En beskrivelse av den nye konkurransen norske mediehus møter fra profesjonelle, nettbaserte aktører og hvilke journalistiske utfordringer den skaper med utgangspunkt i caset Adressa/rbk.no.

Av Vebjørn Selbekk

Kapittel 1: INNLEDNING

“Vi var på en måte Rosenborgs informasjonsavdeling”. Slik beskriver Adresseavisens sjefredaktør Arne Blix i intervju til denne oppgaven situasjonen før Rosenborg begynte å satse på sin egen medieavdeling og spesielt egne nettbaserte tjenester. Rbk.no har eksistert siden midten av 90-tallet, men det er først de to siste årene at man har satset sterkt på å bygge opp nettstedet. I 2007 ble avdelingen RBK Media stiftet som en del av bedriften Rosenborg Ballklub. Samtidig gikk man til ansettelse av flere journalister, blant annet fra Adresseavisen.

Tiden da Adresseavisen var nærmest enerådende på det trønderske markedet når det gjelder dekningen av Rosenborg Ballklub er nå definitivt over.

Et søk på Google på søkeordet “Rosenborg” kan være illustrerende i så måte. På dette søket utført 16. januar 2009 kommer resultater fra rbk.no på de to første plassene. Det er ikke spesielt overraskende.

Men det er sannsynligvis mer foruroligende sett fra Adressas side at både det uavhengige nettstedet Rbkweb.no, nettleksikonet wikipedia og til og med Rosenborgs supporterklubb “Kjernen” kommer foran dem når det gjelder relevante treff. Først på åttendeplass kommer en sak fra adressa.no.

1.2 Slik fikk jeg ideen

Ideen til oppgaven fikk jeg gjennom en tendens jeg har observert hos mine egne barn. De har vokst opp på Østlandet, men som avkom av eksiltrøndere har de blitt oppdratt som gode Rosenborg-tilhengere. Men når min datter på 18 år skal sjekke nyheter om RBK, går hun ikke inn på Adresseavisens nettavis adressa.no, som hennes far stort sett gjør. Hun logger seg inn på nettstedet rbk.no. Der får hun den informasjonen hun mener hun trenger om Rosenborg.

Rbk.no er et medium som er eid og drevet av kilden. Likevel konkurrerer dette mediet med det tradisjonelle mediet Adressa på et stoffområde som er meget viktig for sistnevnte. De journalistiske utfordringene som oppstår i forlengelsen av dette forholdsvis nye konkurranseforholdet vakte min interesse og er utgangspunktet for denne oppgaven.

1.3 En utfordring for pressen

Det at konkurransesituasjonen har endret seg bekreftes av alle mine intervjukilder i denne oppgaven. I oppgaven vil det gies et situasjonsbilde av hvordan denne konkurransesituasjonen arter seg våren 2009. Men hoveddelen av oppgaven vil bli brukt til å belyse noen sentrale journalistiske utfordringer som denne nye konkurransesituasjonen reiser og hvordan de ulike aktørene ser på disse.

I denne oppgaven ønsker jeg med utgangspunkt i forholdet mellom Adressa og rbk.no å undersøke disse journalistiske utfordringene.

Konkurranse med utenforstående aktører er ikke noe ukjent fenomen for norske avishus. Gratisaviser uten så veldig sterk lojalitet til pressens etiske regelverk, for eksempel tekstreklameplakaten og Vær-Varsom-Plakaten, har man måttet forholde seg til i lang tid i Norge også, riktignok i langt mindre skala enn i enkelte av våre naboland. Nå ser det ut som dette konkurranseforholdet også gjør sitt inntog på nettjournalistikkens område, med fotballjournalistikken som første tunge arena.

Det har de siste årene vært mye fokus også fra pressehold på amatører som bruker sosiale medier som kanal. I enkelte tilfeller blir tradisjonelle medier utfordret i sine randsoner av for eksempel bloggere med betydelig kompetanse på de enkeltområdene de rapporterer fra. Martin Engebretsen (2007) beskriver i sin bok Digitale diskurser hvordan det han kaller nyhetsinstitusjonens ”hegemoniske fortellermakt” nå utfordres av de nye aktørene.

I de aller fleste tilfellene har det imidlertid vært snakk om miljøer der entusiasmen har vært større enn ressurstilgangen, i hvert fall den økonomiske sådanne.

Men spørsmålet er om vi nå er i ferd med å få en situasjon der journalistiske medier i større grad blir utfordret også av profesjonelle og ressurssterke alternative aktører. Når det gjelder nettstedet rbk.no og andre klubbtilknyttede fotballnettsteder er det akkurat det vi står overfor. Den økonomiske styrken, ambisjonsnivået og tilgangen på arbeidskraft med journalistisk utdannelse og praksis er en helt annen enn hos andre nye aktører på nettet.

I forholdet mellom de klubbaserte fotballnettstedene og de tradisjonelle mediene står vi også overfor en konkurransesituasjon der den ene aktøren er eid og drevet av den organisasjonen begge medier skal dekke. Det reiser en rekke journalistiske problemstillinger som skal drøftes i denne oppgaven.

De fleste eliteserie- og også Adeccoliga-klubber i fotball bygger nå opp egne medieavdelinger. Ikke alle glade for denne utviklingen. Førsteamanuensis Peter Dahlén ved Universitetet i Bergen (UiB) er en av de som er skeptiske. Han mener at klubbenes mediesatsing utfordrer den frie presses mulighet til å drive kritisk journalistikk mot klubbene. Han sier til NRK: “Skulle det for eksempel oppstå en skandale i en norsk fotballklubb, kan klubben bruke hjemmesiden til å få kontroll over situasjonen ved å styre informasjonen og komme i forkant av de uavhengige mediene” (http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.6425053, besøkt 1. febr 2009).

Den nye dynamikken mellom rbk.no og Adressa er altså ikke et unikt fenomen. Men på dette tidspunktet i utviklingen er det grunn til å tro at RBK og Adressa nok er i tet og at det er i dette forholdet det akkurat nå er mest dynamikk. Blant annet er rbk.no det norske fotballnettstedet med mest trafikk og den foreløpig mest profesjonelle satsningen på nyhetsnettstedet sitt.

Et bilde av konkurransen mellom disse to aktørene vil derfor kunne belyse problemstillinger som en rekke riks-, regions- og lokalmedier vil stå overfor i årene fremover.

Kapittel 2: BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING

2.1 Presentasjon av aktørene

Jeg vil i det følgende gi en kort presentasjon av de to aktørene oppgaven handler om.

Adresseavisen er Norges eldste avis med historie tilbake til første utgave som kom den 3. juli 1767 under navnet Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger. Avisen har hatt sitt nåværende navn siden 1927.

I Adressa-lokalene på Heimdal utenfor Trondheim ligger i dag et moderne flermedialt mediehus som publiserer i fire ulike kanaler. Det dreier seg foruten papiravisen om radiokanalen RadioAdressa, tv-kanalen TV-Adressa og nettavisen adressa.no.

Dekningen av landsdelens og Norges dominerende fotballklubb er selvfølgelig viktig for alle Adressas mediekanaler. Sjefredaktør Arne Blix uttrykker i intervju til denne oppgaven at Adressa prioriterer Rosenborg-stoffet svært høyt (1). Han peker på at RBK fanger stor interesse også utover idretten. Laget har en funksjon som identitetsskaper og symbol for hele landsdelen blant annet på grunn av sin internasjonale suksess. Også organisasjonsmessig omfattes institusjonen RBK av en særlig interesse og er et forbilde for andre organisasjoner. Det gjelder også utenfor idretten.

Blix opplyser at en til to medarbeidere i Adressa følger Rosenborg kontinuerlig. I tillegg kommer andre journalistiske ressurser som trekkes inn i forbindelse med topper i dekningen. Han anslår at avishuset bruker tre til fire årsverk på Rosenborg-stoff.

Adresseavisen har hatt egen nettutgave siden 1996. Adressa.no figurerer for tiden på 25. plass på TNS Gallups rangering av norske nettsteder (kilde: http://rapp.tns-gallup.no/?aid=9072261, besøkt 21. febr. 2009). I uke 9 2009 hadde nettstedet i gjennomsnitt 85 699 unike brukere og 530 800 sidevisninger per dag.

For å kunne vurdere konkurransesituasjonen i forhold til Rosenborgs egen nettavis er det viktig å få anslått hvor stor andel av trafikken på adressa.no som kan relateres til stoff om RBK.

Reportasjesjef Yngve Bergli i adressa.no anslår at fotballstoffet i adressa.no står for 25-30 prosent av totaltrafikken (2). Av dette er 80 prosent Rosenborg-relatert stoff. Utenfor sesong mener han at RBK-artikler utgjør 15-20 prosent av trafikken.

Hvis vi da anslår et grovt regnet årsgjennomsnitt på 20 prosent av totaltrafikken, står altså stoff om RBK for over 100.000 daglige sidevisninger på adressa.no. Det er i seg selv et svært respektabelt tall som ville ført til en plassering blant Norges 50 største nettaviser på TNS-listen.

Rbk.no fikk sin spede begynnelse på midten av 90-tallet. Nettstedet har hele veien vært eid av Rosenborg Ballklubb og vært fotballklubbens offisielle nettside. Men det er spesielt de to siste årene at satsningen har vært spesielt ekspansiv når det gjelder egne medier i Rosenborg.

Tidligere radiosjef i NRK Nils Heldal, ble ny mediesjef i Rosenborg fra januar 2008. RBK Media, som er avdelingens navn, har ansvar for alle klubbens offisielle publikasjoner. Avdeling har sju fast ansatte som jobber med RBK.no, RBKTV, storskjermproduksjon under kampene, mobile tjenester, det offisielle kampmagasinet for hjemmekampene, RBKs medlemsblad og bilag i Adresseavisen.

Men nettstedet rbk.no er det klart mest prioriterte oppgaven. Nils Heldal oppgir til eget nettsted at det brukes 4,5 årsverk på rbk.no (http://www.rbk.no/info/article127332.ece, besøkt 21. febr. 2009).

På TNS Gallups liste for ligger rbk.no på 77. plass med 7905 daglige unike brukere og 45.002 sidevisninger, altså i underkant av halvparten av de Rosenborg-relaterte sidevisningene som adressa.no har (http://rapp.tns-gallup.no/?aid=9072261, besøkt 21. febr).

2.2 Fotballavtalens betydning for konkurranseforholdet

Finansieringsmodellen har hatt mye fokus når det gjelder etableringen av nettbaserte aviser i Norge og internasjonalt. Nettaviser har kun kunnet regne med annonseinntektene og ikke inntekter fra abonnement på innholdet. Flere aviser har riktignok gjort ulike forsøk på å lukke hele eller deler av nettstedene sine og krevd avgifter for å logge seg inn. De fleste slike forsøk er nå forlatt. Og selv om enkelte store norske mediehus igjen er inne på slike tanker, advarer for eksempel Arne Krumsvik mot nye slike forsøk. Han tror ikke brukerne er villig til å betale for innhold de kan finne gratis andre steder (http://www.journalisten.no/story/57340, besøkt 25. april 2009). Adresseavisens finansieringsmodell for adressa.no vil derfor sannsynligvis også i fremtiden være begrenset til de annonseinntektene som nettstedet kan generere.

Også rbk.no selger annonser på nettstedet sitt. Klubben vil ikke ut med konkrete tall med mediesjef Heldal opplyste så tidlig som i januar til eget nettsted at “vi har allerede gjort avtaler for mer reklame for 2009 enn vi klarte å selge for i hele 2008″ (http://www.rbk.no/info/article125439.ece, besøkt 1. febr 2009).

I tillegg til denne felles finansieringsmodellen har rbk.no enda et økonomisk incitament som må vurderes når det økonomiske konkurranseforholdet overfor adressa.no skal bedømmes. Norges Fotballforbund forhandler rettighetene til visning av levende bilder på vegne av norske toppklubber. Forhandlingsmotparten er norske fjernsyns- og nettmedier.

Pengene fra fotballavtalen fordeles tilbake til klubbene etter spesifiserte regler. For å stimulere klubbene til å satse på egne nettmedier skal fra 2009 en del av disse midlene tilbakeføres i form av tilskudd til klubber med egne nyhetsnettsteder. Enkelte vil vel oppfatte det som litt ironisk at pengene til å bygge opp denne typen mulig konkurrerende virksomhet kommer nettopp fra de tradisjonelle mediene selv gjennom at disse betaler for rettigheter.

I intervju til denne oppgaven forklarer Nils Heldal at det dreier seg om 25 millioner kroner som skal deles ut etter “mest besøkt”-prinsippet til norske fotballklubbers nettsider på grunn disse rettighetsavtalene. 20 prosent går til klubber som har klubb-tv og storskjerm-produksjon. De resterende 80 prosent deles i to: 60 prosent deles ut etter hvem som har flest unike brukere, 40 prosent etter antall sider vist. Pengeutdelingen skjer to ganger i året, og vinneren tar ikke rubb og rake av potten – men får mest.

Nils Heldal vil heller ikke her oppgi konkrete tall. Men det er på det rene at det dreier seg om substansielle beløp. “Vi kan dra inn betydelige sjusifra summer rett på bunnlinja hvis vi er flinke. Og i disse tider er alle fotballklubber glade for millioner på bunnlinja”, sier Heldal til eget nettsted (http://www.rbk.no/info/article126037.ece, besøkt 1. febr 2009).

Dette betyr altså at adressa.no konkurrerer mot en aktør som har en ekstra inntjeningsmulighet de bare kan drømme om, direkte klikkbaserte inntekter. Og det var akkurat slike inntekter enkelte mediehus ønsket å skaffe seg ved å lukke hele eller deler av nettstedene sine. Men som vi vet, ble det med drømmen.

Nå har det imidlertid dukket opp aktører som har akkurat en slik forretningsmodell. Heldal ser for seg at disse inntektsmulighetene kan hjelpe nettstedet i forhold til ressurssituasjonen, blant annet når det gjelder personale til å produsere innhold:

“Jeg mener snarere at spørsmålet er om vi er for få enn for mange. Potensialet for fotballklubber og nettinnhold er enormt, og mye mer enn det noen av oss klubbene har klart å få fram til nå. Klubber som satser på dette kan vinne stort”, sier han til rbk.no (http://www.rbk.no/info/article127332.ece, besøkt 21. febr. 2009).

Heldal mener også at denne nye inntektsmuligheten kommer til å forandre journalistikken som disse nettstedene bedriver:

“Det kommer til å bli færre gjennomarbeida TV-produksjoner, og flere korte tekstsaker som gjerne er ”deska” opp (http://www.rbk.no/info/article127332.ece, besøkt 21. febr. 2009).

2.3 De journalistiske utfordringene

I rbk.no har Adressa fått en ny aktør som konkurrerer om oppmerksomheten på et område som journalistisk er viktig for avisen og dens ulike publiseringskanaler. Men i dette tilfellet dreier det seg altså om en annerledes type aktør både når det gjelder journalistisk arbeid og finansieringsmodell.

Rbk.nos nærvær skaper journalistiske utfordringer og dillemma som skal drøftes i denne oppgaven.

Jeg har valgt å dele disse utfordringene eller problemområdene opp i tre hoveddeler og formet dem som spørsmål:

* Skal rkb.nos virksomhet sees på som journalistisk virksomhet eller som informasjonsarbeid?

Det er et meget sentralt spørsmål i forhold til hvordan pressen skal forstå og behandle den typen aktører som fotballnettstedene representerer. Og et annet spørsmål som pressen må stille seg er om publikum klarer å se forskjell på denne typen virksomhet og på tradisjonelle medier. Det er imidlertid et spørsmål som krever et eget forskningsprosjekt og som jeg velger å holde utenfor rammene for denne oppgaven.

* Hvordan behandles konfliktstoffet?

Tar klubbnettstedet tak også i konfliktene i egen organisasjon eller presenterer de et parfymert bilde av virkeligheten? Har det blitt mer krevende å bedrive kritisk journalistikk for Adressa? Og blir maktbalansen mellom kildene og pressen forskjøvet ved at klubben har fått et “medium” de selv kontrollerer og som de kan bruke til å “ta igjen”.

* Blir eksterne medier nedprioritert til fordel for egne kanaler?

Opplever Adressa at de får mindre tilgang kildene enn før? Blir informasjon tilbakeholdt fra RBKs side fordi man prioriterer sitt eget medium? Er vi på vei mot de samme tilstandene som råder i engelsk fotball der forholdet mellom klubber og media er meget anspent? Og hvordan endrer eventuelt dårligere kilde- og informasjonstilgang Adressas måte å jobbe på.

Kapittel 3: LITTERATURGJENNOMGANG

Den såkalte gatekeeperteorien er sentral for forståelsen av hvilken posisjon de tradisjonelle mediene har hatt når det gjelder å kontrollere hvilken og hva slags informasjon allmennheten skal få tilgang til. Adressa har hatt en slik sterk gatekeeper-funksjon i forhold til informasjon om Rosenborg i Trøndelagsregionen. Og det er denne posisjonen man kan tenke seg utfordret gjennom rbk.nos og andre nettbaserte aktørers økende inntreden på banen.

Gatekeeper-teorien har sitt utgangspunkt i en artikkel David M. White skrev i tidsskriftet Journalism Quarterly i 1950: “The Gatekeeper: A Case Study in the Selection of News”.

White gjorde en studie av hvordan en nyhetsredaktør valgte ut sine saker og systematiserte begrunnelsene for valgene som ble tatt. Isteden for å kaste de byråsakene og pressemeldingene han ikke ville bruke, måtte nyhetsredaktøren notere en kort begrunnelse for hvert avslag. Whites studie ble etterfulgt av en rekke beslektede studier.

Gatekeeper-begrepet ble slik knyttet til den personen eller funksjonen i en medieorganisasjon som siler nyhetene og velger ut hva som skal komme på lufta eller på trykk. Vedkommende får dermed en betydelig makt eller innflytelse over hva mediekonsumentene skal få presentert.

Men gatekeeper-begrepet er i enda større grad blitt brukt for å beskrive medienes egen samfunnsfunksjon som utvelger av hva allmennheten skal få tilgang på av informasjon.

Denne rollen innebærer en betydelig grad av makt. Maktutredningen (2003) beskjeftiger seg med denne problematikken i forhold til politisk makt. Utredningen slår fast at “massemedienes frigjøring fra politikken har styrket medienes premiss- og dagsordenmakt”. Det beskrives videre hvordan “ansvarlige politikere blir stående på tå hev, med kamp om dagens oppmerksomhet og beredskap mot plutselig flombelysning, samtidig som de utfolder seg i et gjensidig avhengighetsforhold til mediene”.

Spørsmålet er så i hvor stor grad nettets inntreden kommer til å utfordre eller forskyve dette maktforholdet og de tradisjonelle medienes gatekeeper-funksjon. Martin Engebretsen (2007) beskriver medienes gatekeeper-posisjon som “hegemonisk fortellermakt i massemedienes tidsalder”. Han er spesielt opptatt av hvordan nettets sosiale diskurs, blogger, diskusjonsforum og så videre utfordrer “nyhetsinstitusjonens stiliserte virkelighetsfremstilling”.

Sigurd Allern (1997) bruker i sin bok “Når kildene byr opp til dans uttrykket “profesjonelle kildeorganisasjoner” for å beskrive hvordan bedrifter, organisasjoner og virksomheter benytter seg av elementer fra det journalistiske håndverket for å spre sitt budskap. Han beskriver hvordan virksomhetenes informasjonsavdelinger oppretter egne medier i form av blader og nettsider. Allern kaller denne typen arbeid for “journalistisk public relations”. Han påpeker hvordan metodene som brukes er journalistiske, men at “det er kilden som finansierer og styrer informasjonen”.

Allern introduserer også begrepet “informasjonssubsidier” om det stoffet som de profesjonelle kildeorganisasjonene produserer med tanke på å få det gjenbrukt – gjerne i forsiktig redigert form – i de tradisjonelle nyhetsmediene. Det er avsenderen som slik bærer kostnadene. Gevinsten for nyhetsmediene er at man slik får det som kan være godt stoff med minimalt bruk av de ofte knappe tids- og økonomiske ressurser. Men Allern minner om kilden slik får akseptert sitt materiale som en “journalistisk ferdigvare”. På denne måten “låner” man i tillegg den journalistiske legitimiteten som nyhetsinstitusjonene besitter.

I “Når kildene byr opp til dans beskjeftiger han seg også med spørsmålet om hvorfra informasjonsavdelingene rekrutterer sine nøkkelmedarbeidere. Allern påviser hvordan folk med bakgrunn i den tradisjonelle presse er overrepresentert, spesielt gjelder personer i nøkkelstillinger som informasjonssjefer og lignende. Denne typen bakgrunn er attraktiv fordi slike personer “har medienes troverdighet og et stort kontaktnett”.

Sigurd Allern mener at journalistikkens skalighets- og sannhetskraver nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å avgrense nyhetsinstitusjonene fra PR-bransjen. Uavhengighet fra kildene og evnen til kildekritikk er ifølge ham helt avgjørende kriterier for å skille nyhetsjournalistikk fra journalistikk som inngår i markedsføring og PR.

Denne oppgaven skal hovedsakelig handle om journalistiske utfordringer i lys av den nye konkurransesituasjonen fra nettbaserte medier. Bill Kovach og Tom Rosenstiels (2001) bok “The Elements of Journalism” tar utgangspunkt i ulike former for utfordringer som journalistikken står overfor i dag. Forfatterne mener det er viktigere enn noen sinne at det defineres hva som er journalistikk og hva som ikke er journalistikk. Kovach og Rosenstiels bidrag er ni ulike prinsipper de mener må være til stede for at man skal kunne snakke om at det er journalistikk som bedrives (min oversettelse):

1. Journalistikkens fremste forpliktelse er til sannheten.

2. Journalistikkens fremste lojalitet er til borgerne.

3. Journalistikkens essens er verifikasjon

4. Journalistikkens utøvere må beholde en uavhengighet i forhold til dem som de dekker.

5. Journalistikken må fungere som en uavhengig maktovervåker.

6. Journalistikken må tilby et forum for offentlig kritikk og kompromisser.

7. Journalistikken må strebe etter å gjøre det viktige interessant og relevant.

8. Journalistikken må holde nyhetene sammenhengende og proporsjonale.

9. Journalistikkens utøvere må tillates å bruke sine personlige samvittighet.

Av disse ni prinsippene mener jeg sannhetsforpliktelsen i punkt 1, lojalitetsforpliktelsen i punkt 2, uavhengighet i forhold til kilder i punkt 4 og maktovervåkningskravet i punkt 5 er de mest avgjørende punktene når det gjelder å vurdere rbk.nos virksomhet.

I oppgavens avslutning og konklusjon vil både Allerns og Kovach/Rosenstiels momenter brukes for å vurdere i hvilken grad fotballnettstedets rbk.no virksomhet, kan kalles journalistikk.

Kapittel 4: METODE

Ved valg av metode har jeg lagt vekt på at de spørsmålsstillingene jeg ønsker å undersøke er kompliserte og at jeg ikke har oversikt over alle fenomener og variabler som kan påvirke problemstillingene. Fotballnettstedenes konkurranse med tradisjonelle medier representerer dessuten en ny situasjon og det foreligger ikke kjent forskning på området. Jeg konkluderte derfor med at det ville være lite hensiktsmessig å gjennomføre en kvantitativ undersøkelse.

Jeg har valgt å benytte meg av kvalitativ metode ved hjelp av intervjuer med medarbeidere i de to mediene. Kvalitativ metode er relevant når man skal samle inn data knyttet til personers oppfatninger, vurderinger og virksomhet. Denne metoden har som siktemål å få en dypere innsikt og forståelse av de undersøkte fenomener uten å tallfeste dem. Ved bruk av kvalitativ metode kontakter man ikke et stort utvalg, men kun noen få individer.

Som intervjutype valgte jeg semistrukturert intervju. I et semistrukturert intervju er temaene det skal spørres om definert på forhånd. Man har gjerne utarbeidet en intervjuguide. Men fleksibiliteten blir større siden det er mulig å stille oppfølgingsspørsmål og slik følge opp uforutsette temaer og informasjon som kildene bringer frem.

Jeg har foretatt seks intervjuer, tre i rbk.no og tre i Adressa. Intervjuene ble gjennomført 24.-25. februar 2009 i Trondheim. Kildene hadde på forhånd blitt kontaktet via epost, informert om oppgaven og forespurt om å stille opp som intervjuobjekter. Kildene ble også informert om muligheten for å kreve konfidensialitet, men ingen av dem krevde det. Ved utvelgelse av personer til fordypningsintervju tilstrebet jeg å finne sentrale aktører på ulike nivåer i de to mediene. Jeg har derfor valgt en toppleder, en mellomleder og en journalist fra hver av de to mediene.

Følgende personer er intervjuet: Nils Heldal, mediesjef i RBK, Odd Rune Wolden, redaksjonssjef rbk.no, Jørgen Stenseth, journalist rbk.no, Arne Blix, sjefredaktør iAdresseavisen, Yngve Bergli, reportasjesjef for fotballstoff i adressa.no, Ole Sagbakken, journalist adressa.no.

Samtlige intervjuer ble foretatt på kildens arbeidsplass og tatt opp på bånd. Intervjuene varte fra 30 til 50 minutter. Jeg hadde utarbeidet spørsmål til kildene på forhånd. Men i intervjusituasjonen la jeg også vekt på oppfølgingsspørsmål og at kilden skulle få resonnere relativt fritt innenfor det området samtalen dreide seg om.

Et hovedproblem med intervju kan være at kilden, bevisst eller ubevisst, tenderer mot å svare normativt på spørsmålene, altså slik de tror er riktig og forventet at de skal svare, snarere enn slik det i virkeligheten er. Den muligheten gjelder selvfølgelig også for denne oppgaven. Men fra flere av kildene jeg har brukt, foreligger det også skriftlig materiale og uttalelser i media angående problemstillinger som berøres i oppgaven. Så langt jeg kan se bekrefter intervjuene de uttalelsene som tidligere er gitt offentlig.

I analysedelen har jeg bevisst valgt å la kildene komme til orde i direkte tale ved mange tilfeller. Dette er gjort for å gi et mest mulig nærgående bilde av den dynamikken og de spenningene som avdekkes i forholdet mellom de to undersøkte mediene.

Jeg har også observert innholdet og nyhetsdekningen på de to nettsidene oppgaven handler om. Innholdsobservasjonen er gjort i tidsrommet januar til mars 2009. De redaksjonelle innholdscasene rundet Sapara-saken og Konan Ya/Traoré-saken som nevnes i oppgaven er studert spesielt grundig og de to medienes dekning er sammenlignet med hverandre.

Kapittel 5: ANALYSE

5.1 Skal rkb.nos virksomhet sees på som journalistisk virksomhet eller informasjonsarbeid?

Når man går inn på kontakt-siden på rbk.no så står det generelle pressetitler som “redaktør” og “journalist” bak navnene til de redaksjonelle medarbeiderne. I egenpresentasjonen legges det altså opp til at leseren skal få en forholdsvis tradisjonell oppfatning av at det er et journalistisk medium vedkommende leser.

Det er imidlertid et bilde som utfordres kraftig både internt og eksternt. Mine kilder fra Adressa er helt samstemte i at rbk.nos medarbeidere må sees på som informasjonsmedarbeidere og ikke journalister.

Redaktør Arne Blix mener det er rbk.no formidler ikke er journalistikk, men “bedriftsinformasjon og supporterinformasjon”. Ifølge Blix driver rbk.no “en litt proff informasjonsvirksomhet”. Han fremholder at de ikke en uavhengig part, men en propagandapart. Blix mener at de per definisjon ikke kan være journalister. En journalist kan jo ikke være ansatt av kilden, argumenterer han. Rbk.nos medarbeidere har riktignok utdanning og kvalifikasjoner som journalister. Men Blix mener de ikke har den troverdighet og uavhengighet som journalister må ha.

Journalist Ole Sagbakken ser det på samme måte. Han gir uttrykk for at han tror at enkelte av rbk.no-medarbeiderne ser på seg selv som journalister. Han påpeker at de fleste av dem jo har vært det. Men når de havner på innsiden av klubblokalene, ser han på dem som en hvilken som helst annen person som jobber for en kommersiell bedrift. Han påpeker også at de eksklusive nyhetene tilfaller dem nettopp fordi de er interne.

5.1.1 Interne spenninger i rbk.no angående journaliststatusen

Reportasjeleder Yngve Bergli i adressa.no har inntrykk av det er interne spenninger i rbk.no rundt spørsmålet om deres medarbeidere er journalister eller informasjonsmedarbeider. Han betegner situasjonen der som “uavklart”.

Det er et bilde som bekreftes av kildene i rbk.no. Mediesjef Nils Heldal setter ord på den ambivalente holdningen blant sine ansatte på denne måten:

“Medarbeiderne på rbk.no er ikke journalister. De er informasjonsmedarbeidere. Innerst inne ser de likevel på seg selv som journalister. Men de godtar at de er informasjonsmedarbeidere.”

Jørgen Stenseth står oppført som “journalist” på kontaktsiden på rbk.no. Jeg vil i det følgende bruke titlene derfra både på ham og hans overordnede kollega Odd Rune Wolden. Dette gjøres for enkelhetens og oversiktens skyld og skal ikke oppfattes som et standpunkt til fordel for at disse titlene skulle gjenspeile deres roller i den pressemessige betydningen av ordene.

Stenseth karakteriserer det som at han “skiftet side” da han kom til rbk.no fra P4.

Han sier at journalistrollen forandret seg da han kom inn i RBK-systemet. Han var klar over at den kom til å gjøre det, men visste ikke helt at han kom til å bli det han kaller et “klubbmenneske” i så stor grad som han har blitt. Han innrømmer at han trodde han kunne være journalist mer enn tilfellet har blitt.

Stenseth uttrykker at han prøver å jobbe som en hvilken som helst journalist. Men han føler likevel at han er “en del av klubben”.

5.1.2 Rbk.nos behandling av kildene

På spørsmål om eksempler på dette fremhever han at rbk.no-medarbeiderne må ta et annet hensyn til kildene enn Adressa må gjøre. Han forklarer at de jo er ansatt i samme bedrift og kildene føler at “vi er ett”. Hvis rbk-no-medarbeiderne tråkker dem på tærne så vil det ifølge Stenseth føles verre enn om noen andre gjør det. På det området handler han meget forsiktig, for som han sier:

“Jeg skal jo ikke skrive noe negativt om Rosenborg eller noe ufordelaktig om spillerne.”

Mediesjef Nils Heldal bekrefter at det er denne måten kildene behandles på.

Han gir et eksempel fra journalistisk bearbeidelse av kampstoff. Rbk.no vil aldri skrive at “Keeper Jarstein dreit seg ut”. Heldal sier at de istedet prøver å finne det positive. Alt kan vinkles både positivt og negativt, fremholder han. Det rbk.no skriver skal ifølge Heldal være sant og positivt

Redaktør Odd Rune Wolden mener også at forholdet til kildene er en av de store forskjellene i forhold til da han jobbet i for eksempel Adresseavisen. Han beskriver det som å “være tettere på”. Og han tillegger at man “vet oftere mer enn det man skriver”.

Men han mener også at mye av det de lager fortsatt er ganske likt i forhold til da han jobbet i Adressa. Det de produserer skal være etterrettelig og sprekt presentert.

Wolden er ikke ubetinget enig med sin overordnede Nils Heldal angående journaliststatusen til medarbeiderne i rbk.no:

“Heldal vil sikkert messe om at vi er infomedarbeidere. Mens jeg sier at vi er journalister i bunn. Sannheten ligger nok og svinger et sted midt imellom.”

Wolden har laget sin egen definisjon på det arbeidet han gjør:

Han sier han er redaktør for “et publisistisk nyhetsnettsted som skal skape trafikk ut fra journalistiske virkemidler”. Derfor definerer han seg også selv som journalist. Men han legger til at det er journalist på en litt annen måte enn da han jobbet for Adresseavisen, TV Norge og TV Trøndelag. Grunnen er at rbk.no har “litt andre hensyn å ta”.

5.1.3 Forholdet til Vær-Varsom-Plakaten og Redaktørplakaten

Wolden kaller seg altså “journalist på en litt annen måte”. Journalist er ingen beskyttet yrkestittel i Norge. Hvem som helst kan altså i utgangspunktet kalle seg det. Men i pressesammenheng er det et poeng om man er journalist på en slik måte at man kan bli medlem av Norsk Journalistlag. NJ stiller flere minimumskrav overfor de som vil bli medlemmer av organisasjonen. Blant kravene er for eksempel:

“Det er en forutsetning for medlemskap at medarbeideren arbeider på grunnlag av retten til fri informasjon og hensynet til faglig integritet i samsvar med Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten”.

“Pressetalsmenn/kvinner, informasjonsmedarbeidere, presse- og informasjonsrådgivere og informasjonsmeglere kan ikke være medlem” (http://www.nj.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=6390, besøkt 5. april 2009)

Ingen av de redaksjonelle medarbeiderne i rbk.no er i dag medlemmer av NJ. Det er heller ingen som har søkt slikt medlemskap, og NJ har derfor ikke formelt vurdert forholdet. Men Odd Rune Wolden forteller at han var i dialog med NJ da han gikk fra Adressa til rbk.no.

Han valgte imidlertid selv å ikke beholde sitt medlemskap. Men han mener det er et åpent spørsmål om NJ ville ha akseptert ham.

Journalist Jørgen Stenseth uttrykker for sin del at han mente det var unaturlig å forsøke å beholde NJ-medlemskapet som medarbeider i rbk.no.

Han fremholder at han kommer i et krysningsforhold mellom å være journalist og informasjonsmedarbeider. Han er klar over at enkelte vil hevde at de er hundre prosent informasjonsmedarbeidere. Det har de kanskje belegg for inntil et visst punkt, innrømmer han. Men han synes ikke de bare er informajonsmedarbeidere. Stenseth understreker at de jobber på en journalistisk måte og ut fra en journalistisk metode. Men han erkjenner at de “på en del grunnleggende områder” skiller seg fra den ordinære journalistikken. Og derfor syntes han det var unaturlig å prøve å beholde NJ-medlemskapet.”

Norsk Journalistlag krever altså i vedtektene også at deres medlemmer jobber etter Vær-Varsom-Plakaten. Men Stenseth er åpen om at rbk.no “bryter med ganske mange viktige punkt i Vær-Varsom-Plakaten”. Også han nevner som et eksempel at medarbeiderne ikke kan skrive alt de vet:

“Det er masse informasjon vi vet, som vi ikke kan skrive eller vi må holde igjen til vi blir enige om å legge ut.”

Redaktør Odd Rune Wolden er litt ivrigere i forhold til å understreke at Vær-Varsom-Plakaten også i stor grad følges av rbk.no. Han hevder rbk.no følger han kaller “det spirituelle” som ligger i Vær-Varsom-Plakaten. Det er en fane rbk.no holder høyt i følge Wolden. Men han innrømmer at verken han selv eller kollegene “kan opptre som fullblods journalister” i RBK-miljøet. Da kunne han som han uttrykker det “ikke lusket rundt på spillermøter, styremøter og slikt”.

Han beskriver at hovedformålet med rbk.no er å få klubben og spillerne til å se bra ut:

“Det viktigste er å få fansen til å fryse på ryggen og få varme følelser. Rbk.no skal være en portal til lykke.”

Wolden hevder at det var omtrent slik han tenkte også da han jobbet i Adressa. Han mener at de ikke så er mye mer kritiske når det gjelder underholdningskonseptene sine enn det rbk.no er.

Men Odd Rune Wolden mener at også rbk.no skal stille kritiske spørsmål. Han fremholder at de må en kritisk tilnærming i bunnen ellers vil troverdigheten bli lik null.

5.1.4 Forholdet til tekstreklame

En annen prøvestein i forhold til journalistbegrepet har tradisjonelt vært forholdet til tekstreklame og omtale av produkter.

Journalist Jørgen Stenseth forklarer at de redaksjonelle medarbeiderne i rbk.no har “et forholdsvis nært forhold til markedsavdelingen” og at han for sin del er klar over at det forholdet kommer i konflikt med NJs krav. Han beskriver hvordan rbk.no skriver om ting på bestilling fra markedsavdelingen. Det kan gjelde saker som går på det å selge billetter eller ulike typer produkter. Men det kan også dreie seg om dekning av arrangement til partnere og sponsorer.

Stenseth opplyser at rbk.no-medarbeiderne har et eget system for å skille mellom denne typen saker, som de kaller infosaker, og vanlige nyhetssaker.

Infosakene prøver de å gjøre så nøytrale som mulig og så tar de bort byline. På spørsmål om hvorfor disse sakene blir skrevet uten byline svarer Stenseth at det er for å “prøve å skille oss selv fra den biten”:

“Vi prøver å opptre som journalister så godt som mulig innenfor de rammene som vi har.”

5.2 Hvordan behandles konfliktstoffet?

Når man studerer innholdet på de to ulike nettstedene, er forskjellen i forhold til problemsaker eller konfliktstoff ganske åpenbar. Spesielt i forbindelse med spilleroverganger eller rykter om slike, prioriterer de to nettstedene svært ulikt.

Jeg vil som innledning i det følgende presentere to eksempler på slike saker som jeg har undersøkt ved å sammenligne de to mediene. Begge skjedde på etterjulsvinteren 2009. Den ene gjelder overgangsrykter rundt den slovakiske midtbanespilleren Marek Sapara og den andre er en disiplinærsak rettet mot de to afrikanske spillerne Didier Konan Ya og Abdou Razack Traoré.

5.2.1 Sapara-saken

Under RBKs treningsleir på La Manga i Spania i månedsskriftet januar/februar 2009 gikk overgangsspekulasjonene rundt flere Rosenborg-spillere ganske høyt i de journalistiske mediene, med Adresseavisens ulike kanaler som de ledende.

Adressa skrev om Norwich-interesse for toppscorer Steffen Iversen og bud på midtbanespilleren Marek Sapara fra tyrkiske Besiktas. I sistnevnte sak oppstod en ganske tydelig interessekonflikt mellom spilleren og klubbledelsen. Adressa.no kunne for eksempel melde at Marek Sapara slet med å få sove om nettene på grunn av RBKs manglende vilje til å la spilleren gå til en langt bedre betalt fotballjobb i Tyrkia (http://fotball.adressa.no/eliteserien/article128836.ece, besøkt 1. febr 2009).

På rbk.no var det imidlertid helt stille. Verken Iversen eller Saparas situasjon på overgangsmarkedet ble nevnt med ett ord i rbk.nos egenproduserte nyhetsoppslag. Rosenborgs side har riktignok linker til adressa.no og en egen oversiktsside der linker til RBK-artikler fra samtlige norske medier blir presentert. Der figurerte selvfølgelig sakene om overgangsspekulasjonen. Men linkoversikten har på rbk.nos side fått navnet “Ryktebørsen”. Det er sannsynligvis gjort for å skape nødvendig avstand til saker man ikke selv kan kontrollere innholdet på. Det er åpenbart særlig viktig for rbk.no å avverge at deres eget og klubbens stempel uforvarende skal blir satt på innholdet i linkene fra andre medier.

5.2.2 Konan Ya/Traoré-saken

Det finnes også eksempler på at konfliktstoff på adressa.no fører til at også rbk.no må omtale sakene. Men i slike tilfeller er tonen i artiklene en helt annen på rbk.no enn hos deres journalistiske konkurrent. 14. januar avslørte Adressa at RBKs to spillere fra Elfenbenskysten Didier Konan Ya og Abdou Razack Traoré var utestengt fra lagets treninger (http://fotball.adressa.no/eliteserien/article126310.ece). Utestengningen gjaldt hele oppholdet på La Manga og kom som et resultat av gjentatte reglebrudd fra de to ivorianerne. Spillerne ble henvist til å trene på egen hånd.

Assistenttrener Trond Henriksen siteres i Adressa på at Traoré og Konan Ya har brutt reglene “gang på gang”. Avisen setter også saken inn i en større kontekst ved å nevne en annen alvorlig episoden fra oktober i fjor der Traoré slo ned sin egen medspiller Øyvind Storflor under en trening.

To timer etter at Adressa har lansert sin artikkel på nettet var saken også ute på rbk.no (http://www.rbk.no/incoming/article126314.ece). Deres versjon har fått tittelen “Unnskyld, Rosenborg!” og toner tilsynelatende ned alvorligheten i konflikten. Der snakkes det om to treninger som spillerne har møtt opp for sent til. I rbk.nos artikkel er det i tillegg to angrende syndere som står frem.

“Du må få med at vi vil si unnskyld, til treneren, laget, klubben og supporterne. Vi har skuffet dem, og nå vil vi få fram at vi er veldig lei oss, og vil jobbe hardt for å vinne tilbake tilliten. Det er veldig viktig at du skriver dette!”, sier Didier Konan Ya til rbk.no.

Nettstedet unnlater helt å nevne nedslagingsepisoden som skjedde under tre måneder før denne saken.

5.2.3 En pyntet virkelighet?

Mine intervjuobjekter bekrefter disse funnene av forskjeller i dekning av konfliktstoff. Journalist Ole Sagbakken i adressa.no mener de manglende Sapara-skriveriene og dekningen av disiplinærsaken mot de to afrikanske spillerne er en del av et mønster for rbk.nos del.

Han hevder rbk.no aldri skriver om spillere som er på vei bort. Sagbakken mener at fremgangsmåten hvis konflikter oppstår, er å vri dem til noe positivt eller å ikke omtale dem ikke i det hele tatt.

Yngve Bergli er enig og mener eksemplene på dette er mange. Han synes det aller beste er den mye omtalte og gråtkvalte pressekonferansen da Knut Tørum gikk av som trener for Rosenborg i 2007. Rbk.no valgte til slutt å ikke sende den live, slik Adressa gjorde. Berli tror rbk.no i ettertid er sjeleglad for at de valgte å la det være siden det ble en forestilling som ikke akkurat var god for Rosenborg.

Fra rbk.nos side innrømmes det at konfliktjournalistikken ikke er deres sterkeste side. Men de benekter at de pynter på virkeligheten.

Nils Heldal understreker at det de er sant. Når rbk.no omtaler sesongkortsalget, aå skriver de at det har gått ned med 1500 stykk, fremhever han. Nettstedet kan ifølge Heldal ikke pynte på det. Hvis folk tror de gjør det, da har rbk.no tapt, mener han.

Heldal uttrykker at grensen for rbk.nos “konfliktjournalistikk” går ved det han kaller “døde ting” som for eksempel sesongkortsalget. Han synes det er en selvsagt ting at rbk.no ikke skrev om Saparas situasjon etter at klubben hadde sagt nei til overgangen hans til Besiktas.

En misfornøyd spiller er avismat, mener han. For hvis de hadde skrevet om det, da hadde det blitt et spørsmål om troverdighet. Han er sikker på at hvis rbk.no blander seg inn når det er så åpenbart at en spiller er uenig med egen klubb, vil folk ikke tro på det de skriver.

Det samme gjelder ifølge Heldal eventuelle trenerkriser. Slikt skriver ikke rbk.no om før det blir ekstremt eller noen slutter. Nils Heldal innrømmer at slike forhold helt klart en av de tingene som skiller rbk.no og Adressa.

Heldal mener at hvis rbk.no skulle ha gått inn i tradisjonelle konfliktsaker, måtte nettstedet ha vært drevet etter Vær Varsom-Plakaten. For hvis ikke man gjør det, blir rbk.no automatisk oppfattet som part i saken, klubbens part, understreker han.

5.2.4 Intern debatt om konfliktstoffet

Nils Heldal holder døren på gløtt for at det kan bli endringer på dette området.

Han er ikke sikker på at det er slik de bør gjøre det i all fremtid. Dette er en av de tingene de bør jobbe med, mener han. Men måten de skriver om disse tingene på i dag, er gjort ut fra et bevisst valg, understreker Heldal.

Også rbk.nos redaktør Odd Rune Wolden fremhever at det er en løpende debatt internt om disse spørsmålene.

Han innrømmer at dette er kompliserte saker å håndtere for rbk.no. Men Wolden er som redaktør opptatt av at de ikke kan lukke øynene for virkeligheten. De må se det som foregår og prøve å omtale det. Men de nok “mer betraktende” enn andre medier i denne typen saker, sier han.

Han beskriver flere dillemma som rbk.no støter på i omtalen av saker som for eksempel den om RBKs nei til salg av Marek Sapara..

Før det første gjelder det klubbpolitiske ting som må ivaretaes. Så må spilleren selv også ivaretaes. Wolden uttrykker at det både er “kjempevanskelig og kjempespennende”.

Han nevner også andre konfliktområder der man journalistisk sett gjerne skulle ha skrevet, men likevel må holde tilbake. Det kan gjelde saker om spillere som har blitt skadet. Der kan rbk.no sitte på informasjon som den sportslige ledelsen i Rosenborg ikke vil skal komme ut. Da kan rbk.no ikke publisere.

Wolden mener rbk.no i fremtiden ikke kan dere leve med en situasjon der alle medier er fulle av stoff om for eksempel en trenerkonflikt i RBK, mens det ikke står noe som helst om dette på nettsiden deres.

Men han vet heller ikke hvordan eller i hvor stor grad de skulle ha skal dekket en slik sak. Det mener han blir en fortløpende vurdering.

Journalist Jørgen Stenseth, er enig med sin redaktør. Han uttrykker at det ikke kunne ha sett ut slik på nettstedet deres nå som det gjorde da Knut Tørum sluttet i 2007. Han beskriver situasjonen som veldig vanskelig den gangen med indre stridigheter og konflikt. Rbk.no holdt seg stort sett unna dette til det var noe konkret. Men Stenseth tror ikke de kunne ha gjort det slik i dag. De måtte ha dekket det på en eller annen måte. Men heller ikke Stenseth er sikker på hvordan.

5.2.5 Tyngre skråblikk på RBK fra Adressa

Adressas sjefredaktør Arne Blix mener at rbk.nos inntreden har gjort det enda viktigere for deres avis å forklare leserne forskjellen mellom virksomheten som et klubbasert nettsted bedriver og tradisjonell journalistikk. Han sier de har blitt mer bevisst at vi har det ansvaret de har på dette området.

“Adressa ser på hele RBKs virksomhet med et mye tyngre skråblikk nå. Vi reiser problemstillinger som Rosenborg overhode ikke er interessert i å skrive om. Vi vil jakte på en type spørsmål og ståsteder som de helst vil unngå at vi gjør.”

Blix mener at dess mer rbk.no unngår konfliktstoffet jo viktigere blir det for Rosenborg å bedrive kritisk journalistikk. Jo mer Rosenborg legger ut av sitt glansbilde, dess mer vil media tenke på de bildene som ikke blir vist, tror han. Han beskriver det som “litt av den krigen som tvinger mediene til å vise det klubbene ikke vil vise”..

RBKs mediesjef Nils Heldal er på sin side opptatt av at rbk.nos eksistens “endrer maktforholdet mellom klubbene og media”. Han mener at avisene i altfor lang tid har kunnet “slenge med leppa i sine kommentarartikler”. Nå er han glad for at klubben kan vi ta igjen på rbk.no. Slik blir det bedre likevekt, mener han, fordi avisene “ikke lenger har definisjonsmakt over kommentarene”.

5.3 Blir eksterne medier nedprioritert til fordel for egne kanaler?

Reportasjesjef Yngve Berli i adressa.no har fulgt norsk fotballjournalistikks utvikling i en årrekke. I tillegg til posisjonen i Adressa er Bergli også ansvarlig for reportasjeledelsen i den felles stoffsamkjøringen som de store regionsavisene i Norge har når det gjelder fotballartikler.

5.3.1 Britiske tilstander

Han er redd utviklingen for fotballjournalistikken i Norge skal nærme seg den rådende situasjonen i fotballens hjemland, England. Bergli frykter det han kaller “britiske tilstander”.

I Storbritannia har utviklingen av fotballklubbenes egne medier kommet mye lengre enn i Norge. Flere av de store klubbene har TV-kanaler i tillegg til velutbygde tilbud på nett. Som et eksempel på den voldsomme interessen for denne typen tilbud, kan det nevnes at liverpool.no, fotballklubben Liverpools norske supporternettsted, er på 37. plass på TNS Gallups liste over de største nettaktørene i Norge (http://rapp.tns-gallup.no/?aid=9072261, besøjt 5. qapril 2009). Et engelsk fotballnettsted har altså like mange brukere som en stor norsk avis som Fædrelandsvennen og er over 20 plasser høyere opp på TNS-listen enn rbk.no.

Den sterke satsningen på egne medier – og de store pengene som er involvert i denne virksomheten – har i Storbritannia ført at de ledende fotballklubbene holder langt større avstand til ordinære medier og deres journalister enn det som har vært vanlig i Norge.

Yngve Bergli mener vi er på vei dit også i Norge. Han tror at det at RBK satser mer og mer på sin egen medieavdeling er nødt til å føre til at pressen blir holdt mer utenfor i takt med denne økte satsningen. Forholdet mellom media og klubb blir dårligere, spår han. Og til slutt kan det bli som i England der “ingen tåler trynet på hverandre”, som han uttrykker det.

“I England skriver pressen bare bullshit fordi de prøver å gjøre journalistikken underholdende. Mens klubbene bare svarer innholdsløse selvfølgeligheter på de spørsmålene eksterne journalister stiller. Vi er på vei dit og det har vi vært de siste par årene. Hvis vi fortsetter som nå, havner vi der”.

Adresseavisen har også på lederplass advart mot en utvikling i retning en situasjon som råder mellom tradisjonelle medier og fotballklubber i Storbritannia.

“Mange advarer mot engelske tilstander i norsk toppfotball på dette området. Der har toppklubbene innført strenge restriksjoner på kontakten mellom spillere og medier. Vi er ikke kommet så langt som enkelte av de engelske klubbene. Men vi er inne i en svært betenkelig utvikling”, skrev Adressa i februar 2007 i en leder som handlet nettopp om utfordringene fra rbk.no (http://www.adressa.no/meninger/leder/article837083.ece, besøkt 8. april 2009).

Lederskribenten fant videre i artikkelen frem tungt skyts for å karakterisere klubbenes egne mediesatsninger. Selve ytringsfriheten kan bli skadet ved at stadig flere fotballklubber bygger opp sine egne medieavdelinger, konkluderte avisen som også mente å kunne påvise at deres medarbeidere nå i større grad ble nektet tilgang til kildene fordi klubben vil reservere stoffet for sin egen medieavdeling.

Lederskribenten påpekte at det tidligere var vanlig at sportsjournalistene slapp helt inn i dusjen til spillerne, mens man nå stadig oftere opplever at journalistene at de ikke er velkomne i stadig flere sammenhenger. Men for RBK Medias egne folk er dørene åpne, bemerker Adressa.

5.3.2 Bratseth-saken

Denne lederen ble skrevet med utgangpunkt i episoden rundt Rune Bratseths avgang som sportsdirektør i februar 2007. Mine kilder på begge sider gir uttrykk for at dette var den første store saken som satte det nye forholdet mellom Adresseavisen og RBKs medieavdeling på prøve.

Adressa hadde fått nyss i at Bratseth skulle slutte i jobben. Men på RBK-hold ble dette benektet da Adressas journalist ringte for å sjekke saken. Morgenen etter hadde imidlertid rbk.no et stort oppslag med nyheten om Bratseths avgang (http://www.rbk.no/incoming/article74579.ece, besøkt 8. april 2009). Nettstedet kunne også presentere et større TV-avskjedsintervju med Bratseth som fremstod som det var gjort samtidig som Adressas journalist ikke kom noen vei med sine fremstøt for å få saken verifisert.

Adresseavisen reagerte sterkt på det de mente var en bevisst omgåelse av sannheten fra RBKs side for å sikre at deres eget medium kunne bringe nyheten først. Både RBK- og Adressa-kildene mine er enig i at dette var en uheldig episode. Men på spørsmål om dette var en enkeltstående hendelse eller begynnelsen på en ny trend med sammenstøt mellom de to aktørene, skiller mine intervjuobjekter lag. Det er relativt stor forskjell på synet som kildene i de to mediene har på situasjonen i dag.

5.3.3 Dagens forhold mellom Adressa og RBK

Adressa-medarbeiderne mener forholdet mellom klubb og avis er spent og krevende. Men fra rbk.no-hold legges det vekt på at tilstanden i det siste har blitt bedre.

Redaktør Odd Rune Wolden i rbk.no peker på at to av tre som startet i rbk.nos nysatsning kom fra Adressa. Han mener det også kan ha vært med på å skape gnisninger. Han påpeker at Adressa mer eller mindre har hatt mer eller mindre monopol på lokal Rosenborg-dekning i 30 år. De to siste årene har rbk.no vært en aktør på den samme arenaen som Adressa og det mener Wolden førte til “mye smerte og krangel” det første året. Men nå tror han både RBK og Adressa har tilpasset seg den nye virkeligheten”.

Yngve Bergli i Adressa er ikke enig. Han mener at RBK har lukket seg mer og mer. Pressen har ikke blitt mindre aggressiv av den grunn. Men siden de i mindre grad kunnet gått på direktekildene har en del feil har oppstått, innrømmer han. Så har det blitt stadige runder med det Bergli kaller “brannslukking og surmuling”.

Forholdet mellom mediene og RBK i følge ham eskalert til en tilstand som ikke er til å kjenne igjen. Bergli karakteriserer forholdet som “surere og mer anspent enn før”. Han mener RBK må ta av skylden fordi de har endret seg:

“RBK liker å se på seg selv som åpenhetens klubb, men ligner ikke på det lenger. Før – og det er ikke mer enn 3-4 år siden – så satt det alltid journalister på RBK-brakka. De slo av en prat og fikk kanskje høre om en sak som man kunne jobbe med. I dag er det ikke en journalist der. Da har RBK fått det som de vil, men de er på villspor i tankegangen sin.”

Jeg vil i det følgende undersøke spørsmålet om RBK nedprioriterer eksterne medier til fordel for egne kanaler langs to hovedlinjer. Jeg vil undersøke om Adressa får mindre tilgang kildene etter rbk.nos inntreden enn de gjorde før, og jeg vil se på om informasjon nå blir tilbakeholdt fra RBKs side fordi man prioriterer sitt eget medium.

5.3.4 Får Adressa mindre tilgang til kildene?

De viktigste kildene i fotballjournalistikk er spillere og trenere. Som vi så i Adressa-lederen var det i tidligere tider nærmest fritt frem for pressen til å møte spillerne, til og med i garderoben etter kamp.

Den tiden er definitivt forbi og var vel det også før klubbene startet sine egne mediesatsninger. Men har kildekontakten blitt innskrenket også på andre arenaer? Ja, mener Yngve Bergli. Han viser for eksempel til den forholdsvis nye RBK-regelen om at pressen ikke får gå bort til spillere som står og tøyer ut etter trening.

De nye prosedyrene er at spilleren skal inn i garderoben og dusje og skifte og først så komme ut. Det kan ifølge Bergli ta en halvtime til en time etter at treningen er avsluttet. Da mener han at luften kan ha gått ut både av journalisten, saken og ut av intervjuobjektet. Bergli sier at pressen ikke krever at “noen skal stå ute og snakke med oss i stiv kuling og sludd”. Men han understreker at det iblant er fint å kunne snakke med en spiller som har litt høy puls. Bergli mener at denne typen regler fører til at fotballjournalistikken mister en dimensjon.

Et av argumentene som har vært brukt for å skjerme spillerne mer mot pressen har vært at medietrykket har blitt for stort. Bergli mener at rbk.no selv er med på å skape dette økte trykket. Han beskriver hvordan rbk.nos medarbeidere er med på alt og har lov til det. Rbk.no er hele tiden til stede med et kamera; inne i garderoben, på hotellrommet, på spillermøter, ute på tur, på massasje- og operasjonsbord, mener han.Bergli er overbevist om at rbk.nos stadige tilstedeværelse går ut over det han kaller “den øvrige presses muligheter til å få opplagte spillere i tale”. Slik kan satsningen på egne medier indirekte bidra til mindre tilgang til kildene, selv om RBK hevder at de ikke bevisst holder spillerne unna pressen.

RBKs mediesjef Nils Heldal forteller en helt annen historie. Han understreker at RBK “daglig legger til rette for journalistene”. Han sier at hvis det er en journalist som har en ide til en sak, da sørger han for at rbk.no ikke lager den samme vinklingen av respekt for journalisten og oppslaget.

Heldal nevner en fersk sak som eksempel. Adressa hadde en ide om å lage det første intervjuet med kona til trener Erik Hamrèn. Alle andre som prøvde seg på det samme ble ifølge Heldal kastet ut. Han innrømmer at de som jobber i rbk.no selvfølgelig blir sure av slikt. Men han mener det i slike tilfeller er hans jobb å sørge for at rbk.no ikke får lage akkurat den saken.

5.3.5 Blir informasjon tilbakeholdt fordi man prioriterer eget medium?

Når det gjelder spørsmålet om tilbakeholdning av informasjon for å tilgodese egne medier har Heldal et klart svar:

“Det er kun en ting vi vil ha først. Og det er nye spillere og nye kontrakter.”

Redaktør Odd Rune Wolden samstemmer. Han sier at rbk.no forbeholder seg retten til å være først på nyhetene som handler om spillere og andre sentrale personer som begynner eller slutter.

Det er et ønske Adressa selvfølgelig ikke har tenkt å etterkomme. Overgangsnyheter er nemlig svært viktig stoff innen fotballjournalistikken. Men med en slik uttalt filosofi fra RBK har det blitt mye vanskeligere å konkurrere om slike saker. Adressa-journalist Ole Sagbakken innrømmer at avisen nå blir slått på overgangsnyheter oftere enn før. Han synes ikke det er så rart siden “det sitter jo folk på toppen i RBK som kan skufle nyhetene nedover når det er riktig at de skal slippes”. Når Adressa kontakter RBK får de alltid “ingen kommentar” som svar i forhold til slike saker. Men verken Sagbakken eller hans kolleger har tenkt å gi opp kampen om disse nyhetene av den grunn. Han mener Adressa enten må være raskere enn rbk.no eller gå andre veier. I Adressa gjør de begge deler, beskriver han. Der de tidligere kunne bruke RBK-kilder til alt, må de nå se hvordan de kan løse det annerledes. Sagbakken forklarer:

“Kanskje vi kan bruke sekundærkilder? Hvis en spiller er aktuell for RBK må vi være mye flinkere til å snappe det opp fra for eksempel Fredrikstad. Vi må ha følerne mye bredere ute nå enn vi hadde før.”

Men Ole Sagbakken innrømmer samtidig at den nye måten å jobbe på kan innebære utfordringer. Han mener utviklingen kan være skadelig for de som vil drive seriøs journalistikk. Pressen vil jo være så etterrettelige som mulig. Men når man ikke får opplysningene fra primærkildene fordi de er øremerket rbk.no, da kan det i ytterste konsekvens bli skrevet mer spekulasjonssaker, erkjenner Sagbakken. Når man er tvunget til å bruke andre- og tredjehåndskilder, er det lett at ting vaskes ut, påpeker han.

Men Sagbakken mener RBK ikke nøyer seg med å bare beholde overgangsnyhetene for seg selv. Han mener de vil ha stort sett alle eksklusive nyheter selv. Han sier han har opplevd at han har vært på ferten av en RBK-nyhet og konfrontert klubben med det. Men så har saken blitt lagt ut på rbk.no fordi de har blitt gjort oppmerksom på saken, før Adressa har fått lagt den ut selv.

5.3.6 Kilde eller konkurrent?

RBKs mediesjef Nils Heldal har en annen oppfatning av situasjonen. Han sier at han ikke ser på de andre avisene som konkurrenter. Ifølge ham er RBK mer enn villig til å “gi bort” nyhetene til de ordinære mediene.

Heldal beskriver hvordan deres medieavdeling er “tettere på” Rosenborg-nyhteene enn pressen. Og dermed kan de i større grad bestemme hvorvidt de skal slippe en nyhet eller holde på den. Nils Heldal fremholder at de ofte velger å ringe Adressa eller TV2 og gi nyheten til dem først. En annen fremgangsmåte kan ifølge Heldal være at de kontakter VG og sier de kommer til å publisere en viss nyhet på rbk.no om en halvtime. Da får VG saken fem minutter etter at rbk.no har publisert den. Heldal understreker at fordelen for rbk.no da er at det er deres sitater som blir brukt i VG-saken og at Norges største nettavis samtidig linker til deres oppslag.

I intervjuene med kildene hos rbk.no er det som også tidligere nevnt en lett registrerbar uenighet på enkelte punkter mellom mediesjef Heldal og de to redaksjonelle medarbeiderne Wolden og Stenseth. Men forskjellen mellom dem er aller mest tydelig akkurat på dette punktet.

For der Heldal snakker om utdeling av nyheter, understreker Wolden og Stenseth begge sterkt konkurranseaspektet. På redaksjonelt hold i rbk.no er det et mål å slå de andre mediene.

Stenseth understreker tydelig at det for ham personlig er et mål å slå de andre mediene på alt. Han uttrykker at det ødelegger dagen for rbk.no-medarbeiderene hvis Adressa har noe som de føler de skulle ha hatt før dem. Så langt de kan prøver de derfor prøver å være først på alle nyheter, forklarer Stenseth.

En viktig grunn til å være først ute med nyhetene er muligheten for å bli sitert av andre medier og dermed få markedsført sitt eget nettsted.

Stenseth forteller at det er ingenting de liker bedre enn å bli sitert. Det er det de jakter mest på, forklarer han.

Han tror imidlertid Adressa føler det er et nederlag å sitere rbk.no. Han mener at Adressa lenge har prøvd å gi inntrykk av at de ikke bryr seg om det rbk.no holder på med. Stenseth sier de merker at Adressa bevisst unngår å sitere dem. Da den nye spissen Trond Olsen kom til Rosenborg, brukte Adressa ifølge Stenseth en pressemelding fra Bodø/Glimt i stedet for å sitere en rbk.no-sak. Det samme har de følt på mange ganger. De synes nok det er tungt å sitere oss, konkluderer Stenseth.

Rbk.nos redaktør Odd Rune Wolden understreker også hvor viktig det er å bli sitert. Han viser til at det å få nyheter først handler om å skape oppmerksomhet rundt merkevaren rbk.no. Da blir de sitert og andre lenker inn til dem.

Også han legger vekt på hvor viktig han anser at konkurransen med Adressa er.

For ham er det et mål å slå Adresseavisen “ned i støvlene”. Han uttrykker at det er dette han lever og ånder jeg for hver dag.

Men redaktøren innrømmer at også han må tenke på at de andre mediene skal få sitt. Samtidig som han føler at rbk.no skal slå dem er veldig observant på at de andre mediene også skal være fornøyde. Av og til går det foran, innrømmer han. Og han aksepterer at akkurat det aspektet er en forskjell på ham og andre redaktører.

Kapittel 6: KONKLUSJON

Det mest grunnleggende spørsmålet i forhold til de nye mediene på forballområdet, er hvordan deres virksomhet skal forståes. Er det journalistikk eller avansert informasjonsvirksomhet som bedrives? Mine kilder gir ulike svar på dette spørsmålet i analysekapittelets første del.

I forhold til journalistikk-prinsippene til Bill Kovach og Tom Rosenstiel, som ble gjennomgått i litteraturkapittelet, vil rbk.nos virksomhet imidlertid falle igjennom på flere punkter. Det aller mest iøynefallende er prinsippet, som også Arne Blix var inne på, om at “journalistikkens utøvere må beholde en uavhengighet i forhold til dem som de dekker”. I rbk.nos tilfelle er det ikke bare snakk om uheldige bindinger i vanlig presseetisk forstand, men et ansettelsesforhold av den eneste organisasjonen som medarbeideren skal dekke.

Prinsippene om at “journalistikkens fremste forpliktelse er til sannheten” og at “journalistikkens fremste lojalitet er til borgerne”, kan også diskuteres når det gjelder rbk.no.

Flere av funnene i denne oppgaven synes også å matche den beskrivelsen Sigurd Allern (1997) gir av virksomheters informasjonsarbeid. Også rbk.no har hentet sine medarbeidere fra pressen, dels pressefolk i fremtredende stillinger som tidligere NRK-radiosjef Nils Heldal.

Jeg mener funnene i denne oppgaven gir grunnlag for å kunne bruke Allerns begrep “journalistisk public relations” på den virksomheten rbk.no bedriver. Heller ikke mine intervjuobjekter fra Adressa bestrider at metodene som brukes er journalistiske. Men når det er “kilden som finansierer og styrer informasjonen”, slik Allern beskriver, blir det ikke journalistikk i vanlig presseetisk forstand.

I analysedelens andre punkt dokumenteres det hvordan rbk.no skygger unna det aller meste av det som pressen vil kalle konfliktstoff. Mine kilder i rbk.no understreker imidlertid sterkt at det de skriver skal være sant og riktig. Redaktør Odd Rune Wolden beskrev for eksempel hvordan rbk.no er forsiktigere med spekulasjonsjournalistikk i forhold til laguttak og så videre, fordi “dersom det står på rbk.no så er det sant”. Det er derfor ingen grunn til å tro at rbk.no ikke tilstreber et klart sannhetsideal.

Men ifølge Kovach og Rosenstiel definisjon skal den “fremste forpliktelsen” være til sannheten. Og det kan vanskelig kombineres med redaktør Woldens uttalelse om at rbk.nos hovedformål er “å få klubben og spillerne til å se bra ut”.

Og som journalist Jørgen Stenseth nevnte så trår han meget varsomt i forhold til sine kilder i RBK. Det kan man ikke gjøre hvis “den fremste lojaliteten” ligger hos borgerne, eller leserne for å bruke et litt mindre høytidelig uttrykk. Hvis leserlojaliteten kommer først, så må man være villig til å risikere å tidvis falle i unåde hos en eller flere kilder.

Rbk.no har heller ingen funksjon som “uavhengig maktovervåker”, slik Kovach og Rosenstiels journalistikk-definisjon krever. Som påvist i oppgaven driver de ingen overvåkning eller korrektiv i forhold til det stoffområdet de dekker. Både Heldal og Wolden understreker harmoniaspektet. Heldal sier rett ut at rbk.no skal vinkle sakene sine positivt. Og Wolden ønsker at nettstedet skal være “en portal til lykke”.

Konklusjonen må bli at rbk.no diskvalifiserer seg selv i forhold til den journalistikk-definisjonen som Kovach/Rosenstiel forfekter. Om leserne og brukerne ser disse forskjellene, er et helt annet spørsmål, som nok også vil være viktig i forhold til den konkurransesituasjonen som i fremtiden sannsynligvis vil bli enda hardere mellom klubbnettstedene og tradisjonell fotballjournalistikk.

Jeg mener også at oppgaven dokumenterer at RBK nå til en viss grad nedprioriterer eksterne medier. Arenaene der eksterne medier ikke slipper til, men rbk.no er til stede, har økt. Slik sett finnes det grunnlag for å si at tradisjonelle medier har mindre tilgang til kildene enn før.

Det er ingen grunn til å betvile RBKs mediesjef Nils Heldals ønske om at pressen skal være fornøyde. Men også han erkjenner at det finnes stoffområder der klubben har definert at deres eget nettsted skal være nyhetsledende. Foreløpig gjelder dette kun spilleroverganger, men ingen garanti finnes for at ikke denne praksisen i fremtiden kan bli utvidet til å omfatte flere typer saker. Og når RBK opptrer både som medium og hovedkilde, er sjansen stor for klubbnettstedet potensielt kan bli en krevende konkurrent på flere stoffområder.

De innsamlede opplysningene viser også enkelte tilfeller der informasjon har blitt tilbakeholdt fra klubben for deretter å bli presentert på rbk.no. Antallet tilfeller er for få til å kunne fastslå at dette er et klart mønster og ikke arbeidsulykker slik RBK synes å hevde. Men spørsmålet er hva som skjer dersom rbk.no fortsetter å vokse og blir i stand til å utfordre de eksterne mediene i enda større grad enn i dag? Vil de økonomiske fristelsene da bli for store slik de har blitt i Storbritannia?

LITTERATURLISTE

Allern, Sigurd. 1997. Når kildene byr opp til dans. Oslo: Pax Forlag

Engebretsen, Martin. 2007. Digitale diskurser. Kristiansand: Høyskoleforlaget

Kovach, Bill og Tom Rosenstiel. 2001. The Elements of Journalism. New York: Three Rivers Press

White, David M. 1950. The Gatekeeper: A Case Study in the Selection of News”.

Journalism Quarterly.