert som graden av samarbeid og interaksjon øker. Modellen tar også høyde for at en parts plass i modellen ikke er fastlåst, men kan flyttes fram og tilbake avhengig av sakstyper og innstilling til konvergens hos medarbeidere og ledere (Dailey m. fl. 2005, 150-151).

Det er interessant å merke seg at forfatternes merknader om at de første nivåene på konvergensmodellen ikke skaper endring i redaksjonens nyhetsforståelse, kvalitet og verdi. I parentes bemerket kan det påpekes at ulik forståelse av et materiale som ønskes krysspromotert kan tenkes å skape en endring av forståelse av verdier for ”uhindret” slippe til på andres redaksjonelle flater.

Det er først når man nærmer seg nivå ”konkurranse-samarbeid” at partene enten må begynne å bli enige om nyhetsverdiene, eller innse at det beste er å holde fast på de opprinnelige verdiene. På dette nivået skaper blant annet tilliten til partneres kvalitetsforståelse bremser for samarbeid, og redaksjonsmedlemmene velger selv ut hvilke saker de vil tilby for deling (Dailey m. fl. 2005, 156).

Forfatterne av modellen understreker at den tar høyde for at kulturelle konflikter er et viktig element på veien til konvergens (Dailey m. fl. 2005, 160).

Kritikken mot modellen har vært at den har en normativ slagside, og at den legger til grunn at konvergens er målet for redaksjoner som publiserer på flere plattformer. Men man kan også hevde at modellen ikke viser hvilke verdiøkninger de ulike konvergensnivåene skaper, og at den dermed ikke kan sies å ta parti for den ene eller andre siden. Modellen kan, som nevnt, sees på som en GPS og et måleinstrument som kun viser hvor i landskapet du er akkurat nå. “The Convergence Continuum” ser konvergens fra innsiden av organisasjonen, og viser hvilke handlinger i daglig arbeid som kan analyseres for å bestemme hvilket nivå redaksjonen er på i forhold til konvergens.

 I denne prosjektoppgaven er både The Convergence Continuum-modellen og den nevnte syv observasjoner relevante for oppgavens problemstilling. Modellene kan brukes for å vurdere grad av integrasjon mellom Dagsrevyen og nyhetene på NRK.no, og hvorvidt redaksjonene har benyttet Lawson-Borders strategier for å tilnærme seg en felles forståelse av kvalitet.

KVALITET

Journalistikkens genetikk:

Det er en utfordrende øvelse å diskutere hva journalistisk kvalitet er, kanskje fordi;  “quality tends not to be defined by its presence, but its absence, and observers are in the position of saying: “We can’t define good quality, but we know bad quality when we see it”, Robert Picard, gjengitt i Huang, Rademakers, Fayemiwo & Dunlaps (2003:10)

En vurdering av kvalitet vil avhenge av ståstedet man observerer fra, hvilke medium som vurderes, hvilke målgruppe og hvilket marked den vurderes mot, hvilke ressurser mediet har tilgjengelig osv. I denne oppgaven er ståstedet avgrenset til journalistens, mediene er tv og nett og innholdet nyheter.

Det første spørsmålet er om det finnes kvalitets-indikatorer som skiller journalistikk fra all annen innholdsformidling. Har journalistikken en egen DNA og en egen genetikk? Bill Kovach og Tom Rosenstiel beskriver i sin bok, ”The Elements of Journalism” (2007), flere elementene de mener synliggjør skillet mellom journalistikk og annen innholdsformidling. Ståstedet i boken er journalistens, og det er i hovedsak mediefolks observasjoner, erfaringer og meninger som danner grunnlaget for elementene.

Ser man på journalistikk som en vare med en egen kvalitet, i flommen av innholdstilbud, er det avgjørende å kunne skille dette produktet fra alt annet innhold, både for journalister og folk. Bill Kovach og Tom Rosenstiel oppgir søken etter sannhet som et forhold som skiller journalistikk fra annen innholdsformidling. I ”sannhet” legger forfatterne et krav om at innholdet er korrekt, at fakta er kontrollert og at informasjonen er til å stole på. Sannheten vokser fram etter hvert som flere og flere kilder avdekker ulike biter av hendelsen. I denne forståelsen er det altså en vesensforskjell mellom fakta og informasjon på den ene siden, og sannhet på den andre. Uttrykket ”information comes quickly, truth takes time” illustrerer dette.  Fakta er ikke nødvendigvis sannheten om hendelsen, men gjerne en ubestridt del av den. Dernest løftes lojalitet til borgerne fram sammen med journalistens integritet og uavhengighet. ”Truth and loyalty to citizens are only the first two steps in making journalism work”. (Kovach, Rosenstiel, 2007, s 75) De neste, og like viktige stegene, er metodene som brukes for å samle inn ”sannheten”. Verifikasjon og kildekritikk er det som skiller journalistikken fra propaganda, fiksjon, kunst og underholdning. Men hvordan skal folk vite at du har gjort ditt for å søke opp og sikre informasjonen, om du ikke tilgjengeliggjør det? Åpenhet er dermed en kvalitetsindikator, mener Kovach og Rosenstiel. Det er derimot ikke objektivitet. Forfatterne mener at objektivitet feilaktig er knyttet til personer. Et menneske og en journalist er ikke – og kan ikke være – objektiv. Men metodene skal forhindre at personlige og kulturelle eller andre syn underminerer treffsikkerheten i arbeidet. Videre er evnen til formidling og relevans trukket fram som viktige kvalitetsindikatorer sammen med evnen til å engasjere folk i debatt og dialog.

Vær Varsom-plakaten (VVP) kan brukes som et grunnlag for å forstå journalistisk kvalitet. Selv om de presseetiske normer og pliktene har utviklet seg over tid og forståelsen av disse endrer seg med tidsånden, kan vi lese noen allmenngyldige verdier ut fra VVP. (VVP er revidert seks ganger på 60 år 1936-1994, og tre ganger siste 8 år). Man skal imidlertid merke seg at de presseetiske normene hviler på en konsensus mellom medlemsorganisasjonene i Norsk Presseforbund, og at kvalitetene dermed representerer en minste felles standard for kvalitet i norsk presse. Selve vurderingen av oppfyllelsen av etikken gjøres av Pressens Faglige Uvalg, men ikke ut over de sakene som klages inn.

Med dette som bakteppe, kan man løfte fram noen tydelige kvalitetsindikatorer fra VVP. Disse er uavhengighet og integritet, åpne kilder, kildebredde, kilderelevans, kildekontroll, kildevern, etterrettelig, kontroll av opplysninger og tilrettelegging for åpen debatt. Flere av disse begrepene kjenner vi igjen fra Kovach og Rosenstiel.

Philip Meyer, (2007), vektlegger også flere av disse kvalitetsverdiene. Hans utgangspunkt er en hypotese om at avisenes hovedprodukt er innflytelse gjennom høy journalistisk kvalitet. En avis med høy samfunnsmessig innflytelse, vil tiltrekke seg kommersielle aktører som ønsker å eksponere sine produkt i et troverdig og seriøst miljø. Meyer skiller klart mellom hva som er til salgs, kommersiell innflytelse, og hva som ikke er til salgs, samfunnsmessig innflytelse. Tre sentrale kvalitetsindikatorer for Meyer er ”reliable”, ”accuracy” og ”integrety”.  Disse kjerneverdiene kommer også fram i Ragnhild Olsens rapport om redaksjonell kvalitet, ”Måling av redaksjonell kvalitet”, (2006).

Journalistikken kan altså se ut til å ha noen kjerneverdier, eller kvaliteter, som skiller innholdet fra annen type innholdsformidling.

Ulike perspektiv på kvalitet:

Kvalitet i tilknytning til media er ikke en absolutt størrelse, men kan som nevnt sees på og vurderes fra vidt ulike ståsteder. Den sveitsiske medieprofessoren Vinzenz Wyss kaller de mange tilnærmingen til kvalitetsbegrepet for multiperspektivitet. Ragnhild Olsen viser i sin rapport til Russ-Mohls modell (1992, gjengitt i Beller og Sporer 1999/2000: 5), hvor følgende ståsteder avdekkes:

Funksjon – informasjon, underholdning, avsløring

Målgruppe – alder, utdannelse og interesse

Medietype – avis, tv, radio, blad, nett

Aktualitet/periodisering – hvor ofte publiseres det, ukentlig, daglig, direkte?

Sjanger – nyhetsartikkel, kommentar, reportasje, feature

Journalistisk selvforståelse – formidler og forklarer.

Vi har sett at kvalitetene som er nevnt tidligere oppfattes som allmenngyldige og plattformfrie. I Russ-Mohls modell vurderes kvalitet opp mot eksempelvis medienes egenskaper, målgrupper, genrer osv. Det tyder på at det i tillegg til de allmenngyldige kvalitetene, legges det til nye spesifikke kvaliteter som vektes ulikt ut fra ståsted. Det som oppfattes som kvalitet fra en side, oppfattes ikke nødvendigvis likt fra et annet ståsted.

I Olsens prosjekt for å måle redaksjonell kvalitet i Østlandets Blad og Sarpsborg Arbeiderblad fokuserer hun på områder som god og dårlig kvalitet bør vurderes innenfor.  Hun legger i tillegg til at kvalitet må vurderes ”ut fra det enkelte mediets rammer, ressurser, mål, profil osv. Og ut fra sentrale interessegrupper eller stakeholders vurdering…” (Olsen 2006, s 20). Et slikt perspektiv er et internt perspektiv, hvor mediet selv vurderer seg ut fra sine ressurser, marked og rammebetingelser. Perspektivet vil være nyttig i forhold til en realistisk vurdering av et medium, en redaksjon eller ett områdes kvalitetspotensiale.

Flermedial kvalitetsforståelse – er det noe annet?

De ulike mediene har ulike særegne kvaliteter. Papirmediet kan eksempelvis formidle tungt tilgjengelig innhold bedre enn flyktige medier gjennom tekst, grafikk, bilder og faktarammer. Mens TV-mediets fremste egenskap er evnen til å formidle og skape følelser, hevdes det at radioen ”skaper de beste bildene”. Nettet kan samle alle disse uttrykksformene, og i tillegg utvikle egne nettgenuine kvaliteter. Dersom flermedialitet betyr sammensmelting av flere medieplattformers uttrykksformer, vil også mediespesifikke kvalitetsbegrep måtte smelte sammen. Jaff Jarvis (Buzzmachine.com) mener det er avgjørende for journalister i dag å ”reexamine all definitions of quality”. Han understreker at noen verdier er åpenbare og tidløse som korrekthet, interessant og effektiv formidling og relevans. Slik støtter han også antagelsene overfor om at det finnes ett sett kvaliteter som følger all journalistikk. Av nye kvaliteter vektlegger han blant annet åpenhet: ”It could be achieved by revealing our sources and influences (every story should come with links to the materials we read and used). Transparency is overtaking objectivity as a standard in some quarters of journalism now. Og, legger han til, “responsivness”: “Are we delivering to the public what it wants — and are we listening to find out what it wants? Do we open the means for our stories to be corrected and expanded? Do we have a way to hear the public’s definition of quality? Collaboration, I’d say, is the highest form of responsiveness”.

En annen viktig kvalitetsfaktor på nett handler om å hjelpe brukerne videre i systemet, ikke å holde dem fast. Evnen til å guide folk videre er blitt en kvalitet i seg selv. Dette er eksempelvis en kvalitet Google har dyrket fram, og er et eksempel på et sted hvor folk vender tilbake for å komme videre.

Martin Engebretsens viser i sin bok, Digitale Diskurser (2007), at mediehusene er lite flinke til å utnytte mulighetene teknologien gir. Gjennom sin affordansemodell forsøker han å vise premisser for sjangerendring og sjangerutvikling. Modellen viser at materielle affordanser, som teknologiske ressurser og semiotiske ressurser står i relasjon til sosiale affordanser, som

sosiokulturelle konvensjoner og situasjonelle forhold.  Hans funn viser at ”mens mediets teknologiske plattform inviterer til presentasjonsformater preget av multimediale uttrykk og brukervennlige navigasjonssystemer, er de undersøkte nyhetssakene i stedet preget av nedskalerte fotografier og lineære tekstremser, samordnet i en trang og statsk sidedesign”, (s 66). Muligheten til å utvikle en perspektiverende, brukerstyrt, dynamisk og dialogisk journalistikk er utnyttet beskjeden grad, og leserne inviteres sjelden til å ytre seg, påpeker Engebretsen. Hans funn kan tyde på at vi har overført en måte å tenke journalistikk og formidling på til nettet, som har begrenset mulighetene til å skape nye kvaliteter.

Engebretsen har vist påvist at forskjellene mellom de enkelte nettavisenes realisering av ulike sjangre og diskurser kan være store, uten at årsaken til dette kan forklares ut fra hans modell. Men han viser til at nettavisforskeren Pablo Boczkowski, (Engebretsen s 195), har konkludert med at det ikke finnes noen deterministiske relasjoner mellom teknologiske potensialer på den ene siden og redaksjonelle rutiner på den andre.

Her trekkes fram strukturelle forhold som økonomi, mannskap, teknologiske begrensninger og kompetanse som påvirker redaksjonelle valg. Og det legges til:

”I en periode preget av vage standarder og normer for hva som er kvalitetsinnhold i en nettavis, kan nok også lokale, redaksjonelle kvalitetsnormer tilføyes listen over slike infrastrukturelle forhold”.

Her kan det også være relevant å hente inn Dailey og Mensings ”The Strenght of Weak Ties and Jacks of All Trades”. Forfatterne anbefaler å satse på ekspertise og samarbeid mellom medier for å skape nye fortellermåter og formidlingsformer, i stedet for å utvikle ”Mr. Gadget”, Jacks of All Trades. En hetrogen redaksjonssammensetning, løst tilknyttet hverandre, har etter forfatternes mening større potensial, enn et homogent miljø, til å skape nye kvaliteter.

Engebretsens funn, og Dailey og Mensing påpekninger, er interessante sett opp mot den stadige utviklingen av ny og innholdsrettet teknologi som oftest kommer fra, og først tilbys av, andre aktører enn mediehusene. En konsekvens av dette kan være at folk opplever, i større grad og hyppigere enn før, fraværet av det som oppleves som kvalitet. I så fall er kvalitet en organisk størrelse som henger sammen med en akselererende evne til å omsette teknologiske nyvinninger. Ut fra dette vil utvikling være et sentralt begrep innen kvalitetsdiskusjonen. De teknologiske nyvinningene folk tar i bruk, vil igjen kunne bety at kvalitetsbegrepet vil komme under hyppigere revisjon og diskusjon, hvor brukernes opplevelse vil vektlegges i sterkere grad enn tidligere. Det er en spennende tanke, og en utfordrende tanke, vedrørende forståelsen av journalistisk kvalitet. Man kan se for seg at journalisten som den tidligere dominante premissleverandøren innen kvalitetsforståelse, hvilende i sitt smuldrende produksjons- og distribusjonsmonopol, vil måtte vike til fordel for en folks fragmenterte oppfatning av det samme.

  

METODE

Innledning

I det følgende skal jeg redegjøre for hvilke metode jeg har brukt for å samle inn data som kan belyse oppgavens problemstilling. Målet med oppgaven er først og fremst å kartlegge holdninger til kvalitet og flermedialitet blant operative redaksjonelle ledere, for å kunne gi et øyeblikksbilde av dagens flermediale virkelighetsoppfatning mellom to redaksjoner og to medier, i en mediebedrift; NRK. For å få svar på oppgavens hovedproblemstillinger, valgte jeg det kvalitative fordypningsintervjuer. Undersøkelsene har et komparativt element ved å velge tre ledere fra NRKs nettdesk og tre ledere fra NRK Dagsrevyen for å se på forskjeller og likheter mellom miljøene.

Det er vanlig å skille mellom kvantitativ og kvalitativ metode, men de to metodene må nødvendigvis ikke være helt adskilte. I noen tilfeller kan de overlappe hverandre, i andre tilfeller utfyller de hverandre.

Kvantitativ metode er forskning hvor en hovedsakelig fokuserer på mange enheter, og hvor en foretar en strukturell innsamling og bearbeiding av data.

Kvalitativ metode fokuserer på færre enheter, innsamling av data skjer mer ustrukturert, og man anvender sjelden statistiske teknikker ved bearbeiding av data.

Det er flere tilnærminger til kvalitativ undersøkelse, men Tor Grennes nevner seks ulike tilnærminger i sin bok, ”Hvordan kan du vite om noe er sant?”, (2004):

1. Alle typer av individuelle intervjuer (fra de nokså strukturerte til de ustrukturerte)
2. Gruppeintervjuer
3. Feltarbeid (som vanligvis baserer seg på mye observasjon)
4. Sosiometro (en teknikk som primært benyttes for å identifisere slike ting som sosiale nettverk, eller relasjoner mellom individer på eksempelvis en arbeidsplass)
5. Analyse av alle slags levninger eller spor uten direkte kontakt med dem som studeres.
6. Gjennomgåelse og analyse av styrereferat, historiske data og innholdsanalyser.

Jeg har valgt en av de mest benyttede tilnærmingene, intervjuet. For mitt vedkommende ønsket jeg å få en dypere innsikt rundt forståelsen av kvalitet og flermedialitet, og en kvantitativ spørreundersøkelse ville ikke gitt meg muligheten til å forfølge interessante svar, få utdypet meninger eller avklart misforståelser. Jeg kunne selvsagt kombinert metodene, men har av praktiske årsaker, tid, ble det valgt det bort. Av samme grunn ble det heller ikke gjennomført feltundersøkelser for å se hvorvidt svar og observasjon samsvarte med hverandre. Både feltundersøkelse og spørreundersøkelse ville styrket oppgaven.

Det kvalitative intervjuet kan gjennomføres på følgende tre måter:

 1.      I et USTRUKTURERT intervju, hvor man et på forhånd gitt tema, men spørsmålene tilpasses den enkelte intervjusituasjon.

2.      I et STRUKTURERT intervju, hvor man i forveien fastlagt både tema og spørsmålsformuleringer.

3.      Den vanligste typen intervju (ofte bare kalt kvalitativt intervju), er HALVSTRUKTURERT. Denne typen forutsetter en intervjuguide som utgangspunkt for intervjuet, mens spørsmålsstilling, tematisering og rekkefølge kan varieres. Man pendler frem og tilbake.

I mitt tilfelle valgte jeg en halvstrukturert framgangsmåte for å ha frihet til, innenfor intervjuguides rammer, å variere og følge opp spørsmålsstillingene.

Framgangsmåte:

Jeg laget en felles intervjuguide for intervjuene, (vedlagt), hvor alle spørsmålene ble sendt ut til respondentene i forkant. Spørsmålene er like, kun vekslet mellom ”Dagsrevyen” og NRK.no” avhengig av hvor respondenten kommer fra.

Guidene ble sendt ut i forkant for å gi respondentene en mulighet til å reflektere over spørsmålene. Spørsmålene er mange, vide og kompliserte og dermed krevende å svare på uten muligheten til forberedelse. I tillegg gir en slik åpenhet en viss trygghet for respondenten i forkant av selve samtalen. Under utsendelsen ble det også forklart hva prosjektoppgaven skulle handle om, og at respondentene ville bli anonymisert. For oppgavens og analysens del er navnene på personene likegyldige, mens funksjonene, operative ledere, er viktige. En anonymisering åpner også for en mulighet til å snakke friere.

Utvalg og gjennomføring:

Jeg valgte å intervjue seks operative ledere fordi disse utøver et stort ansvar for hvilke saker som skal prioriteres og de er dominerende i forståelsen av hva som er en kvalitativ god sak og hva som ikke er det.  Jeg valgte tre ledere som er ansvarlige for nettets prioriteringer avgrenset til forsiden og nyheter, og tre ledere som håndterer Dagsrevyens prioriteringer. Lederne er valgt ut av meg selv, uten at mine overordnede spilte inn forslag til navn. Utvalget er noe tilfeldig plukket ut. Jeg kjenner ikke selv alle ledere i NRK, men gjennom søking på NRKs intranett, organisasjonskart, navn på rulletekst, tips og innspill fra andre som kjenner miljøene kom jeg fram til valgte respondenter; fire menn og to kvinner.

Lederne ble intervjuet enkeltvis, og det ble ikke oppgitt hvem andre som deltok. Intervjuene ble i all hovedsak gjennomført i den rekkefølgen intervjuguide ble satt opp, men i noen tilfeller ble denne fraveket da respondentene svarte på senere spørsmål i sine svar. I andre tilfeller ble svar fulgt opp med nye spørsmål for å få presisert eller utdypet meningsinnholdet. Intervjuene ble tatt opp, og deretter skrevet ut i sin helhet. Hvert intervju varte ca halvannen time. En av respondentene måtte av tidshensyn besvare spørsmålene skriftlig. Det ble gjennomført et intervju i etterkant, hvor jeg fikk utdypet svarene.

Styrker og svakheter ved metoden

Jeg er selv ansatt i NRK med lederansvar, og det vil kunne gi en slagside i forhold til mitt eget ståsted i denne problemstillingen. I tillegg vil min egen forståelse av flermedialitet og erfaringer fra kanalens utfordringer, kunne påvirke mine spørsmål og dekoding av svar. Jeg vil kunne kritiseres for å ha et for nærsynt par briller på når svarene skal analyseres og vurderes. I tillegg er ikke de seks lederne et representativt utvalg, og det kan innvendes at utvalget er plukket ut for å styrke mine antagelser.

Når disse innvendingene er nevnt, vektlegger jeg det å kjenne NRKs kompliserte struktur, historie og utfordringer for å fokusere riktig på problemstillingen. Det er lett å bli avledet av en vanskelig tilgjengelig struktur, og det er vanskelig både å stille de riktige spørsmålene og få de gode svarene uten å kjenne de interne forholdene godt. Det er også mulig at en ”insider” får ærlige svar fordi vedkommende kjenner mediehuset godt og ikke vil la seg ”lure” av polerte virkelighetsbetraktninger. Jeg tilhører selv en helt annen del av NRK-systemet, og har ikke intervjuet lederne jeg har arbeidet sammen med. Spørsmålene mine ble i forkant kjørt gjennom to eksterne personer for å avdekke både graden av relevans i forhold til problemstillingen og om spørsmålene var fargelagte i sin form. Respondentene ble i tillegg eksplisitt gitt anledning til å tilføye andre forhold de ikke ble gitt anledning til å svare på.

Det er imidlertid en mulighet til at svarene påvirkes av et temavalg som er i tiden og hvor det kan bli oppfattet som ”bakstreversk” ikke å omfavne teknologiens muligheter. Jeg har vært oppmerksom på nevnte forhold under denne prosessen, og så langt som mulig forsøkt å innhente og bearbeide ”råmaterialet” med åpent sinn.

Analyse av dataene

Intervjuene ble skrevet ut i sin helhet og deretter kategorisert under temaer som var relevante for oppgavens hovedspørsmål. Analysen ble gjennomført i to hovedfaser. Den første fasen så på grad av likheter respondentene i mellom. I den andre fasen ble mediene skilt fra hverandre for å analysere likheter og ulikheter dem i mellom.

ANALYSEN:

Denne prosjektoppgaven skal si noe om hvorvidt oppfatning av kvalitet og flermedialitet kan påvirke integrasjon mellom to redaksjonelle kulturer. For oversiktens del er analysen inndelt i tre deler. Første del av analysen ser på om det er ulike oppfatninger rundt journalistisk kvalitetsforståelse.

Journalistisk kvalitet

På spørsmål om hva som skiller journalistikk fra all annen innholdsformidling, svarer respondentene kildekritikk, faktabasert innhold, sannferdig, korrekthet, uavhengighet, formidlingsevne, troverdighet og etterrettelig. En respondent sier ”kvalitet ligger i det å skaffe seg selv så mye info og ha så mye kunnskap om temaet at du kan gi et så korrekt bilde av saken som mulig, uten bindinger.”

Svarene som gis på ovennevnte spørsmål har gjennomgående likhetstrekk med de verdiene som trekkes fram av Kovach og Rosenstiel (2007), og verdier Ragnhild Olsen beskriver i sin rapport (Olsen, 2006).

Evnen til å formidle innholdet trekkes fram av samtlige respondenter som en kvalitet i seg selv. ”Det hjelper ikke å være fri og kritisk dersom vi ikke klarer å formilde dette på en forståelig måte. Man må kjenne det mediet man jobber for. Du gjør det på en annen måte på radio, enn på TV, enn på nett”.

En annen slik: ”Det er eksempelvis ikke noe vits i å ha beskrevet en sak helt korrekt, dersom den samtidig er beskrevet så innfløkt at ingen skjønner hva du har skrevet eller så kjedelig at ingen gidder å lese den.”

Formidling er et vesentlig element i journalistikken også ifølge Kovach og Rosenstiel: ”Storytelling and information are not contradictory. They are better understood as two points on a continuum of communicating, (s 188)”.

Vær Varsom-plakaten og de pressen etiske normer nevnes også, men da som en veiviser i hvordan man skal arbeide som journalist. En respondent påpeker dette: ”Den (VVP) sier ikke noe om en sak er godt utført formmessig, men gir retningslinjer for hvordan man skal jobbe”.

På spørsmålet ”Vil du anse åpenhet som en journalistisk kvalitet?” mener alle respondentene at åpenhet er en kvalitet. Men åpenhet forstås på ulikt vis og ut fra den mulighet som tilhører egen plattform eller praksis som tilhører egen redaksjon. Dagsrevyens respondenter nevner ikke nettet som en alternativ plattform for åpenhet, men tar utgangspunkt i egen praksis. Dagsrevyens respondenter kobler åpenhet mot intervjusituasjon, publikumskontakt eller synliggjøring av metoder i reportasjen.

Nettrespondentene mener at journalistikken styrkes ved å synliggjøre research, dokumenter og kilder på nett. Men de er tydelige på at publikum ikke er interessert dersom man bare viser at ”dette var stedene jeg brukte”. Som en sier det, ”du må klare å lage en journalistisk historie om hvordan du laget saken og hvilke hindringer møtte du på veien. Det må tilrettelegges. Da er åpenhet en kvalitet”.

Derimot er det mer tvil, og en forskjell, mellom plattformene når det gjelder den kvalitative gevinsten ved brukerinvolvering. Fokuset på interaksjon med publikum skiller plattformene. Dagsrevyrespondentene er enige om at de ikke er

” så flinke på den biten. Vi jobb nok mer klassisk gammeldags. Men ser vi det opp mot nettet, at de reporterne som samarbeider med nettet får bøttevis med tips. Det er en stor verdi”.

Men noen er også kritisk til den kontaktformen som utvikler seg: ”I dag er det med skam og melde veldig variabelt hva som kommer ut av slikt. Og hva er det vi inviterer folk inn til? De skal si sin mening om kreti og pelti”. Dagsrevy-respondent.

Nettrespondentene formilder en tydeligere og mer ensartet forståelse både av mulighetene og av arbeidet som følger med å invitere brukerne inn. En viser til at NRKs allmennkringkasteroppdrag på nett er definert som ’ å skape og dele troverdig, relevant og engasjerende stoff for og sammen med allmennheten’. I det ligger det at NRK også er en tilrettelegger og deltaker for samtale, og det nevnes som en kvalitet i seg selv.

”Interaksjon er bestemt en kvalitet. Men igjen hviler dette på det journalistiske håndverket. Vi kan ha 300 kommentarer til en artikkel som vi opplever og sier at dette er interaktivitet, men dersom vi ikke leser eller griper tak i noe av dette så fører ikke det til en kvalitet i seg selv. I seg selv er ikke det en kvalitet om vi ikke bruker det til noe eller anretter det.” Nettrespondent.

”Nettet har jo gitt oss muligheten til å få et korrektiv. Dersom journalistene ikke lar det gå prestisje i dette så ligger det helt åpenbert en kvalitetsheving der.” Nettrespondent.

På spørsmål om hva respondentene tror folk forventer av NRKs nyhetstilbud, ser vi at de samme verdiene som ble knyttet til journalistikk kommer igjen. Svarene under er hentet fra alle medvirkene:

”Stor grad av troverdighet. Vi kan ikke tåle uetterrettelighet. ”

”Jeg tror troverdigheten. De kommer til oss litt for å sjekke at det de har lest eller hørt annet sted er sant. NRK har en helt annen troverdighetskvalitet enn andre.”

”De forventer at innholdet skal være grundig og sant.”

”De setter nok høye krav til oss om å være så sannferdig som mulig”.

”De forventer at vi alltid er best i klassen”.

”Jeg tror de forlanger og forventer at vi har en nøytral tilnærming til problemstillingene vi tar opp og at vi er sannferdige.”

Troverdighet, sannhet og etterrettelighet er verdier som løftes fram som de viktigste for at folk oppsøker NRK, ifølge resondentene. Denne delen av analysen viser at det er flere kvalitative verdier som respondentene mener tilhører journalistikken, uavhengig av plattform, og vi ser disse verdiene komme igjen når vi spør hvilke verdier de tror folk forventer av nyhetstilbudene fra NRK generelt. Når det gjelder verdiene ”åpenhet” og ”interaktivitet” med publikum, ser vi at respondentene ikke har utnyttet disse verdiene i større grad. Det kan synes som at TV-mediets respondenter i begrenset grad ser på nettet som ”sin” plattform hvor viktige verdiene for dem kan gis bedre muligheter enn hva de selv kan tilby i sitt medium.

Mediespesifikk kvalitet

Den andre delen av analysen tar for seg Dagsrevyens og nettets mediespesifikk kvaliteter i dag.  Her framkommer det to tydelig overordnede ulikheter. Den ene forskjellen hviler i oppdragenes ulikheter. Den andre i redaksjonenes produksjonsform. Mens Dagsrevyen har en sending hver dag, har nettet en løpende oppdatering døgnet igjennom. Og mens Dagsrevyen er ”selvforsynt” med journalister til å lage Dagsrevyen, er nettredaksjonen avhengig av innholdsflyt fra fagredaksjonen.

Dagsrevyens respondenter trekker frem troverdighet, utdyping og hurtighet som kvalitetsmessige kjennetegn for dagens sendinger. Dagsrevyen har som mål å tilby noe mer enn de ordinære nyhetssendingene, og de gjør tidlig aktive valg i forhold til hvilke saker de satser på.  

”Utdyping er et kvalitetskriterium for Dagsrevyen. Folk skal bli litt klokere og få mer informasjon enn ellers. Slik skiller Dagsrevyen seg fra de nyhetene som ruller og går hele tiden”.  Dagsrevy-respondent.

En annen Dagsrevy-respondent sier det slik: ”Vi har også mulighetene til hurtighet. Vi kaster om når det skjer noe. Vi vil jo gjerne ha nyheter i Dagsrevyen også, men vi tenker ofte litt annerledes på de sakene vi velger ut.”

Svarene fra nettets side avslører en frustrasjon over hva som er nettets kvalitet og styrke i dag. Siden strukturen i NRK er laget slik at nettet i all hovedsak skal forsynes med innhold, er samarbeid og innholdsdeling avgjørende for å bli god på hurtighet. Beskrivelsen under, fra en av respondentene fra nettet, tydeliggjør frustrasjonen:

”Nettets fremste kvalitet er først og fremst hurtighet, men vi klarer det ikke alltid. Noe av grunnen er manglende kommunikasjon og samarbeid. Det er litt tragisk, men jeg har faktisk vanskeligheter med å se hva som er forsidas fremste kvaliteter i dag. Vår konkurransefordel på lyd og bilder er også en sannhet med modifikasjoner. En dag hadde VG-TV 26 visninger, mens vi hadde 4 henvisninger inn til vår nettspiller. Jeg kan ikke se at vårt innholdspotensialet tatt ut på en slik måte at jeg kan si at dette er de fremste kvalitetene på forsida på nrk.no i dag”.

Særlig påpekes det at når en hendelse slår inn blir nettet involvert, hovedsakelig på grunn av sin hurtighet. Men når annenbølgen kommer, og hendelsen skal bearbeides for eget medium, avtar flyten av oppdatert innhold. I tillegg trekker nettet fram at de arbeider etter en utvidet nyhetsforståelse og med et stort produksjonsvolum. En beskriver det slik:

”Nyheter er mye mer enn den tradisjonelle nyhetsdefinisjonen til Dagsrevyen/Dagsnytt. Og på nettet nytter det ikke å kjøre så smale, korte og få nyheter som disse produserer. Vi må ha mange flere, gå mye bredere og vi må gå dypere”.

Nettet trekker likevel fram hurtighet, bredde og dybde som kvaliteter de har i dag. Når vi spør om potensialet eget medium har, ser vi at mediene skiller seg klart fra hverandre. Mens Dagsrevyen har en lang historie, et klart oppdrag og en gradvis fornyelse og utvikling av eget format, har nettet knapt tatt i bruk sine muligheter. En av Dagsrevyens representanter sier det slik om eget medium: 

”Jeg tror Dagsrevyen kommer til å jobbe mye etter den linja den jobber etter i dag, med troverdig journalistikk som er opptatt av de store spørsmålene og det breie samfunnsfokuset. Det tror jeg folk kommer til å etterspørre. Jeg tror våre konkurrenter kommer til å gå i en kommersiell retning, og det vil vi tjene på.”

Dagsrevy-representantene påpeker likevel at det er andre krav til nyhetsdekningen i dag enn for noen få år siden, og vektlegger den økte konkurransen. Som en sier det: ”Nå må vi være til stede, og vi må være til stede hele døgnet. Vår utfordring er å henge med på utviklingen hele tiden med tilstedeværelse.”  Hurtighet trekkes fram som et potensial av flere.

Respondentene fra nett ser store muligheter, men alle understreker at potensialet hviler på god journalistikk, en samordnet produksjon, større forståelse av formidlingsmulighetene og multimedial spisskompetanse. Nett-respondentene har en tilnærmet enhetlig forståelse av potensialet, og slik uttrykker to seg om mulighetene:

”Potensialet ligger i en samordnet produksjon sammen med de nettunike grepene. Og inne i det er også interaktivitet og kontakten med verden der ute. Potensialet vårt er at vi kan opplyse, forklare, hjelpe og underholde – på en rask og journalistisk kyndig måte. Det er potensialet vårt”.

”Vi skal lage noe kulere enn avissaker på nett eller tv-saker på nett. Vi skal lage noe helt annet på nett. Det ene er ved hjelp av de mulitmediale virkemidlene. Det andre ved hjelp av kommunikasjonen”.

Samtlige av respondentene påpeker viktigheten av kvalifisert folk i alle ledd. Godt journalistisk håndverk kombinert med forståelse av mediets egenskaper og muligheter, skaper kvaliteten. En respondent fra nett mener de trenger den journalistiske kvaliteten koblet med nettmediets unike egenskaper. ”Det hjelper ikke å ha en utenrikskorrespondent som kan utrolig mye, men som bare skriver et fryktelig langt word-dokument. Det hjelper heller ikke å ha noen raske ’netthuer’ som kan sette opp en Twitter-feeds og lage  flashanimasjoner men som ikke har det journalistiske håndtverket inne.”

Vi ser at hvert medium har sine egne standarder som oppleves viktige og avgjørende for egen kvalitet. Samtidig ser vi at nettet er avhengig av Dagsrevyen for å skape sine kvaliteter, mens Dagsrevyen ”tjener” på å bruke sin tid og sine ressurser på å vedlikeholde sin kvalitet samt utvikle sitt egenopplevde potensial; hurtighet og tilstedeværelse. Her ligger det åpenbart en kvalitetsutfordring.

Flermedial kvalitet

Det tredje delen av analysen ser på hvordan mediene samarbeider, og hvilke kvaliteter flermedialitet kan skape. Når det gjelder respondentenes tolkning av ”flermedialitet”, spriker forståelsen av begrepet. Det viser seg også at begrepet har en historie som innvirker på forståelsen. To av respondentene fra Dagsrevyen sier det slik:

 

1. ”Slik det er omtalt i NYDI (tidligere Nyhetsdivisjonen, red anm) menes det at en reporter leverer reportasjer og artikler til ulike typer medier. Innenriksgruppa har heldigvis gått bort fra dette. Viktig at ikke flermedialitet forveksles med samarbeid på tvers av redaksjonen. Det er noe ganske annet”.

 2.”Vi hadde en periode hvor det var om å gjøre å ha flest mulig inn i en så stor rotasjon som mulig, men det svekka Dagsrevyen. Journalistikk og form henger sammen – det er en del av kvaliteten”.

 ”Flermedialitet” har en historie i NRK, og historien omtales som lite suksessfull. Motstanden lå i at man ikke tok inn over seg medienes særpreg og egne kvaliteter. En nybruk av ordet, som er ladet med historisk innhold, vil kunne hindre en god kommunikasjon og vil være egnet til å skape motstand om man ikke er tydelig på innholdet. Denne oppgaven svarer ikke på hvor brukt og relevant begrepet ”flermedialitet” er i NRK i dag, men dette eksempelet synliggjør at en begrepsavklaring vil være en viktig forutsetning for en god diskusjon om samarbeid mellom plattformer.

Skepsisen som følger ”flermedialitet” rettes mot å la alle gjøre alt, og samtlige respondenter er gjennomgående klare på at en slik forståelse vil svekke kvaliteten. Som en uttrykker det: ”Vi har diskutert mye at det er viktig at folk ikke bare kan det journalistiske faget sitt, men at de også kan det mediet de jobber for der og da.”

 I tillegg til den historiske ladningen ”flermedialitet” har overfor flere respondenter, viser svarene at flermedialitet forstås ulikt når de blir bedt om å forklare hva de legger i det i dag;

 1.Flermedialitet er blitt et bedriftsøkonomisk begrep som handler om stordriftsfordeler og måter for å se på hvordan man kan få mer ut av mindre. Jeg tror flermedialitet i stor grad har slitt seg ut på å være en sånn nå skal vi bare fylle enda mer rom med det samme innholdet. Det gir ikke noe løft for oss i 2009”.

 2.”Flermedialitet er en større verktøykasse enn det radio og tv har. Et flermedielt nyhetstilbud er for meg et nyhetstilbud som utnytter verktøyene – ikke mediene men verktøyene som er mulig på nettet. Dvs lyd, levende bilder, tekst – i tillegg interaksjon og personifisert grafisk framstilling av ting”.

 3.”Flermedialitet er at flere plattformer samarbeider, og at en sak kan vises på flere måter, oppfølginger eller forskjelle vinklinger på ulike plattformer. Det vil være forutsetning for en videre vellykket flermedialitet at alle sidestilles.”

 4.”Flermedialitet er strengt sagt at man tenker primært journalistikk, og mindre på hvilke medier man presenterer på”.

Det er flere som påpeker at det må følge en verdiøkning med å utnytte flere plattformer, og da må tilbudene skille seg fra hverandre. Som en fra Dagsrevyen retorisk sier det: ”Er det en styrke at vi får de samme nyhetene drøvtygd i tre timer på morgenen enten du slår på radioen, TV og Alltid nyheter. Og slår de på nettsiden står de jaggu der også. Verden er full av mye annet også. Er et det riktig av den såkalte flermediale plattformsbyggingen blir den monomediale? At det bare blir en type sak som kommer ut?”

En annen fra Dagsrevyen uttrykker det slik: ”Dersom jeg har rett, at journalistikk også handler om form og om evnen til å fortelle en historie, så kan flermedialitet føre til et kvalitetsmessig tap på formsida og innholdssiden. Du taper merverdien viss du hele tiden skal publisere”.

Dagsrevy-respondentene ser imidlertid at det ligger verdier i et sterkere samarbeid: ”Vi ser at det er gjensidig gevinst å trøkke til på en sak. Saker som bare blir overflatisk behandlet på TV eller radio, kan nettet skrive mer om. De kan ta inn annen grafikk, de kan vise til andre kilder, de kan spille på et helt annet univers. Og du har mye større sjanse til å hente det opp når det passer deg. Det er en viktig verdi.”

En annen fra Dagsrevyen trekker fram nettet som e arena for utdypning og debatt. ”Der kan sakene tas videre fra en reportasje i Dagsrevyen eller Dagsnytt”.

En nettrespondent svarer slik: ”Jeg tror ideskapingen mellom Dagsrevyen og nett kan føde nye ideer til saker og måter å dekke de sakene på. Jeg tror på både nye ideer og nye saker når miljøer samarbeider om måter å dekke dem på”.

Men delingen og samarbeidet er preget av en skepsis. Samarbeidet hviler en plass mellom det personlige initiativ og noen innførte rutiner som utveksling av promo-sak fra nett til Dagsrevyen. Det er de store hendelsnyhetene som skaper samarbeid, men besvarelsene synliggjør en skepsis til journalistikken som utøves på nett. Noen nevner at det går fort i svingene, og at beslutningene nettet tar kan virke rare. Kvalitetsforskjellen som trekkes fram kan gå på billedbruk eller på hvilke saker man prioriterer, og forskjellene forklares med at rutinene sitter bedre hos Dagsrevyen enn hos nettet. I tillegg påpekes det at nettet har flere yngre og mer uerfarne folk.

” Vet de at en sak er stor eller liten, vet de hvordan de skal spre den rundt og varsle oss? Jeg tror først og fremst at det store grosset (i Dagsrevyen, red anm) føler at avstanden dessverre er mye større enn den burde være både geografisk OG ikke minst faglig. Ser du på nyhetssidene så er de av og til så schizofrene at du kan gråte altså. En bagatell kan stå som førsteoppslag. Så gjør de ortografiske feil”. Dagsrevyrespondent.

Denne skepsisen – eller manglende tilliten – møter til dels forståelse fra representantene fra nettet. En sier det slik:

”Vi slipper nok ut et kvalitetsnivå på nettet somme ganger som ikke er NRK verdig. Der er jo kritikken vi får fra ”ordentlige” redaksjoner helt reell. Vi kan være slurvete med kildekritikken vår, måten vi bygger opp saken, vi går kanskje for langt tittel i innslaget litt mer tabloid og frekke. Og de har nok ikke all verdens tillit til våre prioriteringer, tror jeg. Jeg tror de ofte opplever den som litt tilfeldig.”

Flere påpeker en ulik kvalitetsforståelse mellom redaksjonene. Fra Dagsrevyens siden er det en usikkerhet på hvorvidt nettet har hatt sin ”formaterende” samtale. Har de funnet seg selv? Vet de hva de vil? En respondent fra Dagsrevyen formulerer det slik:

”Jeg tror det er en ulik forståelse av kvalitet mellom redaksjonene. De er opptatt av hva som genererer antall klikk. Er det et godt nok kriterium? Er du nødt til å ha et visst antall ”kikkerhull” som jeg kaller det for at du skal appellere til kikkermentaliteten som dessverre har sin grobunn. Og har den en så stor verdi at den bør dyrkes hos NRK.no/nyhetsdesken”?

Nettet svarer med at de jobber innenfor et utvidet nyhetsbegrep, men at kvaliteten ligger i å gjøre det interessante viktig og det viktige interessant. Slik forklarer en respondent fra nettet hvordan de tenker:

”Vi skal ikke hive oss på Britney Spears-kjøret som alle andre nettsteder gjør, hvor de løper etter hverandre som 5-åringrer på en fotballkamp. Vi kan godt skrive om Britney Spears, selvfølgelig – men la det være ordentlig og etterrettelig. La oss kutte ut de dumme tinge som ”Se hun har ikke underbukse på”. Det bør ikke vi gjøre. Vi har et rykte og en personlighet å ta vare på. Men det utelukker ikke at vi skal gjøre journalistikk på slike saker. Men der er det nok delte meninger. Helt åpenbart”.

En annen nettrespondent påpeker en manglende forståelse av hvilke kvaliteter man snakker om: ”Jeg tror det er for liten kunnskap om hva som er nettkvalitet og hva som er fjernsynskvalitet. Det er en manglende forståelse for hva som er kvalitativt godt og nyttig for brukerne på nett.”

Dette er forhold som trolig påvirker samarbeidet. De fleste påpeker at ”samarbeidsånden er i ferd med å bedre seg”, men at ”det er ekstremt mye å gå på”. En fra nettet omtaler forholdet mellom Dagsrevyen og nettet slik:

”Jeg har ikke sett noen kjærlig og tett og engasjert samtale der i dag – det er lange meter mellom oss. Det er ikke noen gjensidig tipsing. Det er lett å bli svart eller hvitt. Det er så ulik praksis. Det er mye personlig initiativ. Noe handler om kompetanse, noe om kultur og holdninger, og noe om tilretteleggende ledelse som forstår dette og vil dette tydelig nok”.

Som nevnt tidligere, er min forståelse av begrepet flermedialitet de mange formidlingsmulighetene som oppstår mellom tradisjonelle medier og internett. Svarene fra respondentene viser med all tydelighet at en slik forståelse ikke er å ta for gitt. Det er verdt å merke seg at uten presisering er egne tolkninger styrende for forståelsen av budskapet. Vi ser også at teknologisk tilrettelegging på langt nær er nok for å skape samarbeid mellom medier. De kulturelle og redaksjonelle strukturene er avgjørende faktorer for samspillet mellom teknologi og innhold.

NRK har valgt en retning mot konvergens ved å gjøre nettet avhengig av innholdsflyt fra andre redaksjoner. Lawson-Borders har vist at konvergens er et konsept og en strategi, men også en prosess hvor hun har innlemmet de kulturelle utfordringer som følger med en sterkere integrasjon. Hennes vektlegging av kommunikasjon, likeverdighet og ikke minst å gjøre medarbeidere og organisasjon i stand til å støtte og dele ressurser for å løse hverandres oppgaver, er avgjørende for suksess. Som denne delen av oppgaven viser, er dette fortsatt kritiske punkt som ikke er løst. Sentralt er også Lawson-Borders punkt om en ny ”kundeforståelse”  i mediene, hvor hun påpeker at rollen har endret seg. ”If you don’t meet their needs, like any customer seeking the best, they will go shopping elsewhere.” Det er et slikt scenario nett-redaksjonen står overfor hver dag om innholdsflyten forfordeles og de selv svikter nettets egenart. Derfor ser vi også at behovet for teknisk og mediespesifikk kompetanse er løftet fram i svarene, noe som viser at forståelsen av kvalitet henger nøye sammen med evnen til å utnytte medieplattformenes teknologiens fortrinn. En slik forståelse harmonerer med det Dailey og Mensings påpeker i ”The Strenght of Weak Ties and Jacks of All Trades”, som anbefaler å dyrke ekspertisen og medieekspertene samarbeide, i motsetning til å utvikle ”Mr. Gadget” som skal beherske alle medier, Jacks of All Trades.

Den adferdsbasert Convergence Continuum-modellen viser treff på promotering som den tydeligste strukturelle samarbeidsarenaen hvor innhold flyter mellom redaksjonene, men det er treff også på utveksling mellom mediene hvor mye handler om å republisere den andre parts innhold uten større grad av bearbeiding. Begge mediers tilsynelatende oppriktige ønsker om å utnytte styrkene til de ulike plattformer for å fortelle historien mest mulig effektivt, krever at partene må begynne å bli enige om nyhetsverdiene og bli kjent med hverandres kvalitetsforståelse. Det er de ikke i dag om man skal legge denne oppgaven til grunn.

KONKLUSJON

Denne prosjektoppgaven har gjort et forsøk på å se om forståelsen av kvalitet og flermedialitet kan påvirke integrasjon mellom tradisjonelle medier og internett. Oppgavens funn sannsynliggjør en slik sammenheng. Funnene har tydeliggjort at vi snakker om flere nivåer kvalitet som kan være fornuftige å forholde seg til i en analyse. Et nivå er relatert til journalistikk generelt, et neste til de mediespesifikke muligheter og det tredje nivået er de kvaliteter som oppstår gjennom plattformsamarbeid.

Det synes klart at det finnes et knippe kvalitetskriterier som følger journalistikken og ikke plattformene. Etterrettelighet, troverdighet, faktakontroll, sannhetssøking, kildekritikk, og uavhengighet er slike verdier. Dette er verdier respondentene mener folk også forventer av NRKs nyhetstilbud. Utfordres de kvalitative grunnverdiene, som skiller journalistikk fra annen formidling, oppleves det samtidig som man utfordrer både selve grunnlaget for faget journalistikk og produktet folk etterspør. Videre viser respondentene, gjennom sine forståelser og tolkninger av begrepet ”flermedialitet,” at en svekkelse i den mediespesifikke kompetansen oppleves som en svekkelse av kvalitet. Grunnkvalitetene er ikke i seg selv nok for å skape en kvalitativ god sak. De fortellermessige kvalitetene som tilhører mediet er også avgjørende i forståelsen av kvalitet.

Samarbeid mellom plattformene trekkes fram som en positiv mulighet. I praksis synes samarbeidet og samarbeidsviljen tydeligst når det skjer hendelser. Men når ”annenbølgen” kommer, hvor hendelsessaker skal følges opp i eget medium, opplever nettet av samarbeidet forvitrer. For mens hurtighet var rådende kvalitet ved ”førstebølgen”, går oppfølgingen og egen redaksjons behov foran ved ”annenbølgen”. Da er det kvalitetsstandarder som hviler i innarbeidede redaksjonsrutiner og mediespesifikke arbeidsoppgaver, som slår inn. Det ligger altså et kvalitetsmessig spenningsfelt mellom nettets behov for innholdstilgang, og Dagsrevyens oppfyllelse av egendefinerte kvaliteter. I dette spenningsfeltet ligger det en kvalitetskamp som er egnet til å skape gnisninger.

Prosjektoppgaven viser også hvor viktig den daglige samtalen og diskusjonen er for å avklare kvalitetsstandarder både i forhold til eget medium og i forhold til NRKs overordnede behov og sttrategi. Når nettets kvalitative referansepunkt framstår som ukjent, åpner det for usikkerhet og vurderinger av kvaliteten ut fra egne preferanser. Vi ser at kommunikasjonen i og mellom alle ledd, som Gracie Lawson-Boarders legger vekt på, er for svak. Gracie Lawson-Boarder vektlegger den daglige samtalen for å lykkes med utviklingen av konvergens, en samtale som vil kunne bidratt til å skille misforståelser og ulikheter fra reelle utfordringer. Samarbeidet er heller ikke i tråd med Lawson-Borders observasjon rundt Samarbeid (Cooperation), hvor hun sier at redaksjonsmedlemmene ”must be able to trust and expect the support and resources necessary to operate”.

Skal man forsøke å bestemme konvergensgraden mellom mediene i denne oppgaven (Covergence cuntinuum-modellen), ligger den rundt nivå to,” Kloning”. På dette nivået beskrives samarbeidet som et hvor det ikke skapes endringer i redaksjonens nyhetsforståelse, kvalitet og verdi.

Selv om partene også samarbeider om informasjon i en del saker underveis, hviler det i hovedsak på personlig initiativ, og ikke på innarbeidede rutiner.

Oppsummert kan vi si at de seks respondentene har en felles forståelse av journalistiske grunnkvaliteter, samt hvor viktig det er å beholde og styrke plattformspesifikke kvaliteter. Det er heller ikke motstand mot de mange muligheter nettet kan tilby eller mulighetene et samarbeid kan gi. Tvert om løfter alle respondentene fram nettets muligheter som viktige og nye, kvalitative verdier. Men forutsetningen for at det skal skapes samarbeid, delekultur og ny arbeidsflyt på dette grunnlaget er at de nye kvalitetene står trygt på de allmenne og tidløse journalistiske verdiene, og at de mediespesifikke formidlingskvalitetene ikke svekkes. Oppleves det en brist i disse kvalitative forutsetningene, skapes det skepsis og motstand. Slik kan kvalitetsforståelse og kvalitetsdiskusjoner være et signal på om prosessen stevner mot en vellykket integrasjon – eller ikke. Kommunikasjon rundt de kvalitative forståelsene og mediehusets flermediale strategi kan være begynnelsen på et sterkere samarbeid.

Litteraturliste:

 Bay, Morten og Julie Schytte Ralund. (2006). Genration netværk. 2006 DR. Danmark.

 Bechmann Petersen, Anja. 2007. “Tværmedialitet som kommunikationsform”. I På tvers av medierne, redigert av A. Bechmann Petersen og S.K. Rasmussen. UPDATE,Center for journalistisk kompetenceudvikling. À jour.

Bressers, Bonnie (2006): Promise and Reality: The Integration of Print and Online Versions of Major Metropolitan Newspaper. Publisert i Internasjonal Journal on Media Management 2006, Vol.8, No.3, side 134-145

Carr, Forrest. Dailey, Larry, Lori Demo og Mary Spillman. 2005. “The Convergence Continuum: A Model for Studying Collaboration Between Media Newsroom”. Atlantic Journal of Communication, 13(3), 150-168. 2005. Lawrence Erlbaum Associates, Inc

Dailey, Larry og Donica Mensing. 2003. The Convergence Conundrum: Choosing between The strength of Weak Ties and Jack of All Trades. Atlantic Journal of Communication. 13(3). 22 sider.

Engebretsen, Martin (2007). Digitale diskurser. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Fagerjord, Anders og Tanja Storsul. 2007. “Approaches to Convergence”. I Ambivalence towards Convergence, redigert av T. Storsul og D. Stuedahl. Göteborg. Nordicom, Göteborg University.

Grenness, Tor. 2004. Hvordan kan du vite om noe er sant: veiledning i forsknings- og utredningsarbeid for studenter, ledere, konsulenter og journalister. Oslo. Cappelen akademiske forlag.

Hjeltnes, Guri, Ragnhild Kr. Olsen og Jo Bech-Karlsen, J: 2007. Rapport fra ti norske mediehus: en studie av flermediale løsninger. Handelshøyskolen BI.

Kovach, Bill og Tom Rosenstiel.  2007. “The Elements of Journalism”. Crown Publishing Group. New York.

Lawson-Borders, Gracie: 2006. Media Organizations and Convergence. Mahwah, NJ. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.

Meyer, Philip. 2004. The Vanishing Newspaper. Saving Journalism in the Information Age. The Curators of the University of Missouri. University of Missouri Press, Columbia, Missouri.

Klem, Cecilie, Hege Lyngved Odinsen, Eivind Molde og Mona Askerød. 2007. Norsk Journalistlags arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister som jobber flermedialt eller med kontinuerlig deadline. Oslo.

Olsen, Ragnhild Kr. 2006. Måling av redaksjonell kvalitet. Verktøykasse for kvalitetsmåling i pressen. Inst. for journalistikk. 86 sider

VEDLEGG:  SPØRSMÅLSGUIDEN

Merknad: Denne guiden er rettet til Dagsrevyens respondenter. En tilsvarende ble sendt nettets respondenter, men da har nrk.no byttet plass med Dagsrevyen.

 

DEL – Kvalitetskriterier:

• Hva vil du si er den kvalitative forskjellen mellom journalistikk all annen innholdsformilding (eks. kommersiell kommunikasjon, pressemeldinger, offentlig informasjon mv)?

 

• Hva er etter ditt syn journalistisk kvalitet?

 

 

• Hva er Dagsrevyens fremste kvaliteter – slik den er i dag? (Og NRK.no?)

 

• Hva skaper denne gode kvalitet?

 

• Hva er Dagsrevyens kvalitetsmessige potensial? (Og NRK.no?)

 

• Hva skal til for å skape denne?

  

• Hvilke kvaliteter tror du er viktigst for at folk skal velger Dagsrevyen framfor andre plattformer i NRK?

 

• Hvilke kvaliteter legges det vekt på ved rekruttering av nye medarbeidere?

 

 

• Hvilken kompetanse er viktigst for Dagsrevyen for å holde på kvaliteten?

 

 

• Vil du anse åpenhet som en journalistisk kvalitet? (Hvordan blir den evnt ivaretatt?)

 

 

• Vil du si at interaksjon med brukerne eller bruker- innhold er en kvalitet?

 

 

• Hvilke kvaliteter tror du brukerne av NRKs nyhetstilbud forventer?

 

2.  DEL – Kvalitet og flermedialitet

• Hva legger du i begrepet flermedialitet?

  

• Er dette et aktuelt tema i din redaksjon? Evnt på hvilken måte?

 

 

• Hvilke tanker gjør du deg om kvalitet og flermedialitet?

 

• Vil du si det er en dele-kultur mellom Dagsrevyen og NRK.no/nyhetsdesken i dag? På hvilken måte/evnt hvorfor ikke?

 

• Hvordan vil du beskrive samarbeidet og samarbeidsånden mellom Dagsrevyen og NRK.no/nyhetsdesken?

 

 

• Hvilke erfaring har du fra medarbeidere som har arbeidet/samarbeidet med  nett i enkeltsaker?

 

• I hvilken grad samarbeides det under utvikling og publisering av saker?

 

 

• Hva må til for å skape et bedre flermedialt samarbeid mellom Dagsrevyen og NRK.no/nyhetsdesken?

 

• Hvordan ser du på å la ditt innhold bli videreutviklet med nye kilder av journalister fra NRK.no/nyhetsdesken?

 

 

• Hvordan ser du på å avgi folk og ressurser for å skape et flermedielt redaksjonsmiljø?

 

 

• Hvordan ser du på at nettet blir prioritert foran Dagsrevyen i en nyhetssak?

 

• Tror du det er en ulik forståelse av kvalitet mellom din redaksjon og NRK.no/nyhetsdesken? I så fall hvilke?

 

• Hvilken tillit har dere til de redaksjonelle prioriteringene som gjøres hos NRK.no/nyhetsdesken?

 

 

• Hvilken tillit tror du NRK.no/nyhetsdesken har til Dagsrevyredaksjonens  redaksjonelle prioriteringer?

 

 

• Hvilke holdninger tror dere NRK.no/nyhetsdesken  har til Dagsrevy-redaksjonen?

 

 

• Hvordan tror du dine medarbeidere vil beskrive kulturforskjellen mellom disse redaksjonene?

 

• Hvilke kvaliteter kan tape seg i et flermedialt miljø?

 

• Hvilke nye kvaliteter kan et samarbeid mellom Dagsrevyen og NRK.no/nyhetsdesken skape?

 

 

• Hvor viktig er publikum i utformingen av det flermediale tilbudet?

 

 

• Har ny teknologi på nett gitt muligheter for nye journalistiske kvaliteter? I så fall hvilke?

 

 

• Når NRK har bestemt seg for et sterkere samarbeid  mellom TV og Nett, hvilke kvalitative gevinster tror du ledelsen ser for seg?

 

 

 

---

[1] (http://www.nj.no/Bekymret+for+kvaliteten.b7C_xdvKZi.ips)

[2](http://www.stateofthenewsmedia.com/2009/narrative_survey_intro.php?cat=0&media=3 , (hentet mars 09)

[3] http://74.220.219.67/~mediehus/?p=126