Integrasjon mellom papir og nett i Oppland Arbeiderblad

Av Annika Birkelund og Tonje Sagstuen Andersen

Sammendrag

Sjelden, om noen gang i det hele tatt, har presse-Norge opplevd større omveltninger enn den tida vi er inne i nå (april 2009).

Både opplagstallene og inntektene til avisene stuper. Flere spår papiravisens død. Noen er allerede begravd. Alle i bransjen, store og små, merker krisa.

Med dette som utgangspunkt ønsket vi å se nærmere på nettvisen i vår egen bedrift, Oppland Arbeiderblad. Vår eier, A-pressen, har gjort det klart at det ikke vil bli tilført nye ressurser. Likevel skal papiravisa holde samme mål som i dag samtidig som nettet skal nå nye høyder. Både eier og ledelse er klare på at for å lykkes, må det de redaksjonelle ressursene utnyttes til fulle. Fra ledelsens synspunkt er det neppe noen annen vei å gå enn via en stor grad av integrasjon mellom papir- og nettredaksjonen.

Konklusjonen er at det er et forholdsvis stort sprik mellom målsetting og realitet med hensyn til integrasjon. Når det gjelder utfordringer framover knyttes dette til tillit, holdninger og organisering.

Innledning

I oktober 1996 ble OpplandsNett AS startet opp, fire uker etter at styret i avisen

vedtok å opprette internettbedriften. To selgere/web-designere, en web-designer,

en daglig leder og en prosjektleder ble ansatt. Oppland Arbeiderblads journalist som laget sak på nyetableringen i 1996, spurte den daglige lederen, Storm Jarl Landaasen, om hva slags tjenester OpplandsNett AS skulle selge. Han svarte slik:

Vi skal lage internett-presentasjoner for butikker, bedrifter og offentlige etater. Man skal ikke lenger være avhengig av å rekke åpningstider på offentlige kontorer. I første omgang legger vi bare ut informasjon på nettet, men etter hvert skal du kunne søke barnehageplass via internett.

Dette var den spede start på det som i dag er kjent som oa.no.

Avisa i Vestoppland var med andre ord tidlig ute med nett sammenlignet med resten av bransjen. Mediehuset har i dag også egne TV-sendinger og har radiokonsesjon.

Etter at Samhold gikk inn i 1998 har avisa i all hovedsak hatt monopol i sitt

hoveddekningsområde, Toten, Gjøvik og Land og hadde opplagsøkning

sammenhengende i 43 år. På nettet ble utviklingen en annen. I dag er bare 12 prosent av Oppland Arbeiderblads abonnenter som daglig er innom oa.no (Mfakta-undersøkelsen 2008 som er en ekstern spørreundersøkelse utført av Opinion på Oppland Arbeiderblads markedsposisjon, heretter kalt kun Mfakta).

I 2002 snudde også opplagsøkningen i Vestoppland. Men den økonomiske situasjonen var enn så lenge rimelig god med god avkastning til eierne.

Situasjonsbeskrivelse april 2009

Finanskrisa i inn- og utland

Så kom finanskrisa høsten 2008. Og med den enda kvassere sparekniver også i avisbransjen både i utlandet og i Norge. 17. mars 2009 avsluttet Seattle Post-Intelligencer 146 års uavbrutt amerikansk avishistorie ved å gi ut sin aller siste papirutgave. Bare i løpet av den siste måneden (17.februar-17. mars 2009) har tolv amerikanske aviser lagt ned sine papiraviser. (Aftenposten 18.mars 2009).

I VG 7. mars 2009 spår en av landets mest profilerte medieanalytikere, Atle Vereide at både aviser og nettsteder vil dø. VG har i samme artikkel en oversikt som viser at de sentrale mediehusene i Norge samlet planlegger å kutte 2,5 milliarder i løpet av 2009. A-pressen alene står for over 600 millioner i kutt.

15 dager etter VGs artikkel, 24. mars 2009, blir det kjent at både Moss avis og Halden Dagblad blir lagt ned. (journalisten.no, 24. mars 2009).

Medieanalytiker i Argo Securities, Henrik Schultz, har lenge ment at lokalavisenes tilsynelatende trygge posisjon i markedet er en illusjon. I E24 24. mars 2009 sier han det slik:

Grovt regnet finnes det omtrent 150 slike (daglige betalingsaviser, red. anm) aviser i Norge. Jeg tviler på at så mye som halvparten av disse eksisterer om ti år, kanskje bare en tredjedel. Blant de som overlever vil mange legge om til ukeaviser og gratisaviser.

Oppland Arbeiderblads situasjon

Samtidig som A-pressen skal kutte 600 millioner står kravet til A-pressens aviser klar: Papiravisene skal fortsatt være gode samtidig som det skal satses for fullt på nett. Alt med mindre ressurser.

Oppland Arbeiderblad har i skrivende stund en redaksjon på 36,5 årsverk. På papiret står det at seks årsverk, inkluder en annonseselger, brukes til nettavisa.

To er 100 prosent dedikert nettavisa. Ingen av dem er journalister. De øvrige i redaksjonen bidrar til nettet i varierende grad. Det er blant annet åtte som går fast turnus og som har ansvar for nettet på kveldstid mandag-fredag i tillegg til redigererfunksjon på desken.

Dette er bakgrunnen til at vi har valgt å lage vår problemstilling med utgangspunkt i nettet. Siden mediehusets TV- og radiosatsing på skrivende tidspunkt er svært usikker, er dette faktorer vi har valgt å se helt bort fra i oppgaven.

Problemstillingen

Generelt må jeg si at jeg er frustrert over ikke å ha kommet lenger enn vi har på nettet i dag. Vi har i perioder vært bedre på flemedialitet enn vi er i dag. Det er ulike årsaker til det. I en tid med nedbemanning har det vært ekstra krevende å holde skikkelig fokus.

(Jens Olai Jenssen, sjefsredaktør i Oppland Arbeiderblad april 2009)

På allmøte i Oppland Arbeiderblad 21. april informerte administrerende direktør Øivind Ludvigsen om at mediehuset går meget tøffe tider i møte.

Kort sagt: Annonsesalget stuper, andre inntektskilder uteblir og abonnentmassen minker.  Framtida til både TV og radio er i skrivende stund svært usikker. Ressurser må høyst sannsynlig kuttes ytterligere. Ostehøvelprinsippet skal nok en gang gi nødvendige innsparinger.

I denne virkeligheten er det fortsatt et uttalt mål å styrke nettavisen, samtidig som satsingen mot papir opprettholdes. På lik linje med andre mediehus søker redaksjonen en mer integrert løsning for å møte disse utfordringene. I denne oppgaven vil vi se på hvor langt Oppland Arbeiderblad har kommet i integreringsprosessen og hva som er de største utfordringene for å lykkes på nett i tida vi er inne i.

Metode

I valg av prosjektoppgave var det naturlig for oss å se på utfordringer vår egen bedrift står overfor. Vi har, uten påvirkning fra ledelsen, valgt problemstilling og arbeidsmetode. Oppgaven er på ingen områder preget av deres ønsker eller forventninger.

Flermedial strategi er også i Oppland Arbeiderblad et veldig viktig tema, særlig i ei tid med kutt i ressurser. Vi er selv en del av redaksjonen og kjenner derfor kulturen, holdninger, organisering, mulighetene og utfordringene godt. Det anser vi som en større fordel enn ulempe. Annika Birkelund jobber daglig mot nett. Hun har derfor et noe mer distansert arbeidsforhold til sjefsredaktør Jens Olai Jenssen. Hennes kjennskap til nettets utfordringer i hverdagen er god. Tonje S. Andersen er en av fire redaktører. Hun jobber tettere sammen med den redaksjonelle ledelsen. Det gir gode kunnskaper og innsikt i de mulighetene og begrensningene som styrer avisa og nettets utvikling.  Hun har en noe større avstand til journalistene. Likevel er forholdene i Oppland Arbeiderblad små. Det har vi prøvd å være bevisste på i vårt arbeide. Vi mener det er viktig at oppgaven og resultatene fra undersøkelser og intervjuer er tilgjengelig for alle i redaksjonen. Det sikrer en større validitet og etterprøvbarhet. Det begrenser også faren for at vi overfører våre meninger og antakelser over på de ansatte. Det ville i så fall skape reaksjoner.

Vi håper gjennom dette arbeidet å sette fingeren på Oppland Arbeiderblads største utfordringer for å lykkes både på papir og nett. Interessen for denne prosjektoppgaven er møtt med nysgjerrighet og velvilje både fra journalistene og ledelsen. Utgangspunktet for å få inn nødvendig informasjon og data var derfor godt til stede.

Distanse og nærhet

I vår oppgave har vi benyttet både en kvalitativ og kvantitativ metode. Kvantitative data er data som kan uttrykkes i tall eller mengdeenheter, mens andre data betegnes som kvalitative.  I en del sammenhenger har disse modellene blitt framstilt som uforenelige. Gripsrud, Olsen og Sikoset (2004) og Korme (2008) viser til Grønmo (1983), som hevder at disse to metodene i en del sammenhenger kan utfylle hverandre. Nøyaktighet er sentralt ved innhenting av kvantitative data, mens oversikt, dybde og fullstendighet kjennetegner kvalitative data. (Gripsrud, Olsen og Sikoset 2004). De mener det henger sammen med at kvantitative data benyttes for å generalisere, mens kvalitative data hentes inn for å kunne gi en analytisk beskrivelse og forståelse av sammenhenger. Det er også bakgrunnen for at vi har valgt å benytte begge metodene.

Gripsrud, Olsen og Sikoset (2004) hevder at det er vanligst å gjennomføre de kvalitative intervjuene før man utfører en kvantitativ undersøkelse. Vi har valgt å gjøre motsatt, og finner også belegg for det i deres bok.

De påpeker at det i en del sammenhenger kan være fornuftig å gå fram på den måten for å gå dypere inn på, og forstå bedre en sammenheng som ble avdekket i en kvantitativ analyse.

Vi tok pulsen på redaksjonen i forkant av mer omfattende intervjuer med sjefsredaktør og kanalsjef. Det mener vi ga oss et bedre utgangspunkt for å få fram så mange synspunkter som mulig.

I redaksjonen gjennomførte vi kvantitativ servey gjennom en nettbasert spørreundersøkelse. Målet var primært å få kartlagt holdninger til kvalitet, kompetanse, tillit til produktene og flermedial organisering. Spørsmålene ble utformet slik at ikke vår opplevelse av ”virkeligheten” farger resultatet. Da svarene kom inn, oppdaget vi raskt at to av spørsmålene kunne mistolkes og dermed gi feilinformasjon. Vi valgte derfor å sende ut tre nye spørsmål for å kvalitetssikre tilbakemeldingene fra journalistene.

Etter spørreundersøkelsen gjennomførte vi kvalitative dybdeintervjuer med sjefsredaktør Jens Olai Jenssen og kanalsjef Torild Akre. Dybdeintervjuene ble hentet inn etter at svarene på spørreundersøkelsen forelå. Sjefsredaktør og kanalsjef fikk de samme spørsmålene. Både Akre og Jenssen har jobbet i bedriften helt siden nettet så dagens lys i 1996. De kjenner derfor utviklingen i avishuset meget godt. Dette var et bevisst valg. Vi brukte tilbakemeldingene fra den kvantitative kartleggingen som utgangspunkt i spørsmålene til sjefsredaktør og kanalsjef. Vår antakelse er at utfordringene redaksjonen strever med i stor grad er knyttet til holdninger, tillit og organisering. Gjennom denne framgangsmåten mener vi at vi fikk kryssjekket svarene opp mot hverandre.  For å plassere Oppland Arbeiderblad og oa.no i konvergeringssammenheng, har vi valgt å benytte samme framgangsmåte som ”Rapport fra 10 norske mediehus 2007” (Olsen, Hjeltnes og Beck-Karlsen 2007). Ved å følge den samme malen har vi også større grunnlag for å sammenlikne og skjele til hvor andre mediehus befinner seg. ”Rapport fra 10 norske mediehus 2007” (Olsen, Hjeltnes og Beck-Karlsen 2007) gjennomførte dybdeintervju med ”hands on” ledere som har hatt eller har et flermedialt lederansvar. Vi mener Jenssen og Akre innehar slike posisjoner i Oppland Arbeiderblad.   Intervjuene er i sin helhet tatt opp på bånd slik at innholdes kan etterprøves hvis ønskelig. Akre og Jenssens rolle i Oppland Arbeiderblad kan på ingen måte kan betegnes som objektiv. I denne sammenheng mener vi ikke det verken er ønskelig eller hensiktsmessig.  Med andre ord er både ledelsen og de ansatte en del av studiet. Vi mener det bidrar til å gi et balansert bilde av ”virkeligheten”.

Prosjektoppgaven er rettet mot redaksjonelle strategier og veivalg i Oppland Arbeiderblad. Vi mente det derfor ikke i denne sammenheng var naturlig å snakkes med administrerende direktør Øyvind Ludvigsen.

Forskere i egen bedrift

Det er forsket en god del på fordeler og ulemper ved å studere egen bedrift. Filosof Hans Skjervheim (Korme 2008) hevdet på slutten av 1950-tallet at det ikke er mulig å være tilskuer i et forskningsarbeide. Vi følger hans tankegang, og vil ikke påberope oss en slik rolle. Tor Grenness (2004) underbygger dette utgangspunktet. Han mener at det ikke er noe klart svar på hvorvidt det er hensiktmessig eller ikke å forske på egen bedrift. For å sikre at vi ikke blir for ensporet, har vi valgt å se vår oppgave i lys av flere andre undersøkelser som er gjort på samme tema. Arne Krumsviks journalistundersøkelser er blant dem. (Krumsvik 2005-2008). De støtter en god del av de funnene vi har avdekket i egen redaksjon. Spørsmålene er også i en viss grad bygd opp på samme måte som Krumsviks`. M-fakta (2008) omhandler også en del av de temaene vi tar opp i vår oppgave. ”Kopi til alle” (Weichardt et. al. 2005) og ”Journalistrolle i endring” (Borgen 2007) diskuterer også denne problemstillingen. I tillegg benytter vi ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen, Bech-Karlsen 2007) som mal for å fastsette konvergensgrad i vårt mediehus. Et annet element som favoriserer forskning utført i egen bedrift er at det i mange sammenhenger er enklere å få tilgang til viktig og relevant informasjon. Creswell (2003) påpeker dette. Vi har den samme opplevelsen i vårt arbeid i Oppland Arbeiderblad.

Teoretisk bakteppe

I dette kapitelet vil vi redegjøre for ulike sider av konvergens, som er et at studiets sentrale temaer. Vi vil videre knyttet det opp mot ulike undersøkelser utført i redaksjoner i Norge og Danmark. Rapportene diskuterer utfordringer knyttet til flermedialitet og integrering i redaksjoner. Mfakta belyser også en del av de utfordringene mediehuset har i eget marked.  Til sammen danner denne teoretiske gjennomgangen bakteppet for videre drøftinger og analyser i oppgaven.

Kjært barn har mange navn

I de fleste mediehus og redaksjoner i dag er flermedial organisering et sentralt tema. Graden av konvergens i redaksjonen sier mye om hvor integrert det jobbes og satses. Konvergens beskrives og benyttes i mange ulike sammenhenger. Erdal (2007) betegner det som kanaler eller plattformer som smelter sammen. Lawson-Borders (2006,4) definerer konvergens på denne måten:

Convergence is the realm of possibilities when cooperation occurs between print and broadcast for the delivery of multimedia content through the use of computers and the internet.

Dailey (2003) trekker i rapporten ”Convergence Continiuum” fram to ulike definisjoner av konvergens. På den ene siden kan man velge å se på det som utnyttelse av stadig nye digitale muligheter. Teknologien driver her konvergensgraden. På den andre siden mener Dailey at konvergens beskriver de fundamentale forandringene innenfor nyhetsformidling. Han snakker her om produksjon av konvergent innhold.  Fagerjord og Storsul (2007) påpeker at konvergens kan beskrive utvikling innenfor områder som blant annet økonomi, teknologi, politikk og media. Digitaliseringene innenfor alle disse terminologiene må studeres hver for seg, mener de. Bechmann Petersen (2007) hevder at flermedialitet for ofte reduseres til et spørsmål om å anvende flere plattformer, eller sagt med andre ord, å dytte brukerne fra kanal til kanal.

Grad av konvergens

Vår analyse er basert i all hovedsak på Daileys konvergeringsmodell (2003), Lawson-Borders (2006) syn på konvergens og kapitelet om konvergens i ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen og Beck- Karlsen, 2007). Vi vil blant annet ses på se på om redaksjonen i Oppland Arbeiderblad i virkeligheten beveger seg mot en mer integrert løsning og fjerner tradisjonelle kanalgrenser eller om utviklingen går mot mer separasjon og rendyrking av kanalenes egenart.

Dailey (2003) presenterer fem integrasjonsstadier. Lengst til venstre i modellen plasserer han de redaksjonene som kun samarbeider om ulike former for krysspromotering. Det er den laveste graden for konvergens i en redaksjon. Mediehusets aktører markedsfører på ulike måter de andre plattformenes logoer og innhold. Målet er også å dra brukerne mellom kanalene. De ulike redaksjonene samarbeider på dette stadiet om hvordan krysspromoteringen bør benyttes for å få best effekt. I trinn to publiseres produsert materiale i tilnærmet lik versjon på flere kanaler.

Krysspromotering følger naturlig med. Dailey beskriver dette som kloning eller en form for kopiering. I midten i konvergeringsmodellen plasserer han redaksjonene som både er samarbeidspartnere og konkurrenter, konkurransesamarbeid.

I modellen framstår en slik plassering som vanskelig. I disse redaksjoner går mistro og misnøye ofte hånd i hånd med velvilje og felles innsats. Når det samarbeides, deles ressurser og informasjon.

I de tilfellene kanalene konkurrerer får hemmeligholdelse, mistillit, bekymring for kvalitet og hentydninger om kannibalisme grobunn. En redaksjon som har kvittet seg med dette konkurranseelementet, i er i følge Dailey beveget seg opp til trinn fire i modellen. På dette nivået praktiseres innholdsdeling. Saker versjoneres for å tilpasses de ulike kanalenes egenart. Samarbeidet mellom lederne er tett og organisert. Journalistene derimot jobber likevel stort sett uavhengig av hverandre. Samarbeid på tvers av plattformene er særlig synlig i forbindelse med større prosjekter og undersøkelser. Da deles også utgiftene. Helt til høyre i modellen plasserer Dailey de redaksjonene som er helt konvergente i hans øyne. På dette nivået starter samarbeidet allerede i innhenting av informasjon og materiale til en sak. Arbeidet organiseres under en felles desk og redaksjonsleder. Målet er å gi brukerne et så godt tilbud som mulig gjennom de plattformene redaksjonen rår over. Overgangene mellom de ulike trinnene i modellen er ikke statiske. Graden av konvergens kan variere fra sak til sak og prosjekt til prosjekt. Mange mediebedrifter både i Norge og utlandet befinner i dette landskapet. Det gjør at det også kan være vanskelig å plassere dem i Daileys modell. Han vektlegger at i hvert fall et av kriteriene må være oppfylt for å forsvare en plassering i modellen.

I masteroppgaven ”Journalistrollen i endring” (Borgen, 2007) trekkes flere svakheter ved rapporten fram. Borgen påpeker at de ulike stadiene i Daileys modell (2003) ikke er gjensidig utelukkende. En redaksjon kan samarbeide på enkelte områder i noen sammenhenger, og ikke samarbeide i andre. Modellen vektlegger videre i all hovedsak organisatoriske elementer, og tar langt mindre hensyn til etiske og kulturelle perspektiver.

Mange faktorer spiller inn

Slik utviklingen er i dag er det ikke enkelt å konstatere med sikkerhet hvilken utviklingsretning som på sikt vi gi best resultat og nyhetsproduksjon. Mange ulike faktorer spiller inn, og bildet er ikke entydig. ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen Beck-Karlsen, 2007) påpeker at dette punktet kan være et hinder for å oppnå konvergens i en redaksjon.

Lawson-Borders (2006) tar større hensyn til dette i tilnærming til konvergensbegrepet enn Dailey (2003), som har en mer normative innfallsvinkel (Hjeltnes, Olsen, Bech-Karlsen 2007). Lawson-Borders hevder at for å tegne et riktig bilde av integreringsgraden er det nyttig å observere sju ulike forhold i en redaksjon. Hun skiller ikke så tydelig mellom en vellykket og mindre vellykket integrering, som Daileys modell gjør. Lawson- Borders mener kulturen i redaksjonen er viktig for å få til en vellykket sammensmelting av kanaler, der alle ansatte opplever seg som likeverdige. Videre er tilhørighet og oppslutning viktig for å lykkes med integrering. Det er igjen mer vektlagt hos henne enn hos Dailey. Samarbeid og kommunikasjon er også vesentlige faktorer i integrasjonssammenheng hos Lawson-Borders, og utgjør to av hennes andre observasjonsteorier. Hun trekker videre fram at medarbeider som skaffer seg økt kompetanse på det flermediale feltet bør kompenseres for det. Også her skiller hun lag med Dailey. Konkurranseforholdet ut mot markedet og kunder er en annen observasjonsfaktor sammen med en vurdering av hva brukerne vil ha og hvilke muligheter de har nå til å påvirke nyhetsformidlingen gjennom ulike kanaler. Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen (2007) påpeker at Lawson-Borders ikke tilstrekkelig tar hensyn til behovet for flermedial kompetanse i redaksjonen og ledelsen. De poengterer at i norske mediehus er det nødvendig og hensiktmessig å se på samlokalisering og matriseorganisering i redaksjonen for å få et riktig bilde av graden av konvergens. Skal bedriften plasseres på nivå fem, full konvergens, bør disse elementene spille inn og innfris, hevder rapporten. Hjeltnes, Olsen og Beck-Karlsen (2007) påpeker at Daileys modell har en normativ slagside. I hans tenkning framstår nivåene til høyre for mer ønskelige enn å tilhøre nivå en, to eller tre, krysspromotering, kloning/kopiering og konkurransesamarbeid, mener de. ”Rapporten fra 10 mediehus” (2007) og oppgraderingen (2008) viser at utviklingen går mot mer integrerte mediehus i Norge. Når ressurser kuttes, opplever mange at en integrasjonsstrategi gir en bedre utnyttelse av ressursene. Erdal (2007) påpeker at en av de viktige strategiene ved flermedial satsing er å få mer nyheter publisert på flere plattformer, med de samme, eller færre ressurser. Den strategien har blitt mer og mer synlig det siste året på grunn av vanskelige tider i bransjen. Kanalgrensene viskes ut i større og større grad for å møte brukernes nyhetsbehov og ønsker.

Flermedialt stress

For å få et mer utvidet bilde av konvergens i norske mediehus har vi sett på flere rapporter: ”Journalistrollen i endring” (Borgen 2007), ”Norsk Journalistlags arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister som jobber flermedialt eller med kontinuerlig deadline” (2007) og ”Kopi til alle” (Weichardt et.al. 2005), som er utarbeidet de siste årene i tillegg til Mfakta (2008), som også belyser en del av de utfordringene mediehuset står overfor. NJs undersøkelse konkluderer med to punkter. Undersøkelsen viser at det er en markant avstand mellom arbeidsforholdene til flermediale journalister og resten av arbeidsstokken i Norge (Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse i 2006).

Undersøkelsen viser at NJ må styrke lokallag og klubbers evne til å påvirke arbeidsforholdene med sikte på å sikre arbeidsmiljøet, bedre arbeidsforholdene og opprettholde den journalistiske kvaliteten. Disse tallene underbygges i ”Kopi til alle”, (Weichardt, et. al.2005.) De viser til en undersøkelse gjort av Journalisten i 2003, som trekker fram at 60 prosent av journalistene som er spurt er helt enig eller overveiende enige at flermedialitet gir overflatisk eller mindre grundig journalistikk.

I ”Kopi til alle” (Weichardt, et. al.2005.) er det gjort en større kartlegging av flermedialitet i Nordjyske. Der kommer det blant annet fram at medarbeiderne er samstemte om at hverdagen har blitt mer travel etter at mediehuset ble flermedialt. Et klart flertall av de ansatte hevder at de også er mer stresset nå, enn før. Dette kan ses i sammenheng med Lawson-Borders (2006) vektlegging av at tilhørighet og oppslutning er viktig for å lykkes med integrering. Noen av tallene fra NJs undersøkelse (2007) viser de utfordringene norske medier står overfor hvis de ønsker større grad av integrering. 65 prosent av de flermediale journalistene svarer at de har arbeidsoppgaver som ikke lar seg løse i løpet av den tida de har til rådighet. Godt over halvparten av de spurte sier at de ofte opplever negativt stress i arbeidssituasjonen. Halvparten av de spurte mener arbeidet er godt nok organisert. 69 prosent mener at produksjon for flere mediekanaler svekker kvaliteten. 75 prosent mener krav om høy produksjon svekker kvaliteten. De fleste liker å jobbe flermedialt. Denne rapporten underbygges av Krumsvik i Nettundersøkelser (2005-2008). Toppledere i norske aviser og lesere av 49 aviser ble først intervjuet i 2005. Lederundersøkelsen ble gjennomført på nytt i 2007. Denne gang både i Norge og Danmark. Ny brukerundersøkelse ble gjennomført sommeren 2008.

Deler av undersøkelsen blir også omtalt i boka ”Journalistikk i en digital hverdag”, under kapittelet ”Digitale medier og redaksjonell endring – noen sentrale utviklingstrekk”, som er skrevet av nevnte Krumsvik og Rune Ottesen (2008). De sammenligner NJs arbeidsmiljøundersøkelse (2007) med Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse (2006), der 28 prosent oppgir at de ikke ”har tid til å utføre arbeidet skikkelig”. Som omtalt i kapittelet om NJs undersøkelse, oppgir 65 prosent av de flermediale journalistene at de mener de har arbeidsoppgaver som ikke lar seg løse i løpet av den tida de har til rådighet. Flertallet opplever også at arbeidsmengden har økt. Dette får Ottesen/Krumsvik (2008, 16) til å konkludere slik:

”Dette viser at journalister som jobber på en digital plattform, har et særskilt utsatt arbeidsmiljø.”

Dailey (2003) Lawson-Borders (2006) og de mer generelle undersøkelsene vi har omtalt, peker på sentrale utfordringer og hindringer for å lykkes med innføringen av et konvergent mediehus.

Eget hus

Mfakta (2008) følger tendensene i de andre rapportene. Undersøkelsen er obligatorisk for alle som er en del av A-Pressen. Den belyser flere interessante elementer i forhold til mulighetene og utfordringene knyttet til økt integrering.

Mfakta skal gi en dypere innsikt i eget marked. Den skal sette analysearbeid i system og gi grunnlag for benchmarking av avisene og nettet. Mfakta jobber med tre parametere. En leserundersøkelse gjennomført av Opinion, en intern telling og kartlegging i mediehuset og en tekst- og innholdsanalyse av eget produkt. Målet er å se disse tre elementene i sammenheng.  Mfakta vektlegger i all hovedsak papiravisen. Samtidig gir den svar på hvor nettet befinner seg i markedet og hvordan brukerne benytter de ulike nyhetsformidlerne i regionen, Vestoppland. Leserundersøkelsen viser at Oppland Arbeiderblad er viktigste nyhetskanal for tre av fire i primærområdet, Gjøvik, Toten og Land. Nettutgaven står sterkest som viktigste nyhetskanal blant yngre lesere, men er ikke dominerende. På en dårlig dag har nettavisa rundt 6000 unike brukere, mens på bedre dager er oa.no oppe i 12.000. 20 prosent i hele området har aldri besøkt oa.no, tross lesing av andre nettaviser. Bare fire prosent oppgir at oa.no er deres viktigste nyhetskanal. Blant lokale konkurrenter er oa.no ”storebror” på nett. I leveranse av lokale nettsaker støtter brukerne seg hovedsakelig til oa.no, selv om bruken er beskjeden. Daglig er rundt 12 prosent inne på nettsiden. 19 prosent oppgir at de besøker oa.no en gang i uka, mens 17 prosent er inne på siden sjeldnere enn en gang i måneden. 20 prosent har tilgang på nett, men er aldri inne på oa.no. Tallene viser at nettet har et stort og uutnyttet potensial. Mfakta kan ses i sammenheng med holdningene til nett innad i redaksjonen i Oppland Arbeiderblad.
Det vil vi komme nærmere tilbake til i gjennomgangen av en spørreundersøkelse vi har utført i redaksjonen. Mfakta underbygger vårt utgangspunkt om at papiret er solid og ”mektig”, mens nettet sliter både med oppslutning og tyngde.

Konvergens

I de fleste mediehus og redaksjoner i dag er flermedial organisering et sentralt tema. Granden av konvergens i redaksjonen sier mye om hvor integrert det jobbes og satses.

Konvergens beskrives og benyttes i mange ulike sammenhenger. Erdal (2007) betegner det som kanaler eller plattformer som smelter sammen.

Gracie Lawson-Borders (2006, 4) definerer konvergens på denne måten:

Convergence is the realm of possibilities when cooperation occurs between print and broadcast for the delivery of multimedia content through the use of computers and the internet.

Dailey (2003) trekker i rapporten Convergence Continiuum fram to ulike definisjoner av konvergens. På den ene siden kan man velge å se på det som utnyttelse av stadig nye digitale muligheter. Teknologien driver her konvergensgraden. På den andre siden påpeker Dailey at konvergens beskriver de fundamentale forandringene innenfor nyhetsformidling. Han snakker her om produksjon av konvergent innhold. Fagerjord og Storsul (2007) påpeker at konvergens kan beskrive utvikling innenfor områder som blant annet økonomi, teknologi, politikk og media. Digitaliseringene innenfor alle disse terminologiene må studeres hver for seg, mener de.

I vår oppgave velger vi å lene oss til Daileys konvergeringsmodell (2003) og Lawson-Borders` (2006) syn på konvergens.  Det er naturlig å se på om redaksjonen beveger seg mot en mer integrert løsning og fjerner tradisjonelle kanalgrenser eller om utviklingen går mot mer separasjon og rendyrking av kanalenes egenart.

Daileys konvergeringsmodell

I Daileys ”Convergence Continiuums” (2003) presenterer han fem integrasjonsstadier. Lengst til venstre i modellen plasserer han de redaksjonene som kun samarbeider om ulike former for krysspromotering. Det er den laveste graden for konvergens i en redaksjon. Mediehusets aktører markedsfører på ulike måter de andre plattformenes logoer og innhold. Målet er også å dra brukerne mellom kanalene. De ulike redaksjonene samarbeider på dette stadiet om hvordan krysspromoteringen bør benyttes for å få best effekt.

I trinn to publiseres produsert materiale i tilnærmet lik versjon på flere kanaler. Krysspromotering følger naturlig med. Dailey beskriver dette som kloning eller en form for kopiering. I midten i konvergeringsmodellen plasser han redaksjonene som både er samarbeidspartnere og konkurrenter, konkurransesamarbeid. I modellen framstår en slik plassering som vanskelig. I disse redaksjoner går mistro og misnøye ofte hånd i hånd med velvilje og felles innsats. Når det samarbeides, deles ressurser og informasjon.

I de tilfellene kanalene konkurrerer får hemmeligholdelse, mistillit, bekymring for kvalitet og hentydninger om kannibalisme grobunn.

En redaksjon som har kvittet seg med dette konkurranseelementet i er i følge Dailey beveget seg opp til trinn fire i modellen. På dette nivået praktiseres innholdsdeling. Saker versjoneres for å tilpasses de ulike kanalenes egenart. Samarbeidet mellom lederne er tett og organisert. Journalistene derimot jobber likevel stort sett uavhengig av hverandre. Samarbeid på tvers av plattformene er særlig synlig i forbindelse med større prosjekter og undersøkelser. Da deles også utgiftene.

Helt til høyre i modellen plasserer Dailey de redaksjonene som er helt konvergente i hans øyne. På dette nivået starter samarbeidet allerede i innhenting av informasjon og materiale til en sak. Arbeidet organiseres under en felles desk og redaksjonsleder. Målet er å gi brukerne et så godt tilbud som mulig gjennom de plattformene redaksjonen rår over.

Overgangene mellom de ulike trinnene i modellen er ikke statiske. Graden av konvergens kan variere fra sak til sak og prosjekt til prosjekt. Mange mediebedrifter både i Norge og utlandet befinner i dette landskapet. Det gjør at det også kan være vanskelig å plassere dem i Daileys modell. Han vektlegger at i hvert fall et av kriteriene må være oppfylt for å forsvare en plassering i modellen.

Integrerte norske mediehus

I ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen, 2007) poengteres det at i norske mediehus er det nødvendig og hensiktmessig å se på samlokalisering og matriseorganisering i redaksjonen for å få et riktig bilde av graden av konvergens. Skal bedriften plasseres på nivå fem, full konvergens, bør disse elementene spille inn og innfris.

Hjeltnes, Olsen og Beck-Karlsen påpeker at Daileys modell har en normativ slagside. I hans tenkning framstår nivåene til høyre for mer ønskelige enn å tilhøre nivå en, to eller tre, krysspromotering, kloning/kopiering og konkurransesamarbeid.

I den usikre tiden vi er inne i en det ingen opplagt løsning for hvor det er mest hensiktsmessig å befinne seg. ”Rapport fra 10 mediehus”, 2007 og oppgraderingen i 2008 viser at utviklingen går mot mer integrerte mediehus i Norge. I en tid hvor ressurser kuttes opplever mange at en integrasjonsstrategi gir en bedre utnyttelse av ressursene. Erdal (2007) påpeker at en av de viktige strategiene ved flermedial satsing er å få mer nyheter publisert på flere plattformer, med de samme, eller færre ressurser. Den strategien har blitt mer og mer synlig det siste året på grunn av vanskelige tider i bransjen. Kanalgrensene viskes ut i større og større grad for å møte brukernes nyhetsbehov og ønsker.

Sju observasjonsteorier

Slik utviklingen er i dag er det ikke mulig å konstatere med sikkerhet hvilken utviklingsretning som på sikt vi gi best resultat og nyhetsproduksjon.

I denne oppgaven har vi sett på flere studier som er gjort i Norge de siste årene, NJs arbeidsmiljøundersøkelse 2007, Arne Krumsviks nettavisundersøkelser 2005-2008, Mfakta,”Journalistrollen i endring” (Borgen 2007) og ”Kopi til alle”, Weichard et.al 2005). De viser at interne holdninger til flermedial jobbing og satsing kanskje er den største utfordringen for mediehusene. ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen 2007) påpeker at dette punktet kan være et hinder for å oppnå konvergens i en redaksjon. Lawson-Borders (2006) har valgt en annen tilnærming til konvergensbegrepet. Hun hevder at for å tegne et riktig bilde av integreringsgraden er det nyttig å observere sju ulike forhold i en redaksjon. Et slik studium skiller ikke så tydelig mellom vellykket og mindre vellykket integrering. Lawson-Borders mener kulturen i redaksjonen er viktig for å få til en vellykket sammensmelting av kanaler der alle ansatte opplever seg som likeverdige. Videre er tilhørighet og oppslutning viktig for å lykkes med integrering. Samarbeid og kommunikasjon er viktige faktorer i integrasjonssammenheng og er videre to av Lawson-Borders observasjoner. Medieviteren trekker fram at medarbeider som skaffer seg økt kompetanse på det flermediale feltet bør kompenseres for det. Konkurranseforholdet ut mot markedet og kunder er en annen observasjonsfaktor sammen med en vurdering av hva brukerne vil ha og hvilke muligheter de har nå til å påvirke nyhetsformidlingen gjennom ulike kanaler. Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen påpeker riktig i ”Rapport fra 10 mediehus” (2007) at Lawson-Borders (2006) ikke tilstrekkelig tar hensyn til behovet for flermedial kompetanse i redaksjonen og ledelsen.

For å vurdere Oppland Arbeiderblads mulighet til å lykkes flermedialt i den tiden vi er inne i, vil vi prøve å plassere avisen og nettet i en konvergenssammenheng. En slik plassering eller et slikt veivalg mener vi sier mye om hvordan ledelsen tenker og hvilke prioriteringer mediehuset ønsker å følge. Spørreundersøkelsen i redaksjonen i Oppland Arbeiderblad gir også klare signaler om hvor enkelt eller vanskelig det vil være å lykkes med en flermedial satsing.

I arbeidet med å plassere Oppland Arbeiderblad i forhold til redaksjonell konvergens vil vi i all hovedsak bruke Dailey (2003) og Lawson-Borders (2006) teoretiske synspunkter som utgangspunkt. På lik linje med Hjeltnes, Olsen,Beck-Karlsen  (2007) føler vi det er mest hensiktsmessig. Det vil bli sett i sammenheng med egne intervjuer, Mfakta og spørreundersøkelsen i redaksjonen.

Undersøkelsen i Oppland Arbeiderblad

Redaksjonen i Oppland Arbeiderblad er en viktig ressurs for å lykkes både på nett og papir. Avisen har hele tiden vært den bærende nyhetsleverandøren, og er det fortsatt. Nettsatsingen har aldri slått skikkelig rot. (jmf. intervju med kanalsjef Torild Akre). Mange av journalistene føler en sterkere tilknytning til papir enn til nett. Redaksjonen er i dag organisert slik at alle i utgangspunktet må produsere nyheter både til papir og nett. Vi har gjennomført en nettbasert anonym spørreundersøkelse blant alle i redaksjonen i Oppland Arbeiderblad. Den ble sendt ut i begynnelsen av mars 2009. Svarene ble hentet inn i løpet av tre uker. Svarprosenten var 85. Vi valgte å informere på et fellesmøte om undersøkelsen, hvordan den skulle brukes og viktigheten av at så mange som mulig deltok. Målet med undersøkelsen er først og fremst å finne ut hvilke holdninger de ansatte i redaksjonen har til nettavisen, konvergens og til det å jobbe flermedialt. Vi har i hovedsak valgt å stille spørsmålene som påstander for å ”tvinge” fram enighet/uenighet. Her gjengir vi utvalgte tabeller.

Svaralternativ 1 er mer tillit, mens svaralternativ 2 er mindre tillit.

På spørsmål om journalistene har mer eller mindre tillit til at nettavisen lever opp til den samme standarden som papiret, svarer hele 94,3 prosent at de har mindre tillit.

Tilbakemeldingen på kvalitet underbygges i de to spørsmålene som kartlegger stabens fornøydhet med de to produktene.

17.1 I en skala fra 1 til 6, der 6 er best, hvor fornøyd er du med nettavisa?

Den redaksjonelle ledelsen i Oppland Arbeiderblad har i mange år uttalt at nettet er et viktig satsingsområde.(jmf. uttalelse fra sjefsredaktør Jens Olai Jenssen).

Tillit, eller mangel på det, og synet på kvalitet går ofte hånd i hånd. Slik er det også her.

Svaralternativ 1 er svært enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er svært uenig.

60 prosent oppgir at de er helt enig eller ganske enig i at nettsatsingen svekker kvaliteten på papiravisa. 35 prosent er helt eller ganske uenig i det standpunktet. Med andre ord opplever seks av ti at nettet er en av grunnene til at papiravisa taper terreng i markedet.

Svaralternativ 1 er helt enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er helt uenig.

Oppland Arbeiderblads redaksjon har et svært positivt utgangspunkt til oa.no. Hele 91, 4 prosent er helt enig eller ganske enig at det er viktig for Oppland Arbeiderblad å ha en egen nettavis.

Svaralternativ 1 er helt enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er helt uenig.

Svaralternativ 1 er helt enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er helt uenig.

Det er heller ikke noe å si på motivasjonen for å jobbe mot nettavisa til Oppland Arbeiderblad. 60 prosent svart at de er helt enig eller ganske enig i at de er motivert for nettjobbing. Det er her en forholdsvis stor andel (28,6 prosent) som har krysset av for verken eller. Bare 11,7 prosent har svart at de er ganske uenig eller helt uenige i at de er motivert for jobbing mot nettavisa.

Et av spørsmålene fra første spørreundersøkelse som hadde behov for en presisering var spørsmål 3: Den økonomiske vanskelige tiden OA er inne i har påvirket min innstilling til oa.no. Vi så her at vi burde presisert om økonomien hadde gitt mer eller mindre positivt syn på nettavisa. Derfor fulgte vi opp i andre spørreundersøkelse, spørsmål 1 der vi hadde to svaralternativer: 1: mer positiv eller 2: mer negativ. 57,1 prosent svarer her at de har fått et mer negativt syn på nettavisa etter som den økonomiske situasjonen til Oppland Arbeiderblad er blitt mer presset.

I vår undersøkelse har vi tatt med ett spørsmål som går direkte på arbeidsmiljø. Nesten 90 prosent er helt enig eller ganske enig i påstanden om at det er mer stressende å jobbe flermedialt enn monomedialt.

Svaralternativ 1 er helt enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er helt uenig.

.

Svaralternativ 1 er helt enig, svaralternativ 2 er ganske enig, svaralternativ 3 er verken eller, svaralternativ 4 ganske uenig og svaralternativ 5 er helt uenig.

Kunnskap er alltid en forutsetning for å kunne prestere. 60 prosent helt eller delvis enig i at de har tilstrekkelig kunnskap for å jobbe mot oa.no. Nærmere hver tredje ansatt i Oppland Arbeiderblads redaksjon føler at de ikke har nok kunnskap.

Vi ønsket også å se litt på hva redaksjonen i Oppland Arbeiderblad tenker om hvor det satses mest, papir eller nett, fra ledelsen. Vi satte derfor fram følgende tese: Det satses mer på nett enn på papirproduktet. Svaret vi fikk var helt delt på midten. Denne tesen krevde også en presisering gjennom andre spørreundersøkelse for å kartlegge hvilket medium redaksjonen synes det satses mest på. Dette svaret ble omtrent like delt. Litt over halvparten synes ledelsen verdsetter papiravisa høyest, mens litt under halvparten synes det er nettet som prioriteres.

Svaralternativ 1: Oppland Arbeiderblad, svaralternativ 2: oa.no

Analyse

Vi vil i dette analysekapitelet se på hvor konvergent Oppland Arbeiderblad i realiteten er. Det vil ses i sammenheng med de utfordringer mediehuset står overfor for å lykkes med en flermedial satsing tuftet på større integrasjon. Til sammen vil det danne grunnlag for å trekke noen konklusjoner og videre tanker om mulige veivalg for Oppland Arbeiderblad.

For å vurdere Oppland Arbeiderblads mulighet til å lykkes flermedialt vil vi fastslå hvor integrert mediehuset arbeider. En slik plassering eller et slikt veivalg sier mye om hvordan ledelsen tenker og hvilke prioriteringer mediehuset ønsker å følge.

For å fastslå redaksjonell konvergens vil vi i all hovedsak bruke Dailey (2003) og Lawson-Borders (2006) teoretiske synspunkter, som vi har redegjort for tideligere. På lik linje med Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen (2007) mener vi det er mest hensiktsmessig. Flermedial strategi og konvergensgrad berøres også av Borgen (2007) Weichardt et. al. (2005) og ulike spørreundersøkelser vi har presentert i teorigjennomgangen.

Vi har benyttet de samme 12 spørsmålene som Hjeltnes, Olsen, Beck-Karlsen (2007) i vår kartlegging. Ved å bruke identisk intervjuguide er det, hvis ønskelig, mulig å sammenlikne resultatene i Oppland Arbeiderblad med andre mediehus i Norge.

Jenssen og Akre ble stilt de samme tolv spørsmålene i løpet av samme uke i midten av mars. De fikk ikke mulighet til å diskutere spørsmålene seg i mellom på forhånd. Vi mener begge to, i kraft av sin operative rolle i redaksjonen, har et godt utgangspunkt til å fastslå Oppland Arbeiderblad og oa.nos ståsted.

12 spørsmål om konvergens

Er flermedialitet en del av mediehusets overordnede visjoner og mål?

Jenssen: Ja

Akre: Ja

Er det laget en felles flermedial strategi for mediehuset?

Jenssen: Ja, for Oppland Arbeiderblad, TV Innlandet og oa.no så har vi det. Den brukes i markedssammenheng. For hele mediehuset under ett, mangler vi tilsvarende strategi.

Akre: Oppland Arbeiderblad og oa.no har felles strategi

Er mediehusets kanaler samlokalisert?

Jenssen: Ja

Akre: Ja

Er det felles møter og planlegging for kanalene?

Jenssen: Nei, i en viss grad TV

Akre: Felles redaksjonsmøte for ledere om morgen der avis og nett møtes

En kanalene innordnet en felles desk?

Jenssen: Nei. Vi jobber med en provisorisk løsning siden A-pressen sa nei til ombygging/nyinnredning.

Akre: Nett og papir sitter i samme deskområde

Har mediehuset en felles medieledelse/kanaldirigent for kanalene?

Jenssen: Nettet og papir, ja. TV er ikke med.

Akre: Nett og papir har samme ledelse på dag og kveld

Går mediehusets grupper på tvers av kanalene?

Jenssen: Nettet og papir, ja. TV ikke.

Akre: Redaksjonelle medarbeidere jobber både mot papir og nett, men mengden varierer veldig.

Jobber medarbeidere i flere av mediehusets kanaler?

Jenssen: TV-medarbeiderne leverer noe til nett, mens flere jobber både for nett og papir.

Akre: Ja

Samarbeider medarbeiderne fra ulike kanaler om å løse enkeltsaker, som for eksempel å dele reseach og kilder?

Jenssen: Delvis. Nett og papir, til en viss grad. Vi er klart for dårlige på dette.

Akre: Det er samarbeid nett og papir

Har mediehuset en felles evaluering for kanalene?

Jenssen: Nei. Det må vi få til. Tar fatt på det over påske

Akre: Ikke foreløpig, men det kommer snart.

Har mediehuset felles kjøreregler for publisering i de ulike kanaler?

Jenssen: Ja. De fornyes med jevne mellomrom.

Akre: Ja. Det er akkurat utarbeidet nye kjøreregler

Driver mediehuset med aktiv krysspromotering av kanalene?

Jenssen: Papir og nett gjør dette delvis. Vi bør gjøre dette mer – noe som vil gi større interaktivitet.

Akre: Ja, men det kunne vi utnyttet mye bedre enn vi gjør i dag.

Fastsetting av konvergens

Svarene fra Jenssen og Akre danner grunnlaget for fastsetting av konvergens. Vi vil videre se det i sammenheng med funnene i spørreundersøkelsen og dybdeintervjuene. Jo flere tilbakemeldinger som peker i retning av flermedial satsing, jo lenger til høyre er det naturlig å plassere Oppland Arbeiderblad.

Vi vurderer mediehusets ståsted utefra de samme konvergensnivåene som ”Rapport fra 10 norske mediehus” (Hjeltnes, Olsen og Bech-Karlsen 2007). De har satt opp fire integreringsnivåer.

1. Det separate mediehus: Kjennetegnene her er minimal interaksjon mellom medarbeiderne på tvers av kanalgrensene. Det eksisterer ikke kanalsamarbeid i enkeltsaker. Kanalene utvikles separat.
2. Det lett integrerte mediehus: Her jobber den redaksjonelle staben på tvers av kanalgrenser. I en del saker er det felles research og utveksling av tips, ideer og kilder. På dette nivået har egne desker og nyhetsledere.
3. Det integrerte mediehus: Her er det felles kjøreregler for publisering eller felles evaluering av den flermediale produksjonen. Det er vanlig å ha felles desk og kanaldirigent.
4. Det konverterte mediehus: Dette er den mest sammensmeltede organisasjonsformen. Her er alle sider ved konvergens tydelig tilstede.

I denne sammenheng har vi kun valgt å se på organisatoriske faktorer. Weichardt et. al (2005) ser også på konvergens i forhold til produkt. Vi ser bort i fra det i denne oppgaven, men innser at det vil være en nyttig og konstruktiv oppfølging for å gi et godt bilde av hvordan mediehuset lykkes flermedialt.

I vår oppgave har vi som tidligere nevnt valgt å se bort i fra mediehusets TV-stasjon. Svarene som inkluderer den får ikke innvirkning på fastsetting av hvor integrert mediehuset jobber.  Konvergensgraden tar utelukkende opp i seg samarbeidet mellom nett og papir.

Jenssen og Akre bekrefter i flere av spørsmålene at kanalene jobber etter en integrert løsning. På det overordnede nivået, felles flermedial strategi og mål, svarer begge bekreftende. I hvor stor grad kanalene er samlokalisert kan det diskuteres hva som ligger i det. Papir og nett produseres i det samme desklandskapet og avstanden mellom redaksjonene er kort. Vi mener derfor at det er å anse som samlokalisert. Begge bekrefter at kanalene har felles møtepunkt om morgenen, men det er ingen felles mediedirigent som samordner kanalene. I hovedsak er det papiret som diskuteres og planlegges.

Desken er ikke samlokalisert i samme grad når det gjelder publisering. Det er felles nyhetsledelse både på dag og kveld. I utgangspunktet jobber hele redaksjonen både mot nett og papir. I realiteten viser dybdeintevjuene og spørreundersøkelsen i redaksjonen at det ikke stemmer fullt ut. Det vil vi komme nærmere tilbake til senere i analysen. Vi mener derfor at integreringen ikke fungerer på dette området. Undersøkelsene vi har gjort, ved siden av de 12 spørsmålene som går direkte på flermedialitet, viser at nettet sjelden prioriteres i enkeltsaker. Det bekreftes også av sjefsredaktør og kanalsjef at et slikt samarbeid sjelden forekommer. I mange sammenhenger er det tilfeldighetene som rår. Flermedial vurdering er på trappene ifølge Akre, men er foreløpig ikke en del av hverdagen. En ny felles publiseringsstrategi er derimot akkurat utarbeidet. I hvilken grad den har satt seg er mer usikkert, men fortsatt er motstanden mot nett og jobbing mot kanalen stor fra flere hold. Det vil vi også se nærmere på senere i analysen. Målsettingen er å krysspromotere mellom kanalene, men Jenssen påpeker at det ikke gjennomføres tilstrekkelig.

Ut ifra disse funnene mener vi det er riktig å betegne Oppland Arbeiderblad som et lett integrert mediehus, med klare ambisjoner om å bli et integrert mediehus. Som Hjeltnes, Olsen og Bech-Karlsen (2007) påpeker er en slik plassering ikke statisk. Et mediehus kan også på relativt kort tid bevege seg fra det ene stadiet til et annet. Både dybdeintervjuene og spørreundersøkelsen blant de ansatte tyder på at målsetningene per dags dato er høyere enn praksisen i hverdagen. Ledelsen vil mer enn redaksjonen. Det er hovedgrunnen til at vi, til tross for flere klare tegn til integrering, velger å påstå at kanalene fortsatt har en lang vei å gå for å framstå som et mer konvergent mediehus, som er målet på sikt.

Hvilke hovedutfordringer har Oppland Arbeiderblad?

Med bakgrunn i spørreundersøkelsen og dybdeintervjuer med kanalsjef for nettet Torild Akre og sjefsredaktør Jens Olai Jenssen ser vi at Oppland Arbeiderblad har en rekke utfordringer for å greie å bevare papiravisens kvalitet samtidig som de skal øke nettsatsingen. Siden vår oppgave i all hovedsak omhandler nettet, har vi tatt utgangspunkt i forhold som går direkte på denne satsingen. Vi tar for oss hovedutfordringer:

1. Tillit
2. Holdninger
3. Organisering

Disse tre faktorene må ses i sammenheng.

Spørreundersøkelsens mest oppsiktsvekkende tilbakemelding er at i 2009, 12 år etter at nettavisen så dagens lys, er tilliten til standarden urovekkende, eller mer presist sagt, sjokkerende lav.

På spørsmål om journalistene har mer eller mindre tillit til at nettavisen lever opp til den samme standarden som papiret, svarer hele 94,3 prosent at de har mindre tillit til det. Det tyder på at svært få har et eierforhold til nettavisen, noe som også understrekes av følgende sitat fra Jens Olai Jenssen i dybdeintervjuet med ham i april 2009:

Jeg tror at når flere av journalistene får et forhold til nettavisen, vil tilliten øke.

Dailey (2003) peker nettopp på at redaksjoner som befinner seg i midten av hans konvergensmodell sliter med mistro og misnøye.

Kanalsjef Akre er overrasket over den lave tilliten redaksjonen har i forhold til nettavisas kvalitet:

Antakeligvis henger det sammen med følelsen av for liten tid til å gjøre ting grundig nok.

Dette gjenspeiles også i synet på hvordan redaksjonen vurderer kvaliteten i nettavisen og papiravisen. Det store flertallet er mer fornøyd med kvaliteten på papiravisa enn nettavisa. ”Rapport fra 10 mediehus” (2007 SIDE!!) forsterker nettopp synet tradisjonelle papirjournalister har på nettet:

Nettjournalistikken har slitt med et image som overflatisk, sensasjonspreget og lettbent, mens papiravisen har brystet seg med kvalitetsidealer som dybde, bredde, mangfold og presisjon.

Også i Kopi til alle (Weichardt, et. al.2005) viser en undersøkelse at tilliten til kvaliteten på nettjournalistikk blant journalister er lav. De viser til en undersøkelse som ble gjort i 2003 der 60 prosent av journalistene som var spurt var helt enig eller overveiende enig i at flermedialitet gir overfladisk eller mindre grundig journalistikk.

En svakhet ved spørsmålene i vår spørreundersøkelse omkring kvalitet i nett og på papir er at vi ikke har laget noen kriterier for hva som er god kvalitet – noe som er svært vanskelig.

Det er ikke tilfeldig at det å definere journalistisk kvalitet blir sammenlignet med å spikre pudding på veggen. (Russ-Mohl 1992)

Oppland Arbeiderblads redaksjon er på flere felt på kollisjonskurs med kundene, altså leserne til avisen. I all hovedsak er leserne godt fornøyd med produktet (Mfakta). Dette reiser spørsmålet om Adrian Monck kan ha et poeng med sitt utgangspunkt om at noen ganger er godt nok, nettopp godt nok og at journalistikk ikke alltid handler om å kjøre Mercedes, men noen ganger Lada (forelesning med Monck på IJ i april 2009). Er det mulig at papiravisa er god nok, eller faktisk for god slik at noe av ressursene med hell kan overføres til nettet

Meyer (2004) snakker varmt for at kvalitetsjournalistikk er avgjørende for den samfunnsmessige innflytelsen til mediene. Han er kritisk til medieeierne som satser på å høste og så stikke av – noe som gir kortsiktig gevinst, men vil i det lange løp ødelegger tilliten til mediene. Og nettopp tilliten er medienes viktigste kapital, mener Meyer.

Også i Oppland Arbeiderblad er eiernes rolle vesentlig for nettets utvikling.

Egentlig burde eierne satset enda mer på nettet da vi hadde gode tider. I 2001 hadde Schibsted bra med penger og satset skikkelig på nett. I Apressen kom vi på etterskudd. Det har preget satsingen på nett i Apressen siden.

(Jens Olai Jenssen i intervju i april 2009).

Til tross for at 94,3 prosent av de spurte i vår undersøkelse er helt enig eller ganske enig i at det er viktig for Oppland Arbeiderblad å ha egen nettavis, er det ingen tvil om at den negative holdning til nettavisa har utvilsomt godt fotfeste blant de ansatte, og er sannsynligvis en av de viktige årsakene til at nettet har slitt i motbakke helt siden oppstarten.

Akre sier det slik:

Antall saker som leveres til nett varierer veldig og er ofte litt tilfeldig. Holdningene blant journalistene er svært forskjellig, og produktet vårt svinger med det.

Jens Olai Jenssen støtter kanalsjefen:

Det er krefter som virker mot nettet i alle avdelinger. Dette skyldes frykt for at papiravisen skal tape. De har ikke skjønt at hvis ikke vi satser på nett i vår region, vil andre gjøre det.

Som omtalt i kapittelet om NJs undersøkelse (2007), oppgir 65 prosent av de flermediale journalistene at de mener de har arbeidsoppgaver som ikke lar seg løse i løpet av den tida de har til rådighet. Også i ”Kopi til alle” (Weichard, et. al. 2005) kommer det fram at et klart flertall av de ansatte i Nordjyske mener at de er mer stresset etter at mediehuset ble flermedialt. I vår undersøkelse er 87,6 prosent enten helt enig eller ganske enig i at det er mer stressende å jobbe flermedialt enn monomedialt. Vi tror det er grunn til å tro at dette også påvirker holdningene til nettavisa. Nå må det bemerkes at stress ikke alltid må oppfattes negativt. Journalistyrket er et yrke der nettopp det at pulsen av og til er litt høyere enn normalt, av mange oppfattes som positivt stress.

Holdninger og bedriftskultur henger nøye sammen.

I Rapporten fra 10 mediehus (2007) og oppgraderingen (2008) pekes det nettopp på kulturendringene som må til for å lykkes i et integrert mediehus.

Lawson-Borders (2006) er også opptatt av at kulturen i en redaksjon er viktig for å få til en vellykket sammensmelting av kanaler, der alle ansatte opplever seg som likeverdige.

I 2008 ble det gjort få forandringer i satsingen og organiseringen av nettarbeidet. Ressursene var stort sett de samme og kjørereglene var uforandret. Likevel sier 46 prosent i vår spørreundersøkelse seg ganske enig i at det fungerer bedre å jobbe mot nett nå enn for ett år siden. 31 prosent mener situasjonen er uforandret. De fleste er også motivert for å jobbe mot nett. Svaret kan også være et resultat av at flere nå opplever at de ikke har noe valg lenger. Dette vises til en viss grad i spørsmålet om den økonomiske situasjonen OA er inne i har påvirket innstillingen til oa.no.

Et annet aspekt som berører holdninger er kunnskap. Sjøl om flertallet blant de spurte føler at de har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse for å jobbe mot nettavisa, er det så mye som en tredjedel som føler at de ikke har kunnskap nok. I etterkant ser vi at det kunne vært interessant å sjekke om denne gruppa samsvarer for eksempel med de som er mest negative til nettavisa.

Et spørsmål ledelsen kan stille seg er om medarbeidere som skaffer seg økt kompetanse på flermedialitet bør kompenseres slik Lawson-Borders (2006) mener, for å understreke verdien av nettopp denne kunnskapen.

Som i de fleste andre mediehus og redaksjoner er flermedial organisering et sentralt tema. Kanalsjefen og sjefsredaktøren er enige om at en integrering mellom nett og papir, må til i dagens økonomiske situasjon. Dette er en utvikling generelt i norske mediehus (Hjeltnes, Olsen og Beck Karlsen 2007).

Akre er imidlertid ikke sikke på om oa.no vil vokse uten en noe mer drastisk omlegging.

Jeg tror vi må gjennom en periode med en egen gruppe. Det er viktig å ha noen personer som jobber målbevisst og 100 prosent for å utvikle vårt redaksjonelle innhold.

Akre ønsker seg også en klarere styring fra morgenen av. Hun mener at det for sjelden legges konkrete planer for dagens nettsatsing og ønsker seg en mediedirigent som har ansvaret for å prioritere hva som skal hvor, og hva det satses på både mot papir og nett. Hun sier følgende:

Vi har nok ressurser knyttet til nett i dag hvis de blir riktig brukt. Dagens organisering gjør nettet veldig sårbart.

Jenssen deler synet på ressursbruk og sier følgende:

Vi vil nok ha behov for mer målrettet satsing mot nettet, mer spisset og jeg tror vi trenger en flermedial leder. Det innebærer ikke nødvendigvis mer ressurser, men en vridning fra papir mot nett.

Konklusjon

I denne oppgaven har vi sett på hvor langt Oppland Arbeiderblad har kommet i prosessen for å bli et konvergent mediehus. Vi har også diskutert de største utfordringene for å lykkes på nett i den tiden vi er inne i.

Den redaksjonelle ledelsen i Oppland Arbeiderblad ønsker å gå mot en mer integrert satsing. Felles mål og strategi er utarbeidet for å øke flermedialiteten. Alle ansatte skal i utgangspunktet jobbe mot begge kanaler. Det er også et uttalt mål å samlokalisere driften mer i et desklandskap med en felles nyhetsledelse. Spørreundersøkelsen i redaksjonen viser med tydelighet at det er et stort sprik mellom sjefredaktør og kanalsjefs føringer, og praktisk utførelse. Tilliten til nettet mangler i redaksjonen og holdninger vitner om en innarbeidet motstand mot oa.no.  I hverdagen prioriteres avisen. Nettet kommer i annen rekke.

Tanker om veien videre

Etter å ha studert Oppland Arbeiderblads integrering og nettsatsing våger vi oss på å komme med noen forslag til videre framdrift for å nå målsettingen om større samarbeid og økt trafikk på nett.

Satsingen mot nett framstår som halvhjertet. Skal nettet komme videre må det prioriteres sterkere. Det virker opplagt at det er behov for å tilføre journalistisk kraft. I dag har ikke Oppland Arbeiderblad en egen nettredaksjon. Det kan virke som det er en nødvendig vei å gå for å få fart på sakene. Nettet må integreres i den daglige nyhetsdannelsen i langt større grad. Kanalsjefen peker på behovet for en egen felles mediedirigent. Det mener vi kan være hensiktmessig. Kanalens styrker og ulikheter utnyttes for dårlig. Samkjøring, bedre kommunikasjon og økt samarbeid vil kunne bedre det.

I dag oppleves nettet som en byrde. Økt status og mer positive holdninger kommer gjerne sammen med økt suksess. Nettet er veldig målbart. Det bør brukes bevisst. Mfakta viser at Oppland Arbeiderblad har et stort uutnyttet potensial. Klarer nettet å ta større del av markedet, vil det ganske sikkert oppleves som motiverende i redaksjonen.  Avisen må merke at nettet også tilfører den kvaliteter. Redaksjonen må ikke betrakte kanalene som enten eller, men som både og. Gjennom bevisst krysspromotering mellom kanalene kan Oppland Arbeiderblad trekke til seg større lesergrupper. Det er viktig i nedgangstider, og vil også sikkert oppleves som motiverende. Avisen ønsker større interaktivitet, og bør derfor utnytte nettets muligheter og hastighet bedre.

Til syvende og sist er det ledelsen som må gå foran og forankre en flermedial satsing. Så langt kan det virke som om kommunikasjonen og føringene har vært for vage. Målsettingen om større integrering og økt nettbruk kommer ikke av seg selv. Det krever hard jobbing, og ikke minst streng oppfølging og prioritering. Vi mener og tror at 12 år med prøving og feiling for Oppland Arbeiderblad bør være nok.

Litteraturliste

Bechmann Pettersen Anja (2007) Tværmedialitet som kommunikasjonsformPå tværs av medier, Anja Bechmann Pettersen og Steen K. Rasmussen  (red) Aarhus: À JOUR forlag

Borgen Turid (2007) Journalistrollen i endring. Universitetet i Oslo

Creswell, John W. (2003) Research Design SAGE Publications

Dailey Larry. et.al (2003) The convergence Continuum: A model for Studying Collaboration between Media Newsroom,paper present for the Newspaper Division of the Association for Education in Journalism and Mass Communication, Atlantic Journal of Communication

Erdal, (2007) Negotiating convergence in news production, Ambivalence             Towards convergence, Tanja Storsul, Dagny Stuedahl (red), Nordicom

Fagerjord, Anders, Tanja Storsul (2007) Questioning Convergence, Ambivalence towards Convergens, Tanja Storsul, Dagny Stuedahl, (red) Nordicom

Grenness, Tor (2004) Hvordan kan du vite at noe er sant? Cappelen Forlag

Gripsrud, Geir, Ulf Henning Olsson, Ragnhild Silkoet (2004) Metode og Dataanalyse, Høyskoleforlaget AS

Hjeltnes Guri, Ragnhild Kr. Olsen, Jo Bech-Karlsen (2007) Rapport fra 10 norske mediehus Handelshøgskolen BI og institutt for journalistikk

Korme Christine (2008) Masteroppgave BI

Krumsvik, Arne Nettundersøkelser (2005-2008)

Levekårsundersøkelsen (2006) Statiskisk sentralbyrå

Lawson-Borders Gracie (2006) Media organizations and convergence Mahwah, New Jersey

Meyer Phillip (2004) The Vanishing Newspaper Missouri Press

Mfakta (2008) Spørreundersøkelse Oppland Arbeiderblad Opinion

Norsk Journalistlags arbeidsmiljøundersøkelse (2007)

Ottosen, Rune, Arne Krumsvik (2008), Digitale medier og redaksjonell endring – noen utviklingstrekk, Journalistikk i en digital hverdag,

Ottosen, Rune, Arne Krumsvik (red) IJ Forlaget

Weichardt, Brian, Martin Torpe, Nis Kielgast, Morten Brink Iwersen, (2005) Kopi til alle, Roskilde universitetscenter