Hvordan forholder journalister i Mediehuset Innlandet seg til sosiale medier generelt, og Origo spesielt

Av Sissel Skjervum Bjerkehagen

Forord

Denne oppgaven er skrevet i forbindelse med studiet Flermedial ledelse på BI, våren 2009. Skribenten er Sissel Skjervum Bjerkehagen, 36 år, og nyhetsredaktør i avisen Hadeland, utdannet allmennlærer, og har jobbet for fullt som journalist siden i 1997 etter å ha vært frilanser siden 1991. Interessen for de såkalt nye mediene har alltid vært stor, og det var også bakgrunnen for at jeg søkte på studiet. Da Facebook kom for fullt ble jeg medlem, og knyttet meg raskt til mine nærmeste venner, i betydningen venner i tradisjonell forstand. Ganske raskt fikk jeg forespørsel om vennskap fra lokale politikere, advokater og andre som også var på facebook. Disse personene var ikke venner i ordets tradisjonelle betydning, men bekjente som jeg ofte intervjuet i jobbsammenheng. Jeg opplevde dette som et etisk dilemma, og fjernet profilen min på Facebook for å slippe å forklare disse bekjente hvorfor jeg avslo dem som venner.

Et år gikk, og diskusjonene jeg møtte ute blant folk gjorde at jeg gjenopprettet profilen min på Facebook. Mye av det folk snakket om, var opptatt av, var medlem i og kommuniserte med – var utelatt fra min verden fordi jeg ikke var på Facebook. Jeg gjorde derfor et valg, og takker nå ja til alle ”venneforespørsler” dersom det er fra folk jeg vet hvem er. Det gjør at vennene jeg nå har på Facebook er både venner i tradisjonell forstand – og politikere, foreningsfolk og andre som jeg også har kontakt med i jobbsammenheng. Nå forsvarer jeg det med at dette er en gruppe mennesker jeg kjenner. Jeg har også kategorisert vennene mine i kollegaer, politikere, korpsvenner, familie og et par andre grupper. De som er interessert kan altså gå inn og se hva slags relasjon jeg har til de forskjellige. Det er fortsatt ikke uproblematisk, men en løsning jeg for tida lever greit med. Jeg har valgt å kalle oppgaven ”Jeg er ikke medlem i syklubber heller!”. Det er en betegnende uttalelse for det som skulle vise seg å bli tematikken rundt spørsmålene jeg hadde rundt sosiale medier og journalister.

Innledning – bakgrunn for valg av oppgave

Vi ser en voldsom oppblomstring i folks deltagelse på internettbaserte plattformer. Nettby, Origo, Facebook, Flickr, Twitter og Youtube er bare noen eksempler på nettsteder hvor folk kan dele sine interesser og produksjoner med andre. At disse er populære er det ingen tvil om. I januar 2009 hadde Facebook 175 millioner medlemmer, og i følge VG i desember 2008 er 1,5 millioner av disse nordmenn. Origo er A-pressens nettsamfunn hvor medlemmene er ment å være de viktigste bidragsyterne. Twitter er en nyere tjeneste hvor medlemmene på 140 tegn kan fortelle hva de er opptatt av, hva de leser eller hva de nå måtte ønske å dele med sine følgere. Nettstedene har gjort det mulig å ytre seg i det offentlige rom uten at innholdet nødvendigvis går gjennom en redaktør. Mye av det som blir publisert er kanskje uinteressant i journalistisk arbeid, men spennende som fenomen fordi folk velger å offentliggjøre stadig større del av det som tidligere ble regnet som den private sfære. Eksempler på dette er samlivsbrudd, dødsfall i familien og den slags. Det er relativt nytt at vi sender hverandre kondolansehilsener på ”veggen” på Facebook. En tanke som slo meg første gangen, var om vi i framtida finner dødsannonsene på nett med kommentarfelt under? At folk forteller hva de driver med kan likevel i noen sammenhenger være av interesse for journalister. Folk som befinner seg i et område hvor ”det har skjedd noe” er ofte i stand til å oppdatere sin status, og publisere bilder og videoer av det de ser. ”Alle” er utstyrt som reportere, med kamera, telefon og internett-tilgang – nesten uansett hvor de befinner seg. Et relativt ferskt eksempel på akkurat dette fenomenet fikk vi på studiereise i New York. Et fly nødlandet i Hudson River, og bare minutter senere var nyheten ute på ”Twitter”. De første amatørbildene ble tilgjengelige før mediene hadde brakt nyheten. I følge Sermo Consulting[1] tok det over 20 minutter før de tradisjonelle mediene meldte det samme. En annen retning av innen sosiale medier er bloggene. Her er det mulig for alle å lese, og å kommentere. Her ytres alt fra det helt banale, som for eksempel hva anbefales å spise til frokost, til vektige ytringer fra eksperter som velger blogg som kanal for å komme ut med sitt budskap. Egen journalistblogg er stadig mer vanlig i de større mediene, særlig i USA. Det kommer jeg tilbake til i litteraturgjennomgangens kapittel om beatblogging. I dette mediebildet har de tradisjonelle mediene fått konkurranse fra amatører som besitter de samme hjelpemidlene som tidligere var forbeholdt kostbare redaksjoner og mediehus. Vår rolle som kvalitetssikrere er kanskje vårt halmstrå, for å sikre at vi også i framtida regnes som viktige samfunnsvoktere i denne flermediale nyhetsverden. I skrivende stund preges verden av finanskrise, og kampen om annonsekronene tilspisser seg voldsomt. Debatten går høyt om hvem som til slutt skal betale for innholdet på internett. Det uttales stadig oftere at de tradisjonelle mediene møter en konkurranse de er dårlig forberedt på, blant annet fra disse sosiale mediene som Facebook, og ikke minst den verdensomfattende søkemotoren Google. Dette ble senest kommentert i Arne Krumsviks forelesning på BI, februar 2009. Da uttalte Krumsvik en spesiell bekymring for de tradisjonelle mediene, og nettopp deres kunnskap om, evne til –  og forberedelse mot å møte disse nye mediene. Spørsmålene jeg stiller meg i denne sammenhengen er hvordan disse sosiale mediene påvirker lokaljournalisters hverdag, og hvordan journalistene eventuelt kan benytte seg av sosiale medier i rollen både som informasjonstilretteleggere og portvakter for leserne våre. Dette spørsmålet er stort, og for omfattende å besvare i denne type oppgave. For likevel å få noen svar som kan delvis gi noen indikasjoner på dette så vil det være interessant å høre hva journalister i mediehuset Innlandet kan, vet og tenker rundt emnet. Derfor er den problemstillingen avgrenset til denne gruppen journalister og ledere.

Problemstilling

Hvordan forholder journalister i Mediehuset Innlandet seg til sosiale medier? Hva er deres mening omkring nytten av disse mediene i sitt daglige virke? Oppgaven tar for seg sosiale medier generelt, og Origo spesielt.

Begrepsavklaring

I denne oppgaven brukes flere begreper som det er nyttig å ha en felles forståelse av mellom skribent og leser. Her følger noen nyttige begrepsavklaringer.

Hva er sosiale medier?

• Kort oppsummert er sosiale medier samlebetegnelsen på den nye generasjonen av teknologi og brukermønstre på Internett, som kjennetegnes ved at nettbrukere deler innhold, informasjon, meninger, erfaringer, kunnskap og media mellom hverandre.
• Sosiale medier kalles ofte brukerstyrte medier, fordi det er brukerne som genererer innholdet, og holder kanalen ”levende” og attraktiv for andre brukere.
• Sosiale medier kan ta flere ulike former som tekst, bilder, lyd og video.
• Eksempler på sosiale medier kan være blogger, nettsamfunn, forum, og andre mediadelingssider (f.eks. foto, lyd, video). Hovednøkkelen er muligheten for interaktivitet.

Definisjonen er hentet fra ”BuzzBlog” og er Ole Emil Johnsens definisjon på sosiale medier[2]

.

Hva er en blogg

En blogg er en oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer. Noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten. Andre kan være vinklet mot et bestemt tema, en profesjon eller en blogg kan ha et kunstnerisk uttrykk. (Kilde: www.wikipedia.no)

Hva er Origo?

Origo er i følge eget nettsted, www.origo.no, startet fordi en mente tida var modent for et voksent nettsamfunn. Målet er å være en levende sosial arena med ”en seriøs verktøykasse for kommunikasjon og samarbeid”. Intensjonen er at brukerne skal kunne blogge, dele bilder, legge ut arrangementer, lage grupper og holde kontakt med venner og familie. Origo eies av A-pressen lokale medier og selskapet Bengler. Samfunnet er knyttet opp mot A-pressens lokalaviser. Origo-brukernes kommentarer på avisartikler havner inn i Origo-samfunnet. Til nå har arrangementskalenderen vært den største suksessen.

Hva er Facebook?

Facebook er et nettsamfunn, opprinnelig laget for universitetsstudenter og -ansatte i USA. Siden har det spredt seg til andre bruksområder, inkludert venner, skoler og geografiske områder. Det er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 100 millioner aktive brukere på verdensbasis, og anslåtte 1 500 000 norske brukere per 23.01.2009. Brukere lager en profil som inneholder personlig informasjon, bilder og interesser. Deretter kan de opprette relasjoner til andre brukere, utveksle private og offentlige meldinger og knytte seg til forskjellige typer grupper. Tjenesten er reklamefinansiert, og gratis for brukeren. 26. september 2006 ble Facebook åpnet for norske brukere som hadde en e-postadresse. (Kilde: www.wikipedia.no)

Gjennomgang av relevant litteratur

Dette kapitlet tar for seg tre emner. Først vil jeg presentere det jeg har funnet av materiale rundt debatten som har vært omkring journalisters bruk og deltagelse i sosiale medier i Norge. Jeg finner det også relevant å ta med noen retningslinjer som er utarbeidet for journalisters bruk av Facebook spesielt. Teknologi og overraskende bruk tar jeg med som en sammenligning av hvordan ny teknologi, før som nå, finner andre bruksområder enn det man tror i utgangspunktet. Kravet til objektivitet vs bruk av sosiale medier er svært aktuelt i denne sammenehengen, og vies et punkt i teorigjennomgangen.

Facebook-debatten i Norge

Debatten rundt journalister og Facebook gikk relativt høyt da Facebook-bølgen kom. I mai 2007 var 160.000 nordmenn registrert med profil på Facebook. Den gang var generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, ute og advarte mot at journalister skulle være medlem på Facebook. I en artikkel signert av NTB[3], publisert 8. mai 2007, problematiseres det rundt at fylkesordføreren i Sør-Trøndelag er på Facebook, og har journalister blant sine venner. ”Disse journalistene bør ikke lage saker om fylkesordføreren. Vi driver ikke journalistikk på våre venner”, fastslår presseforbundets generalsekretær overfor Adresseavisen. ”Dette handler om pressens troverdighet. Vi kan ikke oppføre oss slik at vår troverdighet svekkes. Om vi får tilgang til en ny teknikk betyr ikke det at vi får en ny etikk.”, heter det i artikkelen. Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, hadde derimot opprettet profil på Facebook, og så ikke dette som noe problem. I en nyere artikkel i Aftenposten fra desember 2008[4] reises det kritikk mot VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen fordi hun er tilhenger av Jens Stoltenberg, i hvert fall på Facebook. Per Edgar Kokkvold uttaler også i denne sammenhengen sin skepis til Facebook, og sier i denne sammenhengen at han mener det ikke er noen grunn til at man skal ”oppsøke problemer slik at det blir tvil om journalistenes uavhengighet”. Skarsbø Moen uttaler til Aftenposten.no at hun ikke liker betegnelsen ”tilhenger”. Hun oppgir på sin profilside at hun også har blitt supporter av både Støre, Solheim og Stoltenberg. ”Dette er ikke en støtteerklæring, men et forsøk på å følge med på hva de driver med”, skriver hun selv. I en debatt i Kulturnytt på NRK P2 tirsdag 10. mars 2009 uttaler Gunnar Bodahl Johansen at mediene må være kritiske til å bruke Facebook-grupper. Han omtales som ekspert innen medieetikk. - Problemet er at det kan bli så lite forpliktende at det ikke gir substansielt innhold. Man har ikke noen mening med det man gjør, og man er dermed blitt en del av den nye trenden, sier Bodahl Johansen til NRK. I debatten møtte han leder for Dagbladets samfunnsavdeling, Martine Aurdal. Hun mener at det kan være journalistisk interessant å nevne Facebook-grupper uansett størrelse. ”Hvis man skal lage egne saker basert på stor motstand mot noe, eller sterk interesse for noe, bør det være et betydelig antall medlemmer. Det ser vi at Facebook kan mobilisere i kontroversielle saker”, sier Aurdal til nrk.no. Marika Lüders i Sintef sa i den samme debatten at hun er enig i at Facebook-grupper viser til retninger i samfunnsdebatten. ”Man kan ikke bruke Faceboook-gruppene til å si at så og så stor andel av befolkningen er for noe eller mot noe, men det kan visualisere en del tendenser i samfunnet”, uttalte hun. I lys av denne debatten kan det se ut til at det er svært sprikende meninger rundt journalister og sosiale medier. Det kan også se ut til å være et generasjonsskille i forhold til den tradisjonelle oppfatningen av den objektive journalistrollen, og yngre krefter som oppfatter vennekoblinger på nett som noe annet enn omgangskrets og nettverk ellers. Forskjellen mellom holdningene til Bodahl Johansen og Kokkvold på den ene siden, og Arne Jensen på den andre siden, kan være eksempler på nettopp det.

Facebook og retningslinjer for journalister

Det finnes foreløpig ikke veldig mye litteratur rundt journalister og sosiale medier, og de etiske problemstillingene dette reiser. I denne sammenhengen har jeg funnet retningslinjer utgitt på amerikanske nettsteder. Innholdet er oversatt til norsk av undertegnede. New York Times har laget retningslinjer for sine journalisters bruk av Facebook som er publisert på Poynter Institute sin nettside. Det er Craig Whitney, assistent managing editor, som har laget kjørereglene. Whitney har ansvar for de journalistiske standardene i NYT. Han mener Facebook kan være et nyttig verktøy for journalisters undersøkende arbeid. Hans første poeng er at journalister på Facebook ikke bør fylle inn feltet med politiske sympatier.  ”Du skal ikke gjøre noe som kan reise tvil om din egen eller The Times sin politiske uavhengighet”. Han minner også om at deltagelse i grupper, selv om de kan være nyttige i arbeidet, vil synes på din profil og fortelle at du har blitt med i gruppa. ”Det er potensielt kompliserende hvis det er en politisk eller en kontroversiell gruppe”, skriver Whitney. Enkelt og greit sier han til sine journalister – at de skal ikke publisere noe på Facebook som de ikke kunne ha skrevet i New York Times. Når det gjelder ”venner” på Facebook så mener Whitney at det i utgangspunktet er uproblematisk å skrive om disse i avisen da ”venn” ikke er venn i ordets tradisjonelle betydning. Han mener like fullt at en må vurdere individuelt. Han er med dette på linje med Arne Jensen, jf. kapitelet om Facebookdebatten i Norge. Det legges til at en kommunejournalist kan være venner med mange i kommunestyret, inkludert ordføreren, men ikke bare en av dem. I min vennekrets på Facebook har jeg mange journalister. Få av disse er medlemmer eller fan av politiske partier og grupper. De som er det har gjerne opplyst på sine profiler at de titter inn for å kunne få oversikt, og eventuelt tips til saker. I mediehusene jeg har undersøkt finnes ikke skrevne retningslinjer for bruk av sosiale medier, men det ser ut til at NYT-modellen likevel er gjengs ”oppførsel”. Poynter Institute er en skole for journalister, framtidige journalister og lærere innen journalistikk. De har også et eget nettsted, www.poynter.org. Her har de publisert forslag til etiske retningslinjer for journalister som bruker sosiale medier, som Facebook, MySpace og Twitter. Disse er oversatt til norsk etter beste evne. Retningslinjene var på ingen måte basert på forskning, men skapt etter samtaler med journalister i The Raonoke Times. Journalistene i Raonoke Time ser på sosiale medier i tre perspektiver. Hvordan bruke Facebook som arbeidsverktøy, hvordan bruke det til å promotere og hvordan balansere ditt personlige og ditt profesjonelle image. Sistnevnte viste seg å være den mest krevende. Nettopp balansen mellom å være bare privat, og å si ja til venner fra profesjonelt liv, gjør at rådet er som det alltid har vært til journalister. ”Fordi du er journalist, må du være tilbakeholden i forhold til å komme med politiske uttalelser og å avsløre dine egne holdninger”. Og selv om du beholder sida di ”privat”, så må du regne med at den er offentlig og at folk vil bruke det til å dømme deg og din redaksjon. ”Alle retningslinjer som gjelder for å sette et klistremerke på bilen, gjelder på Facebook-sida di”. I artikkelen legges det vekt på at det er bra å bli kjent med folk, også gjennom sosiale medier. Det pekes også på at de som er på nett neppe representerer hele befolkningen. ”Det er sannsynlig at du finner yngre, hvitere og mer velstående kilder online”. Med det i bakhodet bør journalisten altså tenke på at kildeutvalget er begrenset. En annen måte å bruke sosiale medier til er å markedsføre artikler. Poynter anbefaler å være nøyaktig uten å lage sensasjoner av ting som ikke er det. Slik ser en at en del norske medier har tatt i bruk Twitter. Min erfaring med nettopp dette har vært udelt positive. Avisen Hadeland har nå en profil både på Facebook og Twitter. Twitter genererer ikke stor aktivitet foreløpig, men Facebook er svært interessant. Det har meldt seg like mange tilhengere til profilen der – som det er medlemmer i nettsamfunnet origo/hadelending. Resultatet er at Facebook nå er den åttende største trafikkdriveren til www.hadeland.net. Når det gjelder balansen mellom det private og det profesjonelle er rådene etter min oppfatning mye like det vi ellers står overfor som journalister. ” Journalister må innse at alt på deres Facebook-profil kan påvirke deres eget  rykte og redaksjonens troverdighet”, heter det fra Poynter. Derfor er deres råd å ikke legge ut informasjon som kan påvirke redaksjonen, selv om du oppfatter at sida er privat. Det anbefales å bruke mulighetene for å beskytte noe informasjon på profilen. Deres råd er å bli medlem av flere grupper, eksempelvis flere politiske partier slik at en ikke blir knyttet til en bestemt politisk oppfatning. Denne artikkelen har fått en kommentar, fra Sean Carr. Han mener alle rådene om å ikke si for mye om seg selv og egne meninger er i skarp kontrast til den pågående debatten rundt åpenhet rundt om i redaksjonene. ”Objektivitet er bare så vidt relevant i dagens journalistikk. Det viktigste og mest noble nå, er rettferdighet”, mener denne Carr. Han forteller at han har fortalt om familie, venner, politiske oppfatninger og livet generelt – på sin Facebook-side. ”Så langt har ingen sagt at det undergraver mitt arbeid”, skriver Carr. Jeg har ikke funnet argumentasjon som underbygger Carrs oppfatning, og velger å ta det med kun som et synspunkt i debatten. Det kan være interessant å se tilbake på dette om noen års tid, for å se hvilket svar som var mest ”riktig”, eller om ikke annet – det gjeldende for journaliststanden i en gitt periode.

Teknologien som overrasker

I boka ”Personlige medier, Lüders, Prøitz og Rasmussen, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2007) finner vi en artikkel skrevet av Beathe Due som tar for seg hvordan vi forventer at ny teknologi skal tas i bruk, kontra det faktiske resultatet. Hun sammenligner hvordan telefonen ble forventet brukt da den ble innført med hvordan kommunale nettsider er tatt i bruk. Hun ønsker å underbygge hvorfor det er viktig å ta høyde for at bruken ikke blir akkurat slik vi tror. Due har skrevet en hovedoppgave om allmenngjøring av telefon, med tittelen ”Et oppkomme av intetsigende sludder”. Da telefonen kom, var forventningen at den skulle bruke til å gi hverandre korte og konsise beskjeder. I en studie av norske avisers kritikk av kvinners telefonbruk på 1920- og 1930-tallet viser at det å bruke telefonen til såkalt useriøse ting ikke var særlig akseptert. Due gjengir et leserinnlegg i Aftenposten fra 20. november 1929 (Lüders et.al 2007:41) hvor skribenten Gamin krever at det blir opprettet en ny forening, ”F.T.M.A.K.E.S.I.O.T”. Det skulle være ”Foreningen til motarbeidelse av kvinners evindelige snakk i offentlige telefoner”. Kvinnene brukte altså ikke telefonene på den ”riktige” måten. Denne debatten gikk høyt også i USA, og Due viser til kritikk i amerikanske medier hvor kvinners bruk av telefon var en trussel ”mot hele sivilisasjonsstrukturen” (2007:41). ”Samtalene skulle være businessaktige, korte og effektive. Dette var idealene, som det ikke ble satt spørsmålstegn ved”, skriver Due (2007:42). Dette sammenligner hun med dagens forventninger til IKT, informasjons- og kommunikasjonstekonologi. Også internettbruken har blitt annerledes enn forventet. Due gjengir eksempler fra fire norske kommuner som med sine nettsider også inviterte til debatt. Diskusjonsforumene ble ingen stor suksess, og de bidragene som kom ble av politikerne ansett som useriøse, lite innsiktsfulle og for bastante. Politikerne sammenlignet forumene med avisenes debattsider, og Due påpeker at leserbrevspaltene i avisene er idealet. Hun sammenligner telefonen og internett, og slutter at når det poltiske engasjementet ikke ble slik en så for seg på kommunesidene – så skyldtes dette kanskje de idealiserte forestillingene en hadde – mer enn om hvordan folk historisk sett tar i bruk ny teknologi. Due mener det kan argumenteres for at lokale politikere og ansatte har for snevre visjoner om bruk. ”Hvis kommunale hjemmesider skal legge til rette for deltagelse og engasjement, bør forestillingene om bruken av denne teknologien ta høyde for det uventede også”, skriver Due (2007:52). Sett sammen med journalisters oppfatning av nettdebattene, jf. Analysekapittelet, ser det ut til at Due treffer blink med denne artikkelen. Bruken er blitt annerledes enn håpet også på nettavisenes debattsider, og journalister oppfatter gjerne dette som ikke veldig positiv og verdifull debatt. Det kan være at også journalister og redaktører har hatt for snevre visjoner om bruk.

Temablogging og journalister

Når det gjelder blogger, og journalistblogger spesielt, er det foreløpig begrenset med eksempler her i Norge. Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, har etablert et nettsted hvor han omtaler begrepet ”beatblogging”. Han skriver at nettstedet er etablert for å finne gode temablogger, og følge nøye med på hvordan de blir til og blir brukt. På norsk kan ”beatblogg” oversettes til temablogging, og være eksempler på blogger hvor journalister skriver om sitt ansvarsområde eller interessefelt. Rosen definerer beatbloggen som en blogg som holder seg til ett spesielt tema, person eller emne. Bloggen kan være del av et større nettsted, eller være enkeltstående. Den kan skrives av journalister eller amatører. Mackenzie Warren er direktør for digitalt innhold i Gannet-gruppen, den største medieeieren i USA. I januar 2009 hadde gruppen 89 aviser, 23 TV-stasjoner og 900 ikke daglige avispublikasjoner i sin portefølje. Warren var en av foreleserne på studieturen vi deltok på i New York i januar 2009. Warren viste fram flere eksempler på slike beatblogger som var etablert innenfor Gannets medier. Eksempelvis hadde en av journalistene etablert en blogg om cruiseindustrien som er stor i Florida. På denne sida fikk cruiseinteresserte lov å diskutere hvorvidt det var greit å ha med seg bleieunger på cruise. En følelsesladet og morsom diskusjon. De hadde svært mange andre nisjesider innen eksempelvis vin, hage, sportsklubber, skoler og så videre. Foreløpig har de ikke testet ut beatblogging for journalister som jobber med politikk. I følge en blogg skrevet av Ingeborg Volan ved Institutt for journalistikk brukes beatbloggene til å stille spørsmål, de liveblogger fra hendelser og pressekonferanser – parallelt med og som supplement til sitt daglige arbeid. Volan skriver videre at det de oppnår er et trofast publikum som er svært interessert og som gir journalisten nyttige tips og tilbakemeldinger. I debatten som fulgte av hennes innlegg går det fram at noen norske journalister har tatt i bruk bloggen som verktøy, og som i dag ikke kan tenke seg å jobbe uten. Det pekes i diskusjonen på at det ofte er liten forståelse for hva blogg er, og at mange tror den er en forlengelse av kommentarspalten. I denne sammenhengen brukes blogg av journalisten for å skrive om et emne som enten er vedkommendes spesifikke ansvarsområde, eller journalistens spesialinteresse. Journalisten gjør seg selv mer aktiv og personlig i forhold til hva vi er vant med i den tradisjonelle journalistikken. Nettopp denne rollen ser jeg at mine respondenter, og da i særlig grad redaktørene, er skeptiske til.

Objektivitet/journalistrollen og sosiale medier

Tradisjonelt har journalister vært skeptiske både til å avsløre hva de jobber med før saken faktisk er publisert. Dessuten er journalister redde for å blottlegge seg sjøl av frykt for å bli tatt til inntekt for spesifikke politiske syn. Pressen har selv utviklet kjøreregler i forhold til sin uavhengighet, og troverdighet. I Vær Varsom-plakatens punkt 2 omtales integritet og ansvar. Hele kapitlet er aktuelt i denne sammenhengen. Særlig punkt 2.2, ”Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold”, og punkt 2.3 ”Redaksjonelle medarbeidere må ikke påta seg oppgaver eller verv som skaper interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet”, er særlig relevant når vi ser på tradisjonen med den objektive journalisten. ”Vær Varsom-plakaten” stiller ikke noe krav om at journalister skal være objektive. Burås (Burås, 2000:38) skriver at dette har vært et ideal for pressen i etterkrigstida, og at det har endret seg over tid. Avisene har gjennom store deler av sin historie vært organger for bestemte politiske og ideologiske retninger… Tidlig i vårt århundre var det imidlertid avisfolk – særlig i USA – som stilte spørsmåltegn ved denne type journalistikk. En av årsakene var at sensasjonsoppslagene for alvor gjorde sitt inntog i pressen, oppslag som ofte hadde en ganske lemfeldig omgang med sannheten. Andre deler av pressen reagerte på dette, og satte som krav til seg selv at de skulle presentere fakta for sine lesere, fakta og informasjoner som ikke var preget av politisk sympati eller egne meninger”. Dermed hadde den ”objektive journalistikken” gjort sitt inntog, med sine normkrav til balanse, upartiskhet, nøytralitet og saklighet. (Burås 2002:38) Medieutviklingen gjorde at stadig flere aviser ble monopolaviser i sine nedslagsfelt. Det førte i følge Burås til at avisene avisene måtte opparbeide tillit hos lesere med forskjellig politisk oppfatning. Dette førte i neste omgang til at Telegrambyråene fikk godt ry. ”De ble sett på som pålitelige leverandører av uhildet og troverdig informasjon. Avisene og etter hvert også kringkastingen tok etter den journalistiske standard som telegrambyråene representerte” (Burås 2000:38). Det blir et skarpt skille mellom nyhetsreportasjen og kommentarspalten. I journalistikkfaget har vi flere betegnelser på nettopp denne objektive, refererende journalisten. Holder vi oss til referentidealet snakker vi om den ”nøytrale observatør eller tilskuer til en hendelse” (Østlyngen og Øvrebø, s 53, Ad Notam Gyldendal, 1998). Denne typen journalist beskrives videre med at ”Reporterens fremste oppdrag er ikke å mene, men å registrere. … Hun er til enhver tid lesernes representant… Journalisten er i prinsippet budbringeren, den som ikke selv har noen mening om budskapet”. Videre legges til at hun skal være ”fri og ubunden i sitt valg av kilder, og særlig kritisk overfor kilder som hun sympatiserer med”. Østlyngen og Øvrebø har også gjennomført en undersøkelse blant journalister rundt nettopp objektivitetsbegrepet. 18 av 29 journalister svarte nei på spørsmål om journalistikken kan være objektiv”. Men alle mente at ”det er noe der, som vi må strebe etter”. Journalistene eksemplifiserer med at objektivitet er å ikke ta stilling, en nøytral beskrivelse av en sak, å holde egne meninger og sympatier utenfor, å gi en balansert framstilling og la ulike parter komme til orde. Samtidig la flere av journalistene i undersøkelsen til at det er umulig å være helt objektiv. Allerede i valg av saker og kilder mener de at det er gjort et subjektivt valg. Samme journalister omtaler objektivitetsbegrepet som komplisert fordi det brukes om journalistikken i forskjellige sammenhenger; objektivitet som synonymt med sann, objektivitet i betydning at journalisten er nøytral og objektiv som fortellerteknikk eller fortellerholdning. Burås peker på det samme, og spør om det i det hele tatt er mulig for en journalist å være objektiv, og nevner den ballasten som journalisten har av personlige oppfatninger og vurderingsevne. Dette viser hvor vanskelig det er å si, med hånden på hjertet, at det jeg gjør som journalist er objektivt og nøytralt. Like fullt har vi tradisjonelt noen kjøreregler som er universelle for de fleste journalister for å unngå å bli tatt til inntekt for spesifikke syn og saker. Det er en gjengs oppfatning at journalister holder seg unna underskriftslister av forskjellig art. Nedleggelse av grendeskoler, ny riksveg og etablering av ny videregående skole er eksempler på slike aksjoner, som er nokså typiske saker hvor debatten går høyt – og underskriftslistene dukker opp. På slike lister finner du helst ikke navnet på en journalist i lokalavisen. Til det er sakene altfor betente, og en såkalt objektiv journalist ønsker ikke å bli identifisert verken i den ene eller andre retning av slike saker. Å dekke saken i etterkant da vil fort rammes av svekket tillit og troverdighet. Det samme kan sies om tilsvarende kampanjer på internett. Det dannes stadig aksjonsgrupper i ”elektronisk form”. Det være seg aksjoner for å få ei låt inn på hitlistene, nei til reduserte skjenketider, ja til nattog fra Oslo til Jaren, nei til NRK-lisensen og lignende. Det er også slik at journalistene vinkler sine saker ut fra en bedømmelse av hva som er viktig akkurat nå. Samtidig er det mange utenfor som gjør en aktiv innsats for at mediene skal oppdage dem, og skrive om nettopp deres nyheter. ”Det er innflytelsesrike kilder som ønsker at vi skal høre”, skriver Østlyngen og Øvrebø (1998:133). Sett sammen med sosiale medier, er det verdt å huske på at en del innenfor disse mediene ønsker å få både publikums og medienes oppmerksomhet. Ingenting feil med det, så lenge journalisten husker på at det også finnes kilder som ikke er på disse plattformene. Hvordan nyhetene skapes, er ganske så forskjellig. Mens mye av det som kommer på trykk er reine ”papirsaker”, skapt fra offentlige dokumenter etter lesing av politiske papirer og postjournaler – er andre saker skapt fordi journalisten har vært ute og snakket med folk. Østlyngen og Øvrebø omtaler en reportasjeleder i Dagbladet i sin bok. Han la alltid sin søndagstur til Grønland i Oslo, og dette resulterte i en fotoreportasje på seks sider. Journalist Anne Olsen forteller at da hun var journalist i en lokalavis i Telemark var hun ”alltid ute”. Da hun begynte som nyhetsreporter i Oslo var hun ”alltid inne på plassen sin med telefonrøret i hånda” (Østlyngen og Øvrebø, 1998, 121). Hun etterlyser en gylden middelvei. Nettopp dette poenget kan forsvare et visst engasjement i sosiale medier, også blant journalister. Her forteller folk gjerne hva de er opptatt av, og kan fungere som en temperaturmåler for journalisten. Det kan også være et alternativ, om enn ikke fullgodt, for å få kontakt med ”vanlige folk”. Østlyngen og Øvrebø skriver i samme kapittel at ”I disse telefon- og internett-tider kan det ikke understrekes nok hvor viktig det er å ha kontakt med folk og samtaler med folk ansikt til ansikt. Bli kjent med folk – vel å merke innenfor en profesjonell, ikke privat ramme”. Samtidig får journalistene kritikk fordi de ikke tar seg tid til å lære seg folk å kjenne, og lære seg deres fagområder. Allroundjournalisten kritiseres for å ikke bruke tid nok på mennesker som ikke umiddelbart skal opptre som kilde i et manus. Dette er skrevet i 1998. Internett var blitt en stor informasjonskanal, men absolutt i sin barndom. De sosiale mediene var langt unna, og tida var preget av at viste du deg fram på nett så var det under et kallenavn, og ikke deg sjøl. Med de nye sosiale mediene, som Facebook og Twitter, ser dette ut til å endre seg. Folk opptrer med fullt navn, og forteller ganske mye om seg sjøl. Samtidig er det enkelt å kommunisere med mange i løpet av kort tid. Poenget her som andre steder er å huske at de man ser og hører kun representerer deler av befolkningen.

Metode

I dette kapitlet vil jeg beskrive metoden som er valgt for å gjennomføre undersøkelsen, styrker og svakheter ved den samt drøfte utfordringen ved å undersøke i ”eget hus”. For å finne svar på problemstillingen er det formålstjenlig å kartlegge respondentenes kunnskap om emnet, og samtidlig spørre hva de tenker om framtidig nytte av dette i jobbsammenheng. Det ville etter min oppfatning også være nyttig å intervjue ledere i disse redaksjonene for å få kunnskap om deres holdning til sosiale medier, og hvilken betydning de mener disse kan ha for deres ansatte. Utvalget mitt hentes fra to av Mediehuset Innlandets aviser, Oppland Arbeiderblad og Avisen Hadeland. En utfordring knyttet til dette er at jeg selv jobber i mediehuset, nå i avisen Hadeland. Jeg har tidligere jobbet i Oppland Arbeiderblad. Det å gjøre slike undersøkelser nær sagt i egen bakgård kan være krevende, siden jeg selv har en ballast ved at jeg kjenner begge hus godt. Det kan være med på å farge både tolkning og resultat av undersøkelsen. Samtidig ønsker jeg at denne undersøkelsen skal kunne være matnyttig i daglig virke etter at studiene er avsluttet. Derfor tar jeg altså denne sjansen, og vil forsøke å ha denne rollen i bakhodet når resultatene skal analyseres. Det er imidlertid et viktig poeng å synliggjøre denne sammenhengen mellom meg som oppgaveskriver, og mine intervjuobjeketer/respondenter. Metodisk faller valget på kvalitativt intervju framfor kvantitativ spørreundersøkelse. Metoden har kjente styrker og svakheter. Svakheten ved å velge kvalitativt intervju er at det forutsetter et omfattende analysearbeid som nødvendigvis må bli subjektivt tolket. I motsetning til en kvantitativ spørreundersøkelse med svaralternativer eksempelvis fra 1 til 6 som slik sett ville vært enklere å systematisere, og derved tolke. En kvantitativ undersøkelse ville muligens ikke gitt meg de svarene som er ønskelig å få kunne lese ut av undersøkelsen, så derfor har velges det kvalitative intervjuet. Fordelen er at jeg vil få utfyllende svar som jeg også kan be om oppfølgingssvar på dersom det viser seg nødvendig. ”Kvalitative metoder søker å gå i dybden og vektlegger betydning, mens kvantitative metoder vektlegger utbredelse og antall” (Thagaard, 2002:16). For å svar på min problemstilling vil det være nødvendig å kunne gå i dybden, mer enn å få kvantitative målbare svar. Utfordringen med kvalitativ undersøkelse er mulighetene for analyse. Tor Grenness[5] henviser til Ryen som skriver at kvalitativ dataanalyse er ”rotete, tidkrevende, ikke-lineær, kreativ prosess med rom for mye tvil, en prosess som skal bringe orden, struktur og mening inn i alle innsamlede data”. Han viser også til Patton som sier noe tilsvarende. ”Det synes med andre ord å herske enighet om at det ikke finnes noen form for ”oppskrift” eller metode som er den foretrukne når det gjelder kvalitativ dataanalyse. Målet er relativt klart. Man må ha orden, oversikt og struktur, men veiene dit er åpenbart mange, og ingen kan kalles snarveier.”[6] Grenness peker videre på at faren ved å jobbe kvalitativt er at ”det som skulle vært analysen ender opp som norsk stil ispedd ett og annet sitat”. For å forsøke å unngå nettopp dette har jeg forsøkt å benytte prinsippene i den såkalte ”grounded-theory”-modellen, beskrevet av Grenness i kapitlet om analyse og tolkning. Målet er å kunne forklare hva som er det sentrale i datamaterialet. Dette kan gjennomføres via tre arbeidsstadier

• finne konseptuelle kategorier i datamaterialet
• identifisere sammenhenger mellom disse kategoriene
• bruke disse sammenhengene til å finne kjernekategoriene[7]

Jeg har gått gjennom intervjuene som er gjennomført, sammenfattet dem slik at jeg har alles svar under samme spørsmål, og så kodet dem med farger i et forsøk på å kategorisere svarene. Dette har jeg igjen brukt for å se om det er sammenhenger mellom hvem som har svart hva. Til sist har jeg brukt dette arbeidet til å danne noen grupperinger i svarmaterialet.

Utvalg

Utvalget i Oppland Arbeiderblad (OA) er gjort etter råd fra sjefredaktør i OA, og er den delen av redaksjonen med størst interesse for dette emnet.  I Hadeland er samtlige redaksjonelle medarbeidere, ti personer, forespurt. Seks har valgt å svare. Hvorfor fire har valgt å ikke respondere, tross flere henvendelser og påminnelser, kan jeg ikke svare hundre prosent sikkert på. Tid, samt manglende interesse for emnet er trolig noe av forklaringen. Undersøkelsen har foregått via e-post, med mulighet for å stille oppfølgingsspørsmål til respondentene. Dette er gjort ved tre-fire anledninger for å få utdypet svar som var svært interessante eller uklare. Avisen Hadeland har 22 ansatte, hvorav 11,5 er tilknyttet redaksjonen, nyhetsredaktør inkludert. Den halve årsverket refererer til at organisasjonen har enleder, med daglig leder og sjefredaktør i en og samme person. Han ”teller” som en halv stilling i redaksjonen. Det ellevte årsverket er nyhetsredaktør. I avisen Hadelands formålsparagraf heter det at ”Hadeland er en partipolitisk uavhengig lokalavis for kommunene Gran, Jevnaker og Lunner. Avisen skal bedrive saklig, troverdig og uavhengig journalistikk med høy etisk standard, basert på normer og verdier nedfelt i ”Redaktørplakaten”, etiske normer for pressen, ”Vær varsom-plakaten”, og ”Tekstreklameplakaten”. I Hadeland har Mann (48) , Kvinne (27), Kvinne (30) (30), Kvinne (44), Kvinne (63), Mann (51) svart. I OA har samtlige av de forespurte svart på undersøkelsen. Dette gjelder kvinne (33), mann (48), mann (56), kvinne (41), mann (47). Spørsmålene er med dette besvart av elleve journalister. Det betyr at en ikke kan bruke svarene til å gi bastante svar, men jeg mener det likevel er fullt mulig å vise noen trender ut fra svarene. Besvarelsen er dessuten etter min oppfatning ærlige og reflekterte, noe som gir et godt utgangspunkt for analyse. Jeg utarbeidet en intervjuguide som jeg fikk god veiledning på av veileder. Spørsmålene ble justert, og definisjoner av vesentlige begreper ble lagt ved spørsmålene.

Analyse

Jeg fortalte mine respondenter at jeg ønsker å finne ut om sosiale medier påvirker innlandsjournalisters hverdag, og om vi kan utnytte innhold i de sosiale mediene i vår rolle som informasjonstilretteleggere for leserne våre. Respondentene har opplevd at to av spørsmålene (åtte og ni), om nytten av sosiale medier, som så like at disse svarene er slått sammen i min gjennomgang av svarene. Intervjuguiden ligger ved som vedlegg. Et noe overraskende funn i undersøkelsene jeg gjorde, var at ingen av journalistene var kjent med begrepet sosiale medier før det ble introdusert for dem i forbindelse med mine spørsmål. Ut fra svarene jeg ser på hva den enkelte legger i begrepet etter å ha fått en definisjon å forholde seg til, og noen eksempler på nettsteder, er jeg likevel trygg på at vi snakker om det samme når vi i denne sammenheng bruker begrepet sosiale medier. Det gjelder både ledere og journalister. Svarene viser at åtte av elleve journalister medlemmer på Origo eller Facebook. De fleste oppgir at de bruker Facebook til private formål, for å holde kontakt med venner og kjente. Origo er journalistene med på fordi de må. De to som er mest betenkte over deltagelse i det hele tatt har litt forskjellige begrunnelser for det. Kvinne (63) er tidligere redaktør, og oppgir at hun forholder seg til de tradisjonelle kjørereglene for redaktører og ønsker ikke å markere seg noe sted. ”Rent prinsipielt vil jeg ikke legge igjen personlige spor – eller føre diskusjoner på nett via nettsamfunn. Det er spor jeg aldri får visket ut. Jeg er for gammel til å ha glede av denne form for fritidsinteresse/vennskap, som det jo er for mange. Av samme grunn er jeg heller ikke med i syklubber.”(kvinne 63). Hun legger til at det blir for mye ”Se og Hør” for henne til at hun interesse av å følge med på de sosiale mediene. Kvinne (44) ønsker ikke å bruke tida på sosiale medier, og opplever ikke at hun har gått glipp av noe av den grunn. ”Men dette er ikke en kvalifisert synsing, siden jeg bare har vært innom og sett”, svarer hun. De to i Hadeland er de eneste av respondentene som ikke har profil på Facebook. At begge jobber i Hadeland som – mens alle i Oppland Arbeiderblad er medlemmer kan synes som interessen er større i OA. En annen forklaring kan være at respondentene i OA som er et langt større avishus er plukket ut etter interesse for sosiale medier, og speiler trolig ikke hele redaksjonen. Kvinne (33) i OA er den mest aktive mediebrukeren, og er medlem mange steder. Hun bruker sosiale medier i privat sammenheng, og i forbindelse med spesiell interesse for barn. Hun var aktiv bruker av særlig blogg lenge før Facebook, Twitter og andre brakte massene til de sosiale mediene. Blant lederne har to av tre profil på Facebook mens samtlige er medlem av Origo. I begrunnelsen for å være medlemmer er det bare mann (56) og mann (48) som oppgir at de ser det som en del av jobben, og har brukt Facebook til å snappe opp nyheter. Begge har hatt nytte av både kilder og grupperinger som har oppstått på de sosiale nettstedene for å lage stoff til eget medie. Mann (48) var sågar først ute med en nyhet i tradisjonelt medie (avis) fordi han fulgte med på Facebook.  Det oppsto en aksjon for å bevare fødestua i Valdres, og det skulle gjennomføres en demonstrasjon. Mobilisering og publisering av tid og sted for demonstrasjonen foregikk via Facebook. Mann (56) oppgir at han har nytte av sosiale medier for å holde kontakt med kilder, og på denne måten snapper opp emner som har blitt til nyhetssaker. ”Et eksempel er blasfemidebatten”, svarer mann (56). Mann (51) tror hans medlemsskap på Facebook kan komme til nytte i journalistjobben. Kvinne (33) har ikke brukt de sosiale mediene som kilde foreløpig, men peker på et viktig poeng i forhold til grupper som oppstår – og hvilken makt disse faktisk kan få. ”En ser mange ganger at forbrukersaker materialiserer seg, når mange samler seg om kritikk mot temaer eller produkter”, eksemplifiserer hun. Mann (48) peker på at kulturlivet i stadig større grad benytter seg av Facebook for å markedsføre sine aktiviteter. Tradisjonelt har lokalavisene og egne hjemmesider vært kanalen ut for disse gruppene. Mann (48) peker her på at de sosiale mediene på enkelte arenaer er i ferd med å bli en konkurrent for de tradisjonelle mediene, ikke bare om folks tid, men også i forhold til verdifullt innhold. Mann (47) peker på at de sosiale mediene også er en arena som går ”andre vegen”. At de blir brukt til å diskutere saker som blir skrevet av folk som jobber med å hente informasjon til daglig. Mann (48) og Mann (56) er blant de eldste i gruppen jeg har intervjuet. Mine forutanelser om at det var de yngste som skulle være mest interessert i å bruke de sosiale mediene i jobbsammenheng slo med det feil. De seks andre av journalistene som er medlemmer av Facebook oppgir at de ønsker å ha kontakt med venner, at det er en enkel måte å sende beskjeder på og lignende. Lederne oppgir nysgjerrighet og ny måte å få kontakt med lesere på som begrunnelse for sine medlemskap. Lederne er tydelig på søken etter hvordan de skal bruke de sosiale mediene. Redaktør (60) bruker aktivt sin blogg til å ytre meninger for å skape god samfunnsdebatt. Responsen er begrenset, og tyder kanskje på at nettdebattantene ikke umiddelbart tenner på hans tematikk. Samtlige er skeptiske til å være for private på nett. Når det kommer til Origo er intervjuobjektene relativt samstemte om at det foreløpig ikke fungerer særlig godt fordi det er for få medlemmer, og for liten aktivitet. ”For at det skal bli nyttig for meg som journalist må det få en mye viktigere posisjon”, svarer mann (48). Så godt som alle som er medlemmer på Origo, er der fordi det oppleves som et krav fra jobben. Ingen bruker det som ”fritidssyssel”, som synes å være hovedbruken av Facebook. Origo kritiseres av både journalister og ledere for å være tungvint og lite brukervennlig. De få som har brukt Origo littegrann har tittet på debatter som går. Kun mann (47) oppgir at han har brukt Origo i jobbsammenheng. Mann (48) har lett etter noe å skrive om på Origo. Seks av elleve tror Origo kan bli nyttig for dem i jobben som journalist, men bare hvis det blir flere medlemmer. Det etterlyses også større saklighet i debattene på nett. Det er grunn til å se dette i sammenheng med Beathe Dues artikkel om teknologibruk som overrasker. Jeg tror at som politikerne, så sammenligner journalistene nettdebatten med leserbrevspaltene i avis, og har dette som ideal. ”Det er greit å følge med, om det skulle dukke opp noen gullkorn. Men er ikke flink nok til å følge med. Synes generelt, på avisenes debattsider på nett, at det er grumset fra folkedypet som råder”, svarer mann (47). Oppland Arbeiderblad har hatt interne informasjonsmøter for å introdusere Origo, og har også pålagt de ansatte å melde seg inn. Det er ikke avholdt tilsvarende møter i Hadeland, og heller ikke lagt fram krav om medlemskap. Uavhengig av valgt framgangsmåte så er resultatet at journalistene er svært lunkne til eget nettsamfunn. En interessant kommentar i sammenheng med Origo er fra kvinne (27). Hun er skeptisk til å benytte sitater fra Origo i papiravisen fordi hun ikke tror de som skriver der tenker over at det faktisk kan havne på trykk i avisen. Journalistfaglig har hun ikke disse betenkelighetene. ”Men menneskelig har jeg det”, sier hun. Alle som melder seg inn i Origo blir gjort oppmerksom på at deres innlegg kan brukes også i avisen. Like fullt altså denne betenkeligheten. Det forteller meg både at journalisten tror folk ser på nettdebatten som mindre tung og seriøs i forhold til avisdebatten – og at også journalisten har den samme oppfatningen. Lederne har større forventninger til Origo enn journalistene. Redaktør (33) håper at en greier å bruke Origo til å få større innblikk i hva som opptar hadelendinger, og at det kan bidra til å finne kilder litt utenfor mainstream. Redaktør (60) håper det blir en kanal for kontakt med folk både i Vestoppland og Mjøsregionen. Redaktør (29) ser det som positivt at Origo gir mulighet for å diskutere artikler på nettavisen. Andre sosiale medier levnes større journalistisk interesse hos mine respondenter, og da i særlig grad Facebook, og dels Twitter. Lederne tror disse mediene kan være et supplement, men er opptatt av alle som ikke er på disse nettstedene. Redaktør (33) peker på behovet for ny bevissthet, og ikke minst ny kompetanse for å finne den riktige linjen mellom det private og det profesjonelle. Det er kun Kvinne (63) som bastant avviser at sosiale medier, uansett hva de heter, kan ha nytte i journalistjobben. Kvinne (44) som heller ikke er medlem mener hun får nok input gjennom de mer tradisjonelle kanalene, som å lese aviser, snakke med naboen, høre hva folk snakker om i butikk-køen og lignende. Når det kommer til blogger er journalistene i hovedsak negative til å ha egen blogg. Begrunnelsene er stort sett at ingen føler at de har tid til å skrive blogg i tillegg til de andre gjøremålene de har på jobb. Skal det være interessant må det settes av tid, sier mann (51). Kvinne (33) legger til at hun nødig vil legge ut for mye privat på nett. Hun hadde egen husbyggerblogg da de bygde hus, og oppfatter at den var nyttig, og ikke for privat. Den hadde ikke sammenheng med jobb.  Kvinne (33) kunne tenke seg å ha en meningsbasert blogg, dersom hun fikk tid. Sjefredaktørene har egne blogger hvor de legger ut lederartikler. Redaktør (29) i Hadeland oppgir at han ikke har tid. Mens journalistene mener de ikke har tid til å skrive blogg – og ikke går inn på den etiske sida av å ha en blogg – så er lederne opptatt av at journalistene ikke skal bli tatt til inntekt for spesifikke syn og derved svekke mediets troverdighet. ”Å være aktiv kommentator samtidig som du skal vinkle det samme stoffet nøytralt er en utfordring for journalisten, men også for leseren som skal forholde seg til dette. Jeg er redd for sammenblandningen, ikke fordi journalisten ikke klarer det, men fordi det kan misforstås, og følgelig ødelegger for integriteten til både journalisten og avisen. Det krever en utpreget bevissthet, og det krever klare og tydelige retningslinjer”, svarer redaktør (32). Redaktør (60) sier han er positiv til blogg dersom journalisten stiller spørsmål for å få fram informasjon fra interesserte. Han sier ja, innenfor en bestemt redaksjonell policy. Redaktør (29) er også positiv dersom en blogg kan få opp engasjementet rundt et fagområde. Bare en av elleve journalister har brukt blogg som utgangspunkt for artikler han har skrevet. Journalistenes vegring handler altså ikke om de etiske problemstillingene som blogging reiser. Det handler om tid, og opplevelsen av at blogging må komme i tillegg til vanlige arbeidsoppgaver. Journalistene føler de har nok å gjøre, og føler de ikke har tid til mer. Redaktørene er skeptiske til blogging blant journalistene fordi de frykter at leseren kan misforstå og at troverdigheten til journalisten, og derved mediet, kan svekkes.

Konklusjon

Det er vanskelig å trekke noen entydige konklusjoner, men det er mulig å trekke ut noen generelle tendenser. Respondentene har begrenset kunnskap om sosiale medier, faglig sett. Like fullt er åtte av elleve journalister aktive brukere, i særlig grad Facebook, hvor de altså er i selskap med nær en tredjedel av Norges befolkning. Når en leser journalistene i Innlandets oppfatning om nettdebattene er det nærliggende å sammenligne det med politikernes reaksjoner på kommunenes debattsider – og innføringen av telefonen tidlig i forrige århundre, jfr Dues artikkel om teknologien som overrasker. Mann (48) omtaler nettdebattene som grumset fra folkedypet, og har med seg flere på det. Det er en generell skepsis blant journalistene mot nettdebattene, og hvor nyttige de er i journalistisk arbeid – ut over å være en liten temperaturmåler på hva folk er opptatt av Det kan se ut til at journalistene, som politikerne i Dues artikkel, har leserbrevspaltene som ideal for debattene. De fleste journalistene er brukere av sosiale medier – og relativt aktive. De oppgir i all hovedsak at bruken er privat, og at det er for å holde kontakt med venner og kjente. Kun to av journalistene oppgir at de har brukt sosiale medier i jobbsammenheng, mens en av lederne forteller om en video på youtube som ble til en sak etter at nasjonale medier hadde oppdaget den. Når det gjelder Origo som nettsamfunn så går det an å være relativt tydelig på at her står en tydeligvis overfor store utfordringer for at dette skal kunne fungere som verktøy. Det gjelder både journalister og ledere. Det er unisont svar at det er for få medlemmer, for lite brukervennlig og for lavt nivå på de debattene som innimellom forekommer – til at det skal ha interesse for journalistene. Bare noen ganger har debattene blitt brukt som utgangspunkt for å lage stoff til primærmediet, avisen. For at Origo skal bli interessant for journalistene må det til større aktivitet og flere medlemmer. Jeg har drøftet objektivitetskravet til journalister. Flere av journalistene, og også lederne peker på dilemmaet med den objektive troverdige journalisten kontra aktiv deltagelse i sosiale medier. Den samme argumentasjonen kommer igjen fra lederne når det er spørsmål rundt hvorvidt journalister kan ha egne blogger. Samtlige respondenter, minus to, er medlemmer av Facebook og de fleste har en profil på Origo. Kun to av journalistene oppgir å ha brukt sosiale medier i jobbsammenheng. Svaret på problemstillingen, ”hvordan forholder journalister i Mediehuset Innlandet seg til sosiale medier generelt og Origo spesielt. Hva er deres mening om nytten av disse mediene” blir med dette ikke entydig. Like fullt ser vi noen tendenser.

• De aller fleste er medlemmer, de bruker det til ”private” formål og anser det generelt ikke som særlig nyttig i jobbsammenheng.
• To av elleve har til nå brukt sosiale medier i jobbsammenheng.
• Origo er foreløpig ikke av særlig nytte for journalistene, utover å se hva som rører seg. Det er for få medlemmer til at det gir et interessant nok speil av hva flertallet av befolkningen faktisk er opptatt av.

Dersom en ønsker at dette skal endre seg så er trolig redaktør (33) sitt svar på spørsmål om blogging og journalister svært vesentlig. Han peker på at det trengs betydelig mer kompetanse hos journalistene før sosiale medier blir naturlig verktøy på linje med andre tradisjonelle verktøy. Dersom flertallet av journalistene i Mediehuset Innlandet skal kunne bruke de sosiale mediene til mer enn privat underholdning, så må det til en bevisstgjøring rundt både mulighetene og begrensningene. Når dette er sagt om sosiale medier så er det fortsatt ingen ting som slår det å være ute i det virkelige liv, med sko på beina og kledd for vær og vind, slik som kvinne (42) fra Hadeland bemerker. Kent Andersson, sosialdemokratisk byråd for integrering og arbeidsmarked, sa det slik da Fremskrittspartiet reiste til Malmö med en delegasjon for å se om det var sharialover eller svensk lov som gjaldt i bydelen Rosengård; – Man lærer mer av å reise ordentlig enn på Youtube. (Aftenposten, side 8 i nyhetsseksjonen, fredag 13. mars 2009).

Litteraturliste

Bøker

Burås, Svein, 2000, Etikk for journalister, Bergen, Fagbokforlaget Vigmostad  & Bjørke AS Grenness, Tor, 2004, Hvordan kan du vite om noe er sant, Veiviser i forsknings og utredningsarbeid for studenter, ledere, konsulenter og journalister, Oslo, J. W. Cappelens forlag Lüders, Marika, Lin Prøitz og Terje Rasmussen, 2007, ”Viktige overraskelser Ideer om forutsigbar teknologibruk”,  Personlige medier Livet mellom skjermene, Oslo, Gyldendal Akademisk. Thaagaard, Tove, Systematikk og innlevelse, Bergen, Fagbokforlaget, 2002. Østlyngen, Trine og Turid Øvrebø, 2. opplag 1999, Journalistikk  Metode og fag, Oslo, ad Notam Gyldendal forlag.

Internettdokumenter

Angelotty, Ellen, april 2008, New York Times – Facebook Strategy , tilgjenglig fra URL http://www.poynter.org/content/content_view.asp?id=157136 Eriksen, Marius 16. januar 2009, Fortsatt usikker på Twitter, tilgjengelig på URL http://sermoconsulting.wordpress.com/2009/01/16/fortsatt-usikker-pa-twitter-stikkord-flystyrt-hudson-river/ Gjestad, Fred C Anders Hedeman, 2. desember 2008 ”Profilert VG-kommentatorer ”fan” av Jens Stoltenberg, tilgjengelig fra URL http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2802172.ece Johnsen, Ole Emil, januar 2009, Buzz Blog, tilgjengelig fra URL http://buzzblogg.wordpress.com/2007/10/03/innf%C3%B8ring-i-sosiale-medier/#Hva%20er%20sosiale%20medier Mc Bride, Kelly Bob Steele med kollegaer, januar 2009, Generelle retningslinjer for journalisters bruk av sosiale medier, Tilgjengelig fra URL http://www.poynter.org/column.asp?id=67&aid=156905 NTB, 8. mai 2007, ”Problematisk med journlister på Facebook”, tilgjengelig på URL http://www.ba.no/nyheter/article2757626.ece Pettersen Rambøl, Kristoffer, mars 2009, – Journalister bør være forsiktige med bruk av Facebooc, tilgjengelig fra URL http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6516999 Rosen, Jay, mars 2009, What we were talking about when we say beatblog , tilgjengelig fra URL http://beatblogging.org/2009/03/04/what-were-talking-about-when-we-say-beatblog-our-definition/ Volan, Ingeborg, mars 2009, Beat-blogging, med bloggen som journalistisk verktøy, tilgjengelig fra URL http://netthoder.wordpress.com/2009/03/10/beat-blogging-med-bloggen-som-journalistisk-verkt%C3%B8y/

Vedlegg

Vedlegg 1 Intervjuguide, journalister

Spørsmål til journalister I forbindelse med en oppgave jeg skal levere på studiet ”Flermedial ledelse” så ønsker jeg å stille en del spørsmål til journalister i Hadeland og OA. Jeg hadde blitt umåtelig glad om du tok deg tid til å svare på spørsmålene under. Jeg kan kontaktes på ssb@hadeland.net eller 90792936 dersom det er noe som er uklart. Spørsmålene kan besvares ved at du skriver inn dine svar under spørsmålene. Vil du at jeg skal intervjue deg direkte, enten ansikt til ansikt eller per telefon – så si i fra. Jeg hadde satt stor pris på om du kan svare i løpet av en ukes tid, helst innen 13. februar. Jeg ønsker å finne ut om sosiale medier påvirker innlandsjournalisters hverdag, og om vi kan utnytte innhold i de sosiale mediene i vår rolle som informasjonstilretteleggere for leserne våre. Å komme med en bastant definisjon av sosiale medier er vanskelig. Jeg velger meg foreløpig denne som dekkende for min forståelse av sosiale medier: Hva er sosiale medier?

• Kort oppsummert er sosiale medier samlebetegnelsen på den nye generasjonen av teknologi og brukermønstre på Internett, som kjennetegnes ved at nettbrukere deler innhold, informasjon, meninger, erfaringer, kunnskap og media mellom hverandre.
• Sosiale medier kalles ofte brukerstyrte medier, fordi det er brukerne som genererer innholdet, og holder kanalen ”levende” og attraktiv for andre brukere.
• Sosiale medier kan ta flere ulike former som tekst, bilder, lyd og video.
• Eksempler på sosiale medier kan være blogger, nettsamfunn, forum, og andre mediadelingssider (f.eks. foto, lyd, video). Hovednøkkelen er muligheten for interaktivitet.  (uthevet av Sissel).

Denne definisjonen er hentet fra ”BuzzBlog” og er Ole Emil Johnsens definisjon på sosiale medier. (http://buzzblogg.wordpress.com/2007/10/03/innf%C3%B8ring-i-sosiale-medier/#Hva%20er%20sosiale%20medier?) Jeg har følgende spørsmål som jeg håper på svar på:

1. Hva legger du i begrepet sosiale medier?

1. Hvilke sosiale medier bruker du?

1. Hvorfor er du medlem, eventuelt hvorfor er du ikke medlem?

1. Hva bruker du det til?

1. A-pressen har et eget – Origo/hadelending. Har du blitt medlem der? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

1. Hvis du har brukt Origo – hva har du eventuelt brukt det til.

1. Tror du Origo kan ha nytte for deg som journalist? Hvis nei – hva tror du må til for at Origo skal kunne bli nyttig?

1. Tror du andre sosiale medier kan ha nytte for deg som journalist? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

1. Tror du at du som journalist i Hadeland/OA kan ha utbytte av å komme i kontakt med kilder eller plukke opp nyheter via sosiale medier? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

En blogg (av engelsk blog, en kortform av web log, av web, «vev» og log, «logg»), på norsk også vevlogg, er en oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer. Innleggene dateres som oftest i omvendt kronologisk rekkefølge, der det siste innlegget automatisk legges øverst på bloggens forside. Noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten. Andre kan være vinklet mot et bestemt tema, en profesjon eller en blogg kan ha et kunstnerisk uttrykk. Kilde: Wikipedia 10. Kunne du tenke deg å ha egen blogg? A)        Hvis ja – Hva tror du eventuelt du kan få ut av en slik blogg? B)                                        Hvis nei – hvorfor ikke? 11. Bruker du andres blogger i researcharbeidet ditt? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

Vedlegg 2 – Intervjuguide, ledere

Spørsmål til ledere Som nevnt driver jeg med en oppgave i forbindelse med studiet flermedial ledelse. Har sendt noen spørsmål til journalistene, og svarene tikker inn. Har også noen spørsmål rettet mot deg som leder – som jeg håper du vil ta deg tid til å svare på. Hva er sosiale medier?

• Kort oppsummert er sosiale medier samlebetegnelsen på den nye generasjonen av teknologi og brukermønstre på Internett, som kjennetegnes ved at nettbrukere deler innhold, informasjon, meninger, erfaringer, kunnskap og media mellom hverandre.
• Sosiale medier kalles ofte brukerstyrte medier, fordi det er brukerne som genererer innholdet, og holder kanalen ”levende” og attraktiv for andre brukere.
• Sosiale medier kan ta flere ulike former som tekst, bilder, lyd og video.
• Eksempler på sosiale medier kan være blogger, nettsamfunn, forum, og andre mediadelingssider (f.eks. foto, lyd, video). Hovednøkkelen er muligheten for interaktivitet.  (uthevet av Sissel).

Denne definisjonen er hentet fra ”BuzzBlog” og er Ole Emil Johnsens definisjon på sosiale medier. (http://buzzblogg.wordpress.com/2007/10/03/innf%C3%B8ring-i-sosiale-medier/#Hva%20er%20sosiale%20medier?) Jeg har følgende spørsmål som jeg håper på svar på:

1. Hva legger du i begrepet sosiale medier?

1. Hvilke sosiale medier bruker du?

1. Hvorfor er du medlem, eventuelt hvorfor er du ikke medlem?

1. Hva bruker du det til?

Jeg har spurt et knippe journalister om Origo/hadelending, og svarene tyder på at det er uklart for disse både hva som er hensikten med Origo, og en viss skepsis til brukervennligheten.

1. Hva er dine forventninger til Origo, internt og eksternt?

1. Hva er gjort i ditt mediehus for å introdusere Origo, internt og eksternt?

1. Hvis du har brukt Origo – hva har du eventuelt brukt det til.

1. Hva mener du må til for at Origo skal innfri hensikten med nettsamfunnet?

1. Tror du Origo kan ha nytte for dine journalister? Hvis nei – hva tror du må til for at Origo skal kunne bli nyttig?

1. Hva tenker du om sosiale medier generelt, og nytte for journalister? Tror du dine journalister kan ha utbytte av å delta i sosiale medier i forhold til å holde kontakt med kilder eventuelt plukke opp nyheter? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke?

1. Kunne du tenke deg å ha egen blogg/lokalsone? Hvis ja – Hva tror du eventuelt du kan få ut av en slik blogg? Hvis nei – hvorfor ikke?

1. Hva om dine journalister ble aktive bloggere innenfor sine ansvarsområder på jobb. Synes du det ville vært greit? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke.

Vedlegg 3

Sammendrag av intervju med journalister og ledere

Svarene fra journalistene

1. 1. Hva legger du i begrepet sosiale medier?

Intervjuene forteller meg at begrepet sosiale medier er ukjent for flere av journalistene. De fleste hadde ikke vært borti begrepet før det ble nevnt i forbindelse med denne oppgaven. De har for øvrig stort sett sammenfallende konklusjon på hva de selv mener sosiale medier er; ulike forum på internett der brukerne selv kan delta.

1. 2. Hvilke sosiale medier bruker du?

Av de som har svart sier Kvinne (63) og Kvinne (44) at de ikke er medlem eller aktive i noen sosiale medier. Kvinne (63) begrunner det med at det strider mot egne prinsipper. Hun er tidligere sjefsredaktør. ”Rent prinsipielt vil jeg ikke legge igjen personlige spor – eller føre diskusjoner på nett via nettsamfunn. Det er spor jeg aldri får visket ut. Jeg er for gammel til å ha glede av denne form for fritidsinteresse/vennskap, som det jo er for mange.”, utdyper hun, og legger til at hun av samme grunn heller ikke er med i syklubber. Kvinne (63) legger til at hun bruker nettaviser til nyheter, og søker Google for informasjon. Kvinne (44) sier at hun ikke ønsker å bruke tid på dette. Hun oppfatter heller ikke at hun går glipp av noe som er nødvendig for henne i forhold til jobb. ”Men dette er ikke en kvalifisert synsing, siden jeg bare har vært innom og sett”, sier hun. De øvrige er medlemmer av Facebook. Noen er også registrert på Origo. Kvinne (30) (30) har vært hyppig bruker av resdagboken.se. Mann (47) bruker Facebook. Mann (48) har brukt sosiale medier til musikkdeling, og er aktiv bruker av Wikipedia. Youtube er blant hans favoritter, særlig for å titte på musikkvideoer fra ungdommens helter. Kvinne (41) er mest på Facebook, men bruker Origo på jobb. Hun har registrert en profil på Twitter, men har ikke tatt det i bruk. Mann (51) (51) oppgir at han bruker Facebook og Twitter. Mann (48) og Mann (56) er på Facebook samt har profil på Origo/Mjøsby. Kvinne (33) er medlem på Facebook, Dinbaby, Nybaktmamma, Kvinneguiden, Twitter, diverse blogger og ulike fora. ”Alt etter om jeg er på jakt etter informasjon eller bare fordriver tid”, sier Kvinne (33).

1. 3. Hvorfor er du medlem, eventuelt hvorfor er du ikke medlem?

På spørsmål om hvorfor de er medlemmer svarer mine respondenter at Facebook er en enkel måte å holde kontakt med venner på. Det er et unisont svar fra de som er medlemmer. ”Men også for å snappe opp interessante debatter som jeg kan bruke journalistisk. Et eksempel er blasfemidebatten”, svarte Mann (56), journalist i OA og 56 år. Sammen med sin kollega Mann (48) er han blant de få som forteller at han har brukt FB til jobb. Mann (48) er medlem for å holde kontakt med et stort nettverk, både på jobb og privat. ”Det blir for mye Se og Hør for meg, og for risikabelt på sikt”, svarer Kvinne (63) (63, Hadeland). Kvinne (44) (44) sier hun er oppfordret til å melde seg inn i Origo, men har ikke gjort noe med det. Hun synes ikke det virker veldig relevant. Mann (47) er medlem av Nettby, Facebook og Origo. Er der for å ha en viss oversikt, men bruker det ikke til noe særlig. Mann (48) har blitt oppfordret av en kollega til å delta på Origo. ”Det er greit å følge med, om det skulle dukke opp noen gullkorn. Men er ikke flink nok til å følge med. Synes generelt, på avisenes debattsider på nett, at det er grumset fra folkedypet som råder”, svarer Mann (48), som likevel mener det ligger muligheter i et slikt nettsted. Annika har brukt Facebook til å finne igjen gamle venner. Origo bruker hun kun på jobb, og synes ikke det fungerer veldig bra. Mann (51) har profil på Facebook fordi det er sosialt i forhold til vennekrets, og nyttig i forhold til journalistjobben. Kvinne (33) var lenge motstander av Facebook, men forteller at hun ga etter til slutt fordi det ble en ”snakkis”. ”Jeg er for nysgjerrig til å ikke være med”, innrømmer hun. Nybaktmamma og Dinbaby har i følge Kvinne (33) masse tips og råd rundt alt som har med småbarn å gjøre, og er nisjesider som er hyperaktuelle for Kvinne (33) som nylig ble mamma til nummer to. Twitter bruker hun ikke aktivt ennå, men hun har sikret seg brukernavn ”i tilfelle det skal bli det nye store”. 4. Hva bruker du det til? Mann (48) bruker FB til å knytte kontakter, og følge med. Han ser at kulturlivet er blitt flinke til å markedsføre seg der, og han legger til at folkebevegelser ofte vises gjennom nye grupper på Facebook. Kvinne (27) (27) sender beskjeder, private mailer og ser på andres bilder. Mann (47) bruker FB til privat bruk. Mann (51) har gjenopprettet kontakt med tidligere venner, kollegaer og skolekamerater på Facebook. Han bruker det for å følge med på hva som ”rører seg”. Kvinne (33) bruker diskusjonsforumene til å finne informasjon, og spørre om ting hun lurer på. Hun forteller at hennes familie hadde egen husbyggerblogg mens de bygde hus. Facebook bruker hun mest til å holde seg oppdatert på hva kjentfolk sysler med.

1. 5. A-pressen har et eget – Origo/hadelending. Har du blitt medlem der? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

To av journalistene forteller at de ikke er medlemmer der. Mann (48) er medlem, men mener trafikken er for liten, og det er for få aktive brukere der. For at det skal bli nyttig for ham som journalist, må det få en mye viktigere posisjon. Kvinne (27) er medlem, men synes det er svært lite brukervennlig. Hun mener det er langt mindre logisk oppbygd enn Facebook. Hun har ikke noe imot Origo (lenger), men synes løsningene rent teknisk er tungvinte. Mann (47) er medlem, men bruker det ytterst sjelden. ”Fenger meg ikke, fordi Facebook fanger opp så mange flere”. Mann (48) synes Origo har et uoversiktlig førsteinntrykk. Mann (51) tror han er medlem på Origo. Kvinne (33) har et brukernavn på Origo fordi det ble et krav i forbindelse med at jobbet på desken i Oppland Arbeiderblad. ”Men jeg har aldri logget meg på. Jeg har ikke behov for å binde opp mer tid i slike nettsamfunn, ettersom jeg er godt fornøyd med de jeg bruker aktivt”, svarer Kvinne (33).

1. 6. Hvis du har brukt Origo – hva har du eventuelt brukt det til.

Kvinne (63) sier hun kan lese innlegg på Origo, men svarer ikke på innlegg og vil heller ikke la seg registrere. Mann (56) har ikke sett på Origo i det hele tatt. Kvinne (27) har brukt Origo til å se diskusjoner blant medlemmene. Mann (47) har brukt Origo til jobbrelaterte ting. Mann (48) har brukt Origo for å lete etter noe å skrive i avisen om.  Annika er kun en del av Origo fordi det henger sammen med jobben. Mann (51) har aldri brukt Origo.

1. 7. Tror du Origo kan ha nytte for deg som journalist? Hvis nei – hva tror du må til for at Origo skal kunne bli nyttig?

Mann (56) tror det kan bli nyttig. Kvinne (27) mener Origo kan være nyttig for å snappe opp hva folk er opptatt av, og eventuelt ringe de som har lagt inn innlegg. ”Å bruke sitater som direkte kilder med navn, er jeg mer skeptisk til, da jeg rett og slett ikke tror de som skriver der tror det de skriver kan komme på trykk i en avis.” Kvinne (27) tror ikke folk tenker over hvilke konsekvenser kommentarene deres kan gi. Journalistfaglig har hun ingen betenkeligheter med å sitere fra diskusjonene, men menneskelig har hun det. Kvinne (44) har kikket på meninger knyttet til saker på nettavisen. Hun mener nytten må ligge i å kikke på hva folk tenker om aktuelle saker og temaer. Hun ønsker ikke som journalist å være debattant eller replikkveksler. Hun peker også på at Origo kan speile folkets røst, i de sakene som blir lagt ut til debatt. ”Jeg lurer stadig på om folk tør si hva de mener hvis de faktisk må stå fram med navnet sitt”, jf. avisens ”Påtråden”-spalte der de fleste er anonyme. Mann (47) peker på det samme som Mann (48). Skal Origo bli nyttig for journalisten må det bli mange flere medlemmer der/få større brukergruppe. Mann (48) tror Origo kan bli nyttig hvis det blir flere brukere som bidrar. ”Det må altså bli et debattforum med relativt høy saklighet, men jeg har jo henta stoff/hint derfra allerede”, forteller Mann (48). Kvinne (41) tror ikke Origo vil bli veldig nyttig for henne som journalist. ”Vi får svært få kommentarer på saker gjennom dette. Jeg tror kanskje en slags form for markedsføring av nytten av stedet må til for at vi skal få opp antall kommentarer”, sier Kvinne (41). Kvinne (33) tror Origo kan ha nytte for henne som journalist dersom det blir mange nok som bruker det slik at det blir reell og interessant aktivitet der.

1. 8. Tror du andre sosiale medier kan ha nytte for deg som journalist? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?
2. 9. Tror du at du som journalist i Hadeland/OA kan ha utbytte av å komme i kontakt med kilder eller plukke opp nyheter via sosiale medier? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke?

Kvinne (41) tror både Facebook og Twitter kan være nyttige for henne som journalist. Hun legger til at dette er internasjonale aktører, som Origo ikke har en sjanse mot. ”Jeg er svært usikker på om det er riktig å bruke ressurser på egne sosiale medier At det kan ha nytte i journalistisk arbeid, er jeg ikke tvil om. Du skaper deg et stort nettverk som er enkelt å nå. I tillegg dannes det stadig grupper som kan gi saker, slik som fødestua i Valdres”, sier Kvinne (41). Kvinne (33) tror sosiale medier kan ha stor nytte i journalistjobben. ”Det hender flere ganger at forbrukersaker materialiserer seg, når mange samler seg om kritikk at temaer eller produkter i en tråd. En ser også litt om hva som oppta folk, eller finne interessegrupper som en har bruk for i forskjellige saker. Sladder fra pratemulighetene kan gi tips i for eksempel identifiseringsspørsmål. ”En kan også legge ut tråde selv med spørsmål i forskjellige ærender”, mener Kvinne (33). Mann (56) hadde bare et par uker som medlem på Facebook da han svarte på mine spørsmål.  Allerede på den korte tida hadde han fått gode kilder som ”venner” og regner med å få flere etter hvert. Mann (48) svarer at han allerede har hatt nytte av Facebook. Aksjonen for fødestua i Valdres er et eksempel. Det ble omtalt først i Oppland Arbeiderblad fordi Mann (48) følger med på Facebook. ”Det kommer ukentlig mulige tips fra Facebook”, mener Mann (48). Kvinne (63) svarer at sosiale medier absolutt ikke vil ha nytte for henne. Kvinne (27) tror hun kan bruke sosiale medier i jobbsammenheng. Kvinne (44) har ikke testet ut, og vil ikke være bastant, men hun opplever at det er godt med andre kilder som en også kan følge med på og som er viktige. ”Aviser, snakke med naboen, høre hva folk sier i butikk-køen, snakke med ungene, kjæresten, se på TV, høre på radio. Folk snakker og mener overalt”. Mann (47) tror han til en viss grad kan komme i kontakt med kilder via sosiale medier. Mann (48) tror han kan ha nytte av sosiale medier hvis de blir brukt av andre enn de som deler ”dårlige vitser”. ”Ellers tror jeg det er mye brukt andre vegen, at de blir brukt til å diskutere saker som blir skrevet av folk som jobber med å hente informasjon til daglig. Jeg tror journalister i stor grad vil være premissleverandør for informasjonen på slike steder”. Mann (51) mener bestemt han kan ha nytte av å være en del av interaktive nettverk, særlig med tanke på bakgrunnsinformasjon og tips. 10. Kunne du tenke deg å ha egen blogg?  Hvis ja – Hva tror du eventuelt du kan få ut av en slik blogg? Hvis nei – hvorfor ikke? Bruker du andres blogger i researcharbeidet ditt? Hvorfor – eventuelt hvorfor ikke? Kvinne (27) har brukt blogg aktivt tidligere, men gikk lei. Hun bruker ikke blogg i arbeidet som journalist. Sier hun oppfatter blogg som personlige meningsytringer, og vil heller bruke ren fakta fra andre nettsteder. Mann (47) og mann (48) svarer nei på begge spørsmål om blogg, og begrunner det med at de ikke har tid. Kvinne (41) svarer det samme, at tida er den begrensende faktoren. Kvinne (33) kunne godt tenke seg å ha egen blogg, og forteller om sin egen husbyggerblogg. ”Jeg fikk utrolig mange tips og råd undervegs av ukjente som fulgte med på bloggen. Det var også indremedisinsk å få ting ned ”på papiret” og morsomt å ha som minnebok da det hele var overstått”, forteller hun. Kvinne (33) har større betenkeligheter med å ha en hverdagsbasert blogg, om alt og ingenting i eget liv. ”Jeg vil nødig legge ut for mye privat og identifiserbart på nett. Men en meningsbasert blogg kunne vært gøy dersom en eventuelt måtte få fritid igjen”, sier kvinne (33). Hun har foreløpig ikke fulgt andres blogger aktivt, men om et googlesøk gir treff i en blogg så har hun benyttet seg av informasjonen på den måten. Mann (56) ønsker ikke å ha egen blogg, han er nølende til å være altfor privat på nettet. Men han har brukt andres blogger som utgangspunkt for saker han har laget for avisen. Mann (51) kan tenke seg å blogge, men da må det finnes tid til å gjøre det – oppleves som en prioritert hensikt – i alle fall i jobbsammenheng. Han leser få blogger og bruker det ikke aktivt i jobbsammenheng.

Vedlegg 4

Svar fra lederne

Sammendrag av svar fra lederne 1. Hva legger du i begrepet sosiale medier Redaktør (32) er enig i definisjonen, og legger til at han tror mye handler om å vise seg fram. Gjennom å vise fram og åpne opp, knyttes sosiale bånd og interaktivitet.  Jenssen svarer at sosiale medier er møteplasser der brukerne deler innhold av ulikt slag med hverandre. ”Det kan være levende bilder, tekst, private opplevelser, meninger etc. Interaktiviteten står helt sentralt, og her et nettet genialt. Også deler av papiravisen kan ha samme innhold, men her mangler muligheten til interaktivitet. Redaktøransvaret gjør seg gjeldende også på sosiale medier”, svarer Jenssen. Redaktør (30) svarer at sosiale medier er et medium som er brukerstyrt, og hvor brukerne selv bidrar med mye av innholdet. ”I de sosiale mediene er det lett for brukerne å ta kontakt med hverandre og dele ting som tekst og bilder med omverden”, legger han til. 2. Hvilke sosiale medier bruker du? Redaktør (32) er medlem av Facebook, Nettby og hadelending.no (origo). Redaktør (60) er medlem av Mjøsby/Origo. Redaktør (30) bruker Facebook og hadelending.no/Origo. 3. Hvorfor er du medlem, eventuelt hvorfor er du ikke medlem? Samtlige er medlem av sosiale medier. Redaktør (32) er medlem mest av alt fordi han er nysgjerrig på hva det er og hva det kan brukes til. Redaktør (60) er medlem fordi det er en ny måte å få kontakt med en aktiv gruppe lesere/brukere. Redaktør (30) ble medlem av Facebook da bølgen kom for fullt i 2008. Han er medlem av Origo fordi det er en del av jobben. Nettby, Twitter og de andre er han ikke medlem av, og oppgir at han ikke orker enda flere steder som han må sjekke i ny og ne.

1. 4. Hva bruker du det til?

Redaktør (32) bruker sosiale nettverk i liten grad. Han leter litt etter bruksområder som samtidig er etisk fornuftig i forhold til den stillingen han har. Jenssen bruker sitt medlemskap på Mjøsby til å skrive meninger, lese andres reaksjoner og andres innlegg. Han forsøker også å stimulere til samfunnsdebatt. Redaktør (30) bruker Facebook som et alternativ til e-post og sms for å gi beskjeder eller holde kontakt med kjente. Han er ikke så opptatt av muligheten til å legge ut bilder, skrive hvordan han har det eller andre ting. ”Jeg har lagt ut noen bilder som jeg ønsker å dele med andre, men dette er ikke mange”. Facebook ser han som en mulighet til å friske opp kontakten med gamle kjente. Han oppgir å bruke Origo litt, men ikke så mye som han kanskje burde, og kun i jobbsammenheng. 5. Hva er dine forventninger til Origo, internt og eksternt? Internt er Redaktør (32)s håp at en greier å utnytte origo til å få større innblikk i hva som opptar hadelendinger, og at det kan hjelpe mediehuset til å i større grad hente kilder litt utenfor mainstream. Eksternt handler det om å være arena for hadelendingers liv og laden, uavhengig av kanal. Redaktør (60) forventer at Origo skal bli et viktig verktøy for kontakt med folk både i Vestoppland og Mjøsregionen. Redaktør (30) tror ikke en vil lykkes internt med Origo før journalistene tvinges til å bruke det – for eksempel ved å bruke Origo til å sende ut interne beskjeder og den slags. Han mener også det må settes av tid til å lære Origo. ”Brukervennligheten er lik null”, kritiserer han, og mener Origo mangler grunnleggende funksjoner. Han har liten tro på at slik opplæring vil bli prioritert, og tror det vil bli opp til hver enkelt hvor mye de lærer. ”Dermed får vi ikke alle med”, tror Redaktør (30). Eksternt mener han at det er positivt med et forum hvor folk kan mene noe om det som står på nettavisen. ”Noen diskusjoner tar av, og det kan bidra til nye saker. Kulturkalenderen er også populær, og er et nyttig verktøy både for oss og leserne. 6. Hva er gjort i ditt mediehus for å introdusere Origo, internt og eksternt? Når det kommer til hva som er gjort internt for å introdusere Origo er svarene forskjellig. I Hadeland forteller Redaktør (32) at det ikke er gjort veldig mye, mest spede forsøk på å introdusere lokalsonen hadelending, og oppmuntre de ansatte til å bli medlemmer. Redaktør (30) svarer det samme. I Oppland Arbeiderblad er det avholdt informasjonsmøter internt samt kjørt egenannonser, konkurranser og lignende eksternt. 7. Hvis du har brukt Origo – hva har du eventuelt brukt det til? Redaktør (32) bruker Origo som arena for meningsmåling og meningsbæring. Redaktør (60) skriver en kort kommentar nesten daglig på sin redaktørsone.  Redaktør (30) har brukt Origo til å hente ideer, og fulgt med på debatter. 8. Hva mener du må til for at Origo skal innfri hensikten med nettsamfunnet? Redaktør (32) mener Origos muligheter og brukeropplevelser mangler en del. ”Vi måles hele tiden opp mot internasjonale samfunn som for eksempel Facebook. Da ligger lista høyt. Suksesskriteriene lokalt handler nok mest om å skape en lokal, og kanskje hyperlokal arena”, svarer sjefsredaktøren i Hadeland. Redaktør (60) mener Origo er et bra konsept, men opplever det som tregt å bruke. ”Det må bli mye raskere”, påpeker han. Redaktør (30) svarer at Origo må bli mer brukervennlig. ”Ingenting er selvforklarende, og selv ikke datakyndige personer skjønner hvordan det skal brukes første gang. Bildesamlingsløsningen er en skam. Dessuten laster siden for tregt, og det tåler vi ikke i disse dager hvor de fleste har bredbånd og er vant til høy hastighet”, mener redaktør (30). 9. Tror du Origo kan ha nytte for dine journalister? Hvis nei – hva tror du må til for at Origo skal kunne bli nyttig? På spørsmål om Origo kan ha nytte for redaktørenes journalister svarer redaktør (32) at han tror det kan være nettopp nyttig, men at det er en jobb å gjøre. ”Journalistene må se nytten av dette, ut over å vises seg fram selv. De må se det som en kilde til gode kilder og aktuelt stoff”, mener Blaker. Redaktør (60) mener Origo kan bli et nyttig verktøy for journalistene, både for å få fram tips, hente kunnskap og til å utvikle kontakten med leserne. Redaktør (30) tror Origo kan ha nytte dersom redaksjonen klarer å plukke opp diskusjoner og meninger fra ”folkedypet”. 10. Hva tenker du om sosiale medier generelt, og nytte for journalister? Tror du dine journalister kan ha utbytte av å delta i sosiale medier i forhold til å holde kontakt med kilder eventuelt plukke opp nyheter? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke? Redaktørene har en delt oppfatning om hvorvidt sosiale medier generelt kan være nyttige for deres journalister. Redaktør (32) mener det kan være til stor nytte som et supplement. ”Det viktige er å huske alle de som ikke er aktive på disse nettstedene”, svarer han og legger til at bruk av sosiale medier krever en bevissthet, og tør jeg si ny kompetanse, for å kunne finne riktig linje mellom det private og det profesjonelle. Redaktør (60) peker på at sosiale medier vil komme og gå, mens noen vil bestå. Han tror journalistene kan bruke sosiale medier til å skape større engasjement rundt en sak, holde kontakt med kilder, få ideer til nye vinklinger og videreutvikling av saker, plukke opp innspill til nyheter, direkte kommunikasjon med leserne osv. Redaktør (30) tror de kan være nyttige. ”en mange journalister bruker nok tiden inne på de sosiale mediene i privat sammenheng framfor i jobbsammenheng. ”Det finnes mye godt stoff på alle disse sidene, men da må folk ”trenes” i å finne det og å tenke på denne måten”, sier han. Redaktør (30) forteller at det for en tid tilbake ble funnet en video på Youtube av en lokal motorsyklist som kjørte i alt for høy hastighet gjennom Jevnaker sentrum. Dette ble en stor nasjonal sak, og lokalmediene kastet seg etter hvert på. 11. Kunne du tenke deg å ha egen blogg/lokalsone? Hvis ja – Hva tror du eventuelt du kan få ut av en slik blogg? Hvis nei – hvorfor ikke? Redaktørene er spurt om de kan tenke seg å ha egen blogg eller lokalsone som er betegnelsen på tilsvarende i Origo. Sjefredaktørene har hver sin. Redaktør (32) svarer at selv om han har en slik har både responsen og hans egen innsats vært svært varierende. Redaktør (60) har også egen blogg på Origo. Han tror den vil være til nytte for å få fram flere meninger og innspill som senere kan brukes i papiravisen. Redaktør (30) ønsker ikke å ha egen blogg, og oppgir at han ikke har tid. Han kan gjerne lage en blogg eller en lokalsone dersom dette er en del av jobben, men privat er han ikke interessert. 12. Hva om dine journalister ble aktive bloggere innenfor sine ansvarsområder på jobb. Synes du det ville vært greit? Hvorfor, eventuelt hvorfor ikke? På dette området svarer redaktørene relativt likt. ”Å være aktiv kommentator samtidig som du skal vinkle det samme stoffet nøytralt er en utfordring for journalisten, men også for leseren som skal forholde seg til dette. Jeg er redd for sammenblandningen, ikke fordi journalisten ikke klarer det, men fordi det kan misforstås, og følgelig ødelegger for integriteten til både journalisten og avisen. Det krever en utpreget bevissthet, og det krever klare og tydelige retningslinjer”, svarer redaktør (32). Redaktør (60) peker på det samme, at journalister som aktive bloggere kan være problematisk. ”De kan lage sin egen blogg for å stille spørsmål og få fram informasjon fra interesserte. Men journalisten bør ikke flagge sine egne meninger overfor leserne. Jeg sier ja, men innenfor en bestemt redaksjonell policy”. Redaktør (30) svarer i samme retning. Han frykter for en situasjon der journalistene mener for mye om for mangt, og dermed mister sin posisjon som en nøytral og objektiv viderebringer av informasjon. ”Dersom journalistene ytrer klare politiske holdninger i en eller annen retning i en blogg, vil dette kunne brukes mot dem og avisen neste gang de dekker en sak. Dersom de gjennom en blogg kan få opp engasjementet rundt et fagområde kan imidlertid dette virke positivt. Men da må dette inngå som en del av arbeidsoppgavene til den enkelte, og ikke som en tilleggsoppgave som kommer oppå alt det andre avismediene tror de må være” Redaktør (30) peker ut tv, sosiale medier og radio som eksempler på slike.

---

[1] http://sermoconsulting.wordpress.com/2009/01/16/fortsatt-usikker-pa-twitter-stikkord-flystyrt-hudson-river [2] http://buzzblogg.wordpress.com/2007/10/03/innf%C3%B8ring-i-sosiale-medier/#Hva%20er%20sosiale%20medier [3] http://www.ba.no/nyheter/article2757626.ece [4] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2802172.ece [5] Grenness 2004:178 [6] Grenness 2004:179 [7] Grenness 2004:180