Av Synnøve Skeie Fosse og Ole Kristian Bjellaanes

Konvergens og flermedialitet[1] – både i produkt, produksjon og organisering, står på dagsorden i de fleste mediebedrifter, både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Det finnes mye forskning, teori og empiri på området “konvergens” og/eller flermedialitet” Både nasjonalt og internasjonalt synes interessen og forskningen å ha konsentrert seg langs to hovedakser; organisering (redaksjonene og mediehusenes organisering og organisatoriske utfordringer) og journalistens arbeidsdag og tekniske utfordringer. Se for eksempel Mediehusundersøkelsen (Rapport fra ti norske mediehus, Hjeltnes, Olsen og Bech-Karlsen, 2007) som kartlegger organisering og flermedial virkelighet i ti norske mediehus. Eller Norsk Journalistlags arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister som jobber flermedialt. Internasjonalt har organisatoriske strukturer og utvikling i The New York Times, Houston Chronicle og New Jersey Online (Boczkowski, 2004 – referert i Lawson-Borders 2006:166)

I mindre grad synes kvalitet og utvikling av journalistikken å ha vært gjenstand for undersøkelser. Dette i sterk kontrast til at “alle” synes å ha en mening om den journalistiske kvaliteten i en flermedial hverdag, da ofte underforstått at kvaliteten i journalistikken er under press eller i fare.

Tidspress og/eller mangel på spesialisering blir dratt fram som forklaringer på at kvaliteten blir dårligere i en flermedial hverdag (the jack off all trades and the master of none). Symptomatisk for debatten er at den sjelden bygger på empiri – få har virkelig undersøkt om kvaliteten blir dårligere og at “kvalitet” relativt sjelden blir nærmere beskrevet eller forsøkt definert i debattene.

“Kvalitet” er magefølelse, en fingerspissfølelse, noe gode journalister “bare gjør”, redaktører anerkjenner og brukerne etterspør.

Eller som Robert Picard beskriver, gjengitt i Huang, Rademakers, Fayemiwo & Dunlaps (2003:10)

“The quality concept is problematic when applied to journalism because it is nearly impossible to articulate what elements makes up the concept. As a result, quality tends not to be defined by its presence, but its absence, and observers are in the position of saying: “We can’t define good quality, but we know bad quality when we see it”

Også i Norge er debatten om journalistisk kvalitet og flermedialitet preget av synsing. Begreper som “klikkhore” og “slange-i-do-journalistikk”, blir hyppig brukt i debatter der journalister og redaktører er samlet. Og gjennomgående uttrykkes det en bekymring for kvalitet i en flermedial hverdag.

Noen eksempler:

Lansering av og debatt om boka: “Journalistikk i en digital hverdag”:

Det står ikke i boken hvor mye dårlig journalistikk det er på nett, sier Helge Øgrim. Han er til daglig redaktør i fagbladet Journalisten, og synes det er besynderlig at forskerne ikke peker mer på dette i boken. Han mener nettavisene er preget av mye skrivefeil og slurv.

http://www.hio.no/content/view/full/69630/

Nyhetsredaktør Ole Erik Amlid i Aftenposten:

Det har vært en frykt for at en mer “tantete” stil betyr mindre trafikk. Det er et ubestridt faktum at pupper og kuriøse saker drar masse trafikk. Men vi har vært helt trygge på at Aftenposten-profilen er det som skal til for at vi skal lykkes på nett, på samme måte som vi har gjort det på papir.

http://www.aftenposten.no/meninger/article2393049.ece

Lederen for årets lokalavis 2007 til Journalisten:

Som eneleder i lokalavisa for Nøtterøy og Tjøme er Tor Aslesen glad for prisen som Årets Lokalavis i 2007, og han understreker målsettingen om å holde kvalitetsnivået oppe. Samtidig opplever avisa presset for å satse mer på nett.
http://www.journalisten.no/story/50154

Norsk Journalistlag:

NJ skal fremme journalistisk kvalitet på alle plattformer. NJ vil aktivt jobbe mot at døgnkontinuerlig produksjon og flermedial publisering svekker redaksjonenes krav til kvalitet og arbeid med kildekritikk og kildemangfold. http://www.nj.no/no/NJs_arbeid/NJs_tiltaksplan/Tiltaksplan_2007_-_2009/

Vi vil i denne prosjektoppgaven gi en grundig drøfting av de undersøkelser og den litteratur som foreligger på områdene konvergens og kvalitet. Vi vil videre gjennom undersøkelser og fordypningsintervju [2]analysere holdninger til forholdet mellom flermedialitet og kvalitet blant redaksjonelt ansatte i to norske mediehus – Stavanger Aftenblad og Agderposten. Vi vil gjennom kvantitativ metode (spørreundersøkelse) studere de redaksjonelt ansattes opplevelse av egen rolle i en flermedial praksis og hvordan organisering av den flermediale virksomheten påvirker – eller kan påvirke – det journalistiske produktet når det gjelder innhold og kvalitet. Vi vil i det neste kapittelet gå gjennom relevant forskning og gi en nærmere presentasjon av flermedialitet og konvergens, både i et teoretisk og i et praktisk perspektiv.

Vi vil deretter presentere resultatene av spørreundersøkelsen, samt fordypningsintervjuer med journalister og redaktører i de to mediehusene.

Vi vil videre drøfte om de kvalitetskriterier som synes allment anerkjent for måling av redaksjonell virksomhet er hensiktsmessige i en flermedial hverdag. Vi vil til slutt konkludere og komme med forslag til forskning om kvalitet i flermediale bedrifter.

2. TEORETISK TILNÆRMING

2.1 Definisjoner

Flermedialitet, eller konvergens, er, som nevnt dagens orden i stadig svært mange norske og internasjonale medievirksomheter. Flere og flere bedrifter organiserer seg i mediehus, og samler flere virksomheter under samme tak. Måten dette gjøres på, varierer fra mediehus til mediehus (Hjeltnes, Olsen og Bech-Karlsen 2007), men felles for virksomhetene er at de i en eller annen form er flermediale og dermed bedriver konvergens.

Det er altså ikke lenger snakk om hvorvidt norske (og internasjonale) mediebedrifter skal være flermediale, men i hvor stor utstrekning de er det, på hvilken måte de er det, og hvilke konsekvenser det får for utøvelsen av journalistisk virksomhet. Og videre i hvilken grad og hvordan dette eventuelt påvirker den journalistiske kvaliteten på de produktene som leveres.

Ordet konvergens, som har sin opprinnelse i matematikken, er bare ett av mange – delvis konkurrerende, delvis utfyllende – begreper for å si noe om blant annet produksjon og bruk av medieinnhold på tvers av ulike medieplattformer. Andre begreper kan være tverrmedialitet. transmedialitet (Bechmann Petersen og Rasmussen 2007) og integrasjon (se “Mediehusrapporten”).

Flere (blant annet Lawson-Borders 2006 og Jenkins 2006) peker på (minst) to avgjørende forhold for å oppnå konvergens, altså skape innhold som publikum kan tilegne seg via ulike medieplattformer: Teknologi og kultur.

Rekkefølgen er ikke tilfeldig, fordi det er teknologien som er forutsetningen for de kulturelle endringene som har skjedd de siste 10-15 årene. Forskerne er uenige om digitaliseringen er selve nøkkelen til konvergens, eller bare et middel på vei dit.

Den teknologiske utviklingen, ikke minst muligheten til å overføre data stadig raskere, åpnet opp for en helt ny kultur når det gjelder bruk av innholdet. Måten å motta innhold på endret seg med utviklingen av internett på 1990-tallet. Henry Jenkins (2006:2-3) berører dette i sin definisjon av konvergens.

“By convergence I mean the flow of content across multiple media platforms, the cooperation between multiple media industries, and the migratory behaviour of media audiences who will go almost everywhere in search of the kinds of entertainment experiences they want”

Digitaliseringen åpner altså for muligheten til å publisere journalistisk innhold i stadig flere kanaler. Datamaskiner og internett er det sentrale elementet, ifølge Lawson-Borders (2006:4):

“I define convergence as the realm of possibilities when cooperation occurs between print and broadcast for the delivery of multimedia content through the use of computers and the internet.”

2.2 Bare teknologi?

Her er vi inne på den teknologiske determinisme, altså tanken om at all endring kan forklares ene og alene med teknologisk utvikling. Lawson-Borders – som ikke selv slutter seg til deterministene – siterer D. Chandler som har følgende definisjon på “teknologisk determinisme”:

“According to technological determinsts, particular technical developements, communication technologies or media, or most broadly, technology in general are the sole or prime antecedent cause of change in society, and technology is seen as the fundamental condition underlying the pattern of social organisation”. (Lawson-Borders 2006:176)

Både Jenkins og Lawson-Borders tar forbehold om digitaliseringens avgjørende betydning for framveksten av konvergens i mediene. Lawson-Borders sier at teknologien er en nøkkelfaktor, men ikke avgjørende for samfunnets utvikling, herunder utviklingen av konvergens i mediene.

Som vi ser av Jenkins’ definisjon, går han lenger, og sier at selv om teknologi og konvergens henger sammen, representerer konvergensen en kulturell endring på den måten at brukerne får muligheten – og blir oppfordret til – å søke ny informasjon og foreta sammenstillinger av innhold fra ulike medieplattformer (Jenkins 2005).

2.3 Konvergens i historisk perspektiv

Ordet konvergens rommer mye, og er brukt på tvers av fagområder. Denne oppgaven vil vise at begrepet blir tolket svært forskjellig.

Opprinnelig, kan vi si at begrepet er hentet fra det matematiske (der beskrevet som en egenskap hos visse tallsekvenser) og så senere det teknologiske vokabularet. Det beskriver hvordan digitalisering kan få ulike enheter til å smelte sammen (Storsul og Stuedahl 2007). Konvergens er altså et resultat av den teknologiske utviklingen, enten vi snakker om selskapsstrukturer eller journalistisk praksis og innhold.

Konvergens i journalistisk sammenheng ble for alvor tatt i bruk på 1960-tallet, da det amerikanske forsvarsdepartementet begynte å jobbe for å utvikle det vi dag kjenner som internett (Lawson-Borders 2006). Digital datalagring økte mulighetene til å integrere informasjon. Utviklingen av bredbåndskapasitet har tatt denne prosessen enda et steg lenger, ikke minst fordi brukerne har fått mulighet til å nyttiggjøre seg flermedialt, eller konvergent, innhold. Dette har blitt forsterket ved at tekniske innretninger (PC, mobiltelefon, PDA-er osv.) har visket bort skillelinjene mellom de ulike plattformene.

Vi har vært inne på at definisjonene av begrepet konvergens er mange (se blant annet Dailey 2005, Jenkins, 2006, Lawson-Borders 2006, Storsul and Stuedahl 2007, Bechmann Petersen og Rasmussen 2007), og vi vil berøre noen av de motsetningene forskerne på området uttrykker. Mens enkelte bruker konvergens på et mål om hvor vellykket produksjon av flermedialt innhold er eller kan være, stiller andre spørsmål om konvergens i det hele tatt finner sted.

Målet med denne oppgaven er, som nevnt innledningsvis, å bruke litteraturen om konvergens og flermedialitet til å gå nærmere inn på et område det er forsket lite på: Konvergens og flermedialitet i nyhetsproduksjon og hvordan dette blir oppfattet å påvirke den journalistiske kvaliteten på de produktene som leveres på tvers av medieplattformer.

2.4 Konsept og prosess

Vi har allerede slått fast at flermedialt innhold er regelen i de aller fleste norske og internasjonale medieorganisasjoner av en viss størrelse og utbredelse. Dette gjelder både på lokalt og nasjonalt nivå.

Det betyr at mediebedriftene eier og/eller driver medier som publiserer journalistisk innhold i flere kanaler eller plattformer. Dette kan være avis, internett, radio, TV/video, mobil…

Et mye brukt ord for dette er integrasjon, som beskriver i hvor stor grad bedriftene velger å samordne eller koordinere de ulike virksomhetene. Vi velger imidlertid å operere med begrepet konvergens, støttet av ordet flermedialitet. I vår bruk av begrepet legger vi til grunn at medieforetakene er flermediale når de bringer ut nyhetsinnhold på to eller flere publiseringsplattformer.

Både i journalistisk innhold og organisering varierer konvergensen mye fra bedrift til bedrift, både når det gjelder antallet plattformer og publiserings- og produksjonsrutiner. Variasjonen er også stor når det gjelder flermedialt virke blant redaksjonelt ansatte medarbeidere. Noen journalister er flermediale ved at de jobber for ulike plattformer, mens andre ikke er det. Bedriften de jobber i kan likevel være flermedial, men journalistenes oppgaver kan variere etter hvordan bedriften de jobber i har valgt å organisere virksomheten (Hjeltnes et. al 2007).

Norges største avishus, VG, publiserer i stor grad flermedialt innhold. Men den organisatoriske konvergensen (integrasjonen) er liten. Mindre og mindre av avisens VGs innhold blir publisert på nett, og VG og VG Multimedia trekker bare i beskjeden grad på felles journalistiske ressurser.

Det samme var tilfellet for Drammens Tidende da Mediehusrapporten ble skrevet. Men som et tegn på skiftende tider, har pendelen nå svingt til motsatt side, og mediehuset har foretatt en “reintegrering”, både selskapsmessig og journalistisk.

Et eksempel på det helt motsatte er den amerikanske mediegiganten Belo, som i 1997 førte alle sine virksomheter under det samme organisatoriske tak (Lawson-Borders 2006), men som ti år senere besluttet å separere avisvirksomheten og TV-operasjonene.[3]

Uansett definisjon og oppfatning av begrepet konvergens, må selve tanken om flermedial organisasjon og produksjon, sies å ha stor støtte blant dagens medieledere. En undersøkelse fra World Editors Forum (Second Newsroom Barometer 2008) viser at over 80 prosent av de spurte redaktørene mener at den flermediale redaksjonen vil være normen i deres hjemmemarked innen fem år.

“The path is clear for many editors: integrate the newsroom, think multimedia, train or hire a team of multi-skilled journalists. So are the threats: lack of investment, lack of training, lack of cultural change”. (John Zogby, CEO of Zogby International, and George Brock, World Editors Forum President and editor of the Saturday Times in the UK)

2.5 Ringer av konvergens

Vi har pekt på at teknologiens utvikling – i varierende grad – har vært en av grunnforutsetningene for konvergens. Kulturelle endringer og eierskap har også vært nøkkelfaktorer. Men for å få til konvergens, er det flere andre forhold som må være til stede, både organisatoriske, operasjonelle og atferdsmessige.

Et sentralt konseptuelt rammeverk for å forstå konvergens har vært The Convergence Continuum (Dailey et al 2003). Dette beskriver fem stadier av aktivitet i nyhetsorganisasjoner, fra liten eller ingen samhandling til full konvergens. Modellen er formet som ringer som tangerer og overlapper hverandre fra venstre mot høyre i modellen. Jo lenger til venstre i modellen, jo mindre konvergens, jo lenger til høyre, jo mer konvergens.

Den beskriver krysspromotering mellom medieplattformer- eller kanaler – som det laveste stadiet av konvergens (lengst til venstre). Det neste stadiet er “kloning”, altså at ulike plattformer kopierer innhold fra hverandre uten at det eksisterer noen annen form for samhandling eller samarbeid. Det tredje stadiet beskriver det forskerne kaller “coopetition”, en blanding av samarbeid og konkurranse. Her inntrer en viss grad av samarbeid, men organisasjonene opererer fortsatt atskilt. Det fjerde trinnet har fått betegnelsen “content sharing”. Nå begynner de ulike plattformene å dele innhold ved at de for eksempel har felles møter, og i noen grad felles ledelse. Det femte og siste trinnet helt til høyre i modellen beskriver full konvergens. Her er organisasjonen felles, ressursene er felles og det samarbeides fullt ut mellom alle plattformer.

Det har vært reist innvendinger mot modellen. For det første er de ulike stadiene ikke gjensidig utelukkende (Borgen 2007). Med andre ord, en organisasjon kan være langt til høyre innenfor visse områder, men langt til venstre innenfor andre. Det er for eksempel fullt mulig å tenke seg at et mediehus både har høy grad av innholdsdeling på enkelte plattformer, men ikke på andre. Man kan også tenke seg at et mediehus er kommet langt i å dele informasjon og ressurser mellom plattformene, uten at det dermed drives utstrakt form for krysspromotering.

Deuze (2004, referert av Borgen 2007:19) har kritisert dette, og pekt på at den er en trinnmodell som gir inntrykk av å starte til venstre og slutte til høyre, altså at man må innom hvert trinn for å nå “målet”, altså den femte og siste sirkelen til høyre. Pilene i modellen kan gi slike assosiasjoner.

2.6 De sju observasjoner

Lawson-Borders (2006:15) presenterer det vi kan kalle hjelpemidler for medieledere som ønsker å oppnå suksessfull konvergens i sine flermediale bedrifter. “Sju observasjoner av konvergens” er utledet av feltstudier i tre amerikanske mediekonsern. I motsetning til continuumet, er de selvstendige råd mer enn en modell, og de er ikke avhengig av hverandre.

Kommunikasjon, engasjement, samarbeid, kompensasjon, kultur, konkurranse og kunde er faktorer Lawson-Borders har funnet nødvendig eller ønskelig for å oppnå suksess i en flermedial bedrift.

1. Konvergens må kommuniseres på tvers av hele organisasjonen. Hele organisasjonen må forstå hvorfor det skal skje endringer og hvorfor virksomheten skal operere på en annen måte enn tidligere. 2. Konvergens må nedfelles i organisasjonens visjon eller mål, alle må bidra og det må være forpliktende. 3. Samarbeid må være utstrakt, både vertikalt og horisontalt i organisasjonen. 4. Medieledere må vurdere hvilken kompensasjon som skal gis til medarbeidere som viser vilje til omstilling for å mestre nye oppgaver. 5. Det må skje kulturelle endringer i organisasjonen for å oppnå aksept for nye måter å arbeide på. 6. Konkurranse får en ny dimensjon, ved at aktører som ikke tidligere var ansett å konkurrere i det samme marked nå gjør det. 7. Kunde- eller brukerperspektivet blir enda mer sentralt enn tidligere. I en flermedial verden vil brukeren automatisk få mer kontroll over hvilket medium han eller hun ønsker å bruke, og hvilket innhold han eller hun søker. I dag er VG og Adresseavisen konkurrenter i langt større grad enn tidligere på grunn av framveksten av internettbruk, likeledes Wall Street Journal og Financial Times.

De sju observasjonene er nyttige kontrollfaktorer for å se i hvilken grad man lykkes med de intensjonene man har. En av denne oppgavens forfattere har med hell brukt disse i sitt operative arbeid med innføringen av flermedial praksis i sin bedrift.

2.7 Konvergent? Hvordan?

Teknologi, eller digitalisering, har vært trukket fram som avgjørende for at konvergens skal kunne finne sted. Vi har likeledes pekt på at digitalisering av mediene ikke alene fører til konvergens, og vi har pekt på ulike tilleggsfaktorer som må legges til for at intensjonen om konvergens skal oppnås.

Anja Bechmann Petersen (Storsul and Stuedahl 2007) peker på at konseptet konvergens i nyhetsproduksjon brukes for å anskueliggjøre to ulike perspektiver: Det eksterne og det interne. Det eksterne handler om å tilgjengeliggjøre (mer eller mindre det samme) nyhetsinnholdet for brukerne i ulike kanaler (avis, internett…). Det interne perspektivet dreier seg om hvordan nyhetsmediene er organisert for å kunne produsere dette innholdet, slik vi pekte på ved gjennomgangen av Lawson-Borders sju observasjoner.

På denne bakgrunn mener vi det er fornuftig å skille mellom det vi kan kalle innholdskonvergens (innhold på ulike plattformer til brukerne) og organisasjonskonvergens (måten organisasjonen er bygget).

Nordjyske Medier har de senere årene vært trukket fram som en foregangsbedrift for innføring av flermedial praksis. Bak en organisatorisk konvergens, der medarbeiderne i nyhetsproduksjonen skulle arbeide for flere plattformer, lå en visjon om å bringe ut konvergent innhold til brukerne: Flere stemmer i flere kanaler.

Weichardt, Torpe, Kielgast og Iwersen (2005) peker i sin studie av innholdskonvergensen på at de aller fleste nyhetsartiklene var mer eller mindre kopier av innhold fra en plattform til en annen. Metoden besto blant annet i å se på kildebruken fra en plattform til en annen. Konklusjonen var at 86 prosent av nyhetssakene var kopier, i den forstand at kildebruken var den samme.

En innvending mot denne analysen kan være at selv om kildene er de samme, er selve medieuttrykket forskjellig. Innholdet blir dessuten publisert med ulike virkemidler (tekst, levende bilder osv.) og til ulike tider. Ulike syn på dette illustrerer at det hersker vidt forskjellige oppfatninger om – og definisjoner på – hva som er konvergens.

2.8 Sammensmelting

Fagerjord og Storsul anskueliggjør kritikken mot konvergensbegrepet på en annen måte. Med referanse til framtidsvyer på 1990-tallet (Gilder 1994:45) peker de på overdreven forventning til den totale sammensmeltingen av digitale terminaler (telefoner, PC osv.). Gilder mente at man i framtiden ville klare seg med en innretning, telecomputeren, eller teleputeren. Denne skulle erstatte fjernsynet og brukes til fullstendig kommunikasjon alle veier og på alle plattformer. Forfatterne peker på at dette på langt nær har blitt virkelighet, og at den teknologiske industrien har vist stor oppfinnsomhet i å utvikle stadig nye innretninger for å møte stadig nye behov.

Gilders hadde likevel et poeng. Fjernsyn er muligens fortsatt oppfattet som forskjellig fra andre plattformer. Men det mangler i dag ikke på innretninger som kan lage og vise alle former for digitalt innhold.

2.9 Oppsummering

Vi har til nå sett på ulike teoretiske tilnærminger til begrepet konvergens og flermedialitet. Vi har pekt på at begrepet rommer mange definisjoner og praksis. Borgen (2007) sier det slik:

“Den pragmatiske definisjonen av konvergens, som strategisk, operasjonell, teknologisk og kulturell sammensmelting av tidligere atskilte medier både innenfor medieorganisasjon og innenfor journalistiske prosesser og innhold, gjør det rimelig å bruke konvergens tilnærmet synonymt med flermedialitet”

Vi har nevnt modeller og rammeverk som blir brukt som verktøy for å måle graden av konvergens, og vi sett på ulike måter å organisere medievirksomheter på innenfor konvergensbegrepet.

3. DEN VANSKELIGE KVALITETEN – KONVERGENS OG KVALITET

“å definere kvalitet i journalistikken kan sammenlignes med å spikre pudding til veggen” (Russ-Mohl 1992:85, gjengitt i Olsen 2006)

3.1 Måling av kvalitet

Innledningsvis pekte vi på at kvalitetsbegrepet i journalistikken er hyppig diskutert, men sjeldnere gjenstand for undersøkelser og måling. Diskusjonen om journalistisk kvalitet i det hele tatt lar seg måle, lar vi ligge, og forutsetter for den videre drøfting, at det gjør den. Problemet er snarere at den lar seg måle fra mange parametre.

“Kvalitet i tilknytning til media kan ikke være noen absolutt størrelse. Snarere må den sees på som en “avhengig variabel” – avhengig av målgruppe, medietype, journalistisk selvforståelse, sjanger osv.” (Olsen 2006:15)

Tradisjonelt har redaksjoner og redaksjonelt ansatte vært opptatt av å diskutere kvalitet i forhold til profesjonens egne standarder, og i mindre grad tatt med brukernes perspektiv. Men kvalitetsmåling kan vanskelig gjøres uten i det hele tatt å ta hensyn til bruker- eller kundeperspektivet, kunde i betydningen leser, seer eller lytter, ikke utelukkende annonsør. I de senere årene har da også publikumskontakten blitt vesentlig utvidet gjennom fokusgrupper og ulike former for leserpanel.

“Det blir hevdet at en operasjonalisering av kvalitet er spesielt vanskelig på mediemarkedet fordi kvaliteten i medienes tilbud er opplevelsesbasert. Det vil si at kvaliteten bare kan vurderes ut fra den enkelte mottakers opplevelse av kvalitet, med andre ord etter resepsjon.” (Siegert 2000, referert av Olsen 2006:14)

I Olsens prosjekt for å måle redaksjonell kvalitet i de to pilotredaksjonene, Østlandets Blad og Sarpsborg Arbeiderblad forsøkte hun ikke å lage standarder for god og dårlig journalistikk som hadde generell gyldighet, men fokuserte på områder som god og dårlig kvalitet bør vurderes innenfor. Både interne og eksterne parametre (lesernes og kildenes tilfredshet) ble vurdert.

“Hvorvidt kvaliteten er god eller dårlig på enkeltområder må vurderes enkeltvis og ut fra det enkelte mediets rammer, ressurser, mål, profil osv. Og ut fra sentrale interessegrupper eller stakeholders vurdering…” (Olsen 2006:20)

3.2 Kvalitetskriterier

Selv om Olsen (og flere med henne) tar til orde for en differensiering av kvalitetsbegrepene i forhold til hvilken kanal eller plattform som er gjenstand for målingen, så er det vel allmenn enighet om at det finnes noen kvalitetskriterier som er felles uansett publiseringsplattform, selv om deres innbyrdes styrkeforhold kan variere.

“The first criteria for quality are obvious and timeless: accuracy, fairness, a compelling and efficient presentation, timeliness, relevance.” (Jeff Jarvis ved CUNY i e-postintervju om kvalitet i en flermedial hverdag – også gjengitt på Jarvis’ blogg www.buzzmachine.com)

“I can’t stress that enough. At every aspect of our organisation, we’re looking for more flexible ways of working.
“But the fundamentals of journalism will never change. We need good people probably more than ever before. There is no getting around the need for balance, fairness, accuracy and proper attribution.” Julie Sar i Daily Telegraph under en multimediekonferanse ved AUT University (http://www.jeanz.org.nz/convergence.htm)

Under drøftingen vil vi komme tilbake til debatten om kvalitetskriterier og flermedialitet, herunder også drøfte om noe av uenigheten og multimediejournalistikkens “dårlige rykte” skyldes at nye medier, og da spesielt nettmedier, blir målt etter papiravisens standard og kriterier, snarere enn på egne premisser.

Måling av redaksjonell kvalitet har en relativt kort historie, og i den konvergente medieverden har forskere og fagfolk vært langt mer opptatt av konsekvenser for organisering og journalistisk virksomhet, enn av forholdet mellom kvalitet og flermedialitet.

Det kunne vært nærliggende ut fra det å slutte at bransjen tar det for gitt at kvaliteten ikke påvirkes av flermedialitet og konvergens, at forholdet mellom dem således ikke er spesielt interessant å undersøke. Men den stadig pågående debatten både her hjemme (se eksemplene fra innledningen til oppgaven) og internasjonalt levner liten tvil om at det pågår en svært aktiv diskusjon. Frontene kan synes til dels steile og noen ganger kan det være vanskelig å få en klar formening om debattantene diskuterer om den flermediale journalistikken er av dårligere kvalitet enn monomedial journalistikk, ut fra noen allmenne målekriterier, eller om det er multimediejournalistikken, og da spesielt nettjournalistikken som sådan, som blir oppfattet som “dårligere”, “mindre viktig” eller “mer overfladisk”.

3.3 Frykten for kvaliteten…

Lawson-Borders (2006:9) siterer tidligere president for Poynter Institute, Robert Haiman:

“[]converged media world is one from which good journalism, and good journalists are going to be in great need of defence.”

To kamphaner innen den samme debatten har vært nettopp Haiman og Forrest Carr, mangeåring redaktør i WFLA-TV, som er en del av Tribune-konsernet. Haimans postulat om at “Convergence is the enemy of quality journalism” fikk Carr til å se rødt. “… [this] statement… is utter garbage”.[4] Carr viser til at hans TV-stasjon, i organisatorisk konvergens med andre plattformer innenfor samme mediehus, har vunnet flere priser for god journalistikk.

Noe av den frykten Haiman gjør seg til eksponent for, kan forklares med at konvergens har vært forbundet med tanken om at en journalist skal gjøre mange oppgaver – samtidig, og at det vil spare bedriften for penger, og dermed gå ut over kvaliteten. Som et av våre intervjuobjekter i mediehusene uttrykte det da han ble bedt om å beskrive mediehusets flermediale strategi:

“å få færrest mulig medarbeidere til å gjøre mest mulig” (informant i Agderposten)

Professor i journalistikk ved universitetet i Wisconsin-Madison, James Baughman, er bekymret for at store mediebedrifter skal bli for opptatt av resultat og profitt at de ofrer god journalistikk for å spare en krone (Huang et al 2003).

Det ligger utenfor vår oppgave å diskutere i hvilken grad flermedial journalistikk er utviklet til en egen sjanger og hvilke karakteristika den i så fall har. Til et slikt formål ville det være nødvendig med en grundig innholdsanalyse. Men det kan likevel være grunn til å peke på at det er flere år siden det første flermediale prosjektet stakk av med Pulitzer-prisen;

“The New York Times won the Pulitzer Prize for Public Service award for articles detailing deaths and injuries among American workers and showing how employers broke basic safety rules with impunity. The Times got the Pulitzer, but it should be noted that this was part of a massive convergence effort with the CBC and PBS Frontline. This is the first time a major convergence project has won a Pulitzer Prize.” (http://www.cyberjournalist.net/news/001144.php

En hyppig innvending mot flermedial organisering, eller kanskje heller den flermediale journalisten, har vært at hun ikke blir god til noe (Stone 2002). Med mindre forståelse og kunnskap, og med oppgaver for flere medieplattformer, med den samme tiden til rådighet, vil kvaliteten lide.

Argumentasjonen understøttes av spørreundersøkelsen vi gjennomførte. 69 prosent av respondentene var helt eller delvis enig i påstanden “det er umulig å bli skikkelig god på noe dersom du skal gjøre alt”. Vi vil komme nærmere tilbake til dette i analysedelen.

3.4 … og forsvaret for den

Carr og andre tilhengere av konvergens har framholdt at den journalistiske kvaliteten opprettholdes blant annet ved at et og samme mediehus kan betjene publikum på en bedre måte. Mer innhold i flere kanaler.

“This is an opportunity to tell your story to more people”. (Huang et al 2003:3)

Og som arbeidsgiver har vi observert at noen journalister finner det svært utfordrende og morsomt å levere til flere plattformer:

“Vi tenkte mye på egenartene til de forskjellige kanalene. Hvilken type stoff skulle hvor osv. Vi lagde sjelden samme stoff til alle kanalene, men tenkte på hva som egnet seg best som TV/blogg/papirstoff. Det er en relativt krevende øvelse å ha tre tanker i hodet samtidig, men for meg var det spennende og utfordrende å tenke slik. ” (journalist Mari Horve i Fædrelandsvennen i e-postintervju om sine erfaringer som multimediejournalist Jorden Rundt[5])

Konvergenstilhengerne avviser også at det er grunn til å f rykte at flermedial organisering vil føre til at folk mister jobben. Diane McFarline, publisher i The Sarasota Herald-Tribune sier det slik:

“For me, convergence is not about doing more with less, but doing more with more” (Huang et al 2003)

For McFarline og andre er poenget at journalistikken blir bedre fordi den blir presentert i flere kanaler. Ulike typer saker blir presentert i forskjellige medier, alt etter hvor de passer best. Mulighetene i hver historie kan utnyttes bedre fordi enkelte poenger kan tas ut i ett medium, mens et annet kan presenteres best på en annen plattform, slik Lou Ferrera, direktør for elektroniske medier i The Sarasota Herald-Tribune uttrykker det:

“Convergence provides reporters more points of entry to a story, the technology to do more in-depth reporting, and in a more timelyway… Convergence does not lessen journalism in any way, shape or form. It should improve it” (Huang et al 200:3)

Den opphetede fagdebatten om flermedialitetens eventuelle påvirkning på journalistikken, får langt på vei sin bekreftelse til de funn Huang gjorde da han i 2003 gjorde en undersøkelse om hvordan mediefolk eventuelt bekymret seg for den journalistiske kvaliteten i en flermedial hverdag. Huang fant at 38 prosent var svært enig i at kvaliteten ville bli dårligere, 40 prosent svært uenig i påstanden og de resterende 22 prosent visste ikke/var ikke sikker (Huang et al 2003: 4)

Dette ledet Huang til å gjøre en av de få undersøkelsene av redaksjonelt innhold før og etter en multimedial organisering. Undersøkelsen ble gjort i The Tampa Tribune. Målt etter de parametre Huang valgte; enterprise (i hvilken grad historiene var egenproduserte og om det var “rigger” – altså større og gjennomarbeidede artikler med undersaker, bilder/grafikk og faktarammer), significance, fairness and balance (her var det antall kilder som ble talt), Authoritativness (i hvilken grad det var åpne kilder, førstehånds kilder, eksperter etc.) og til slutt localization (altså i hvilken grad saken hadde lokal relevans for leserne i nedslagsfeltet – Tampa Bay-området).

Undersøkelsen viste at flermedial organisering og jobbing ikke hadde påvirket disse kvalitetsparameterne i negativ retning;

“Subsequently content analysis on the Tribune stories over time shows that the quality of the Tribune reporting has remained comparatively stable across time in terms of being fair and balanced in sourcing, using authoritative sources, and localizing stories” (Huang et al 2003:18)

Det understrekes dog at Huang undersøkte papiravisen i mediehuset, mens det ofte er nettjournalistikken som blir beskyldt for å være av “dårligere kvalitet”.

3.5. Oppsummering

Vi har her vist at om uenigheten om innholdet i begrepene konvergens og flermedialitet er mange, kompliseres bildet ytterligere når temaet konvergens og kvalitet bringes på bane.

Det er liten tvil om at mange frykter at flermedialitet i alle dens former er en trussel mot det som kan sies å være de tradisjonelle kvalitetsbegrepene i journalistikken. På den andre siden er det også mange som fremhever de “nye” kvalitetene konvergens og flermedialt innhold representerer.

4. METODE

Målet med oppgaven er å først og fremst å kartlegge holdninger til kvalitet og flermedialitet blant redaksjonelle medarbeidere og dessuten gi et bilde av den flermediale virkeligheten. Hvor mange definerer seg som flermediale medarbeidere og hvordan, og hvor ofte jobber de flermedialt.

For å få svar på oppgavens hovedproblemstillinger, har vi dels benyttet oss av webbasert spørreundersøkelse[6] og kvalitative fordypningsintervjuer[7]. I begrenset grad også observasjon, i det vi har deltatt på møter; morgenmøter, redaktørmøte og overleveringsmøter i Stavanger Aftenblad. I Agderposten var det svært begrenset møteaktivitet den aktuelle dagen på grunn av kursvirksomhet. Møtestruktur og samarbeidsformer er også omtalt i fordypningsintervjuene og dessuten i utdypende e-post fra Oddvar Paulsen, Elin Stueland og Carl Gunnar Gundersen.

Undersøkelsene har også et komparativt element i det vi ville undersøke om det var forskjeller med hensyn til flermedial praksis og holdninger i de to mediehusene, og også i hvilken grad ledere og ansatte har sammenfallende syn på hovedproblemstillingene. Som et tilleggselement undersøkte vi også om svarene viste tydelige forskjeller mellom kjønn, i forhold til alder/erfaring og hvilken hovedoppgave respondenten hadde, altså om det dreide seg om en nettjournalist, papirjournalist etc.

I svarene fant vi ingen signifikante forskjeller med hensyn til kjønn, alder eller erfaring. I analysedelen vil vi derfor konsentrere oss om forskjeller mellom mediehusene og ulikheter basert på type hovedarbeidsoppgave, herunder leder/ikke-leder.

Spørreundersøkelsen ble sendt ut på e-post til alle redaksjonelt ansatte i Stavanger Aftenblad og Agderposten, henholdsvis 258 i Aftenbladet og 49 i Agderposten. E-postadressene ble sendt oss på mail fra mediehusenes dataavdeling. Spørreundersøkelsen besto, foruten opplysninger om kjønn, arbeidssted, alder, erfaring og hovedarbeidsoppgave, også av 21 spørsmål. Noen av spørsmålene ga lukkede svaralternativer, mens andre ba respondenten om å gradere enighet/uenighet i en gitt påstand. På noen av spørsmålene ble det også gitt mulighet til å kommentere i egne kommentarfelt, merket “annet”.

En hovedutfordring under utformingen av spørreundersøkelsen var å operasjonalisere begrepet “kvalitet”. Kvalitet er et sammensatt begrep og kan som fenomen ikke måles direkte. I undersøkelsen ble begrepet operasjonalisert gjennom at vi stilte spørsmål som vi samlet antok at ville dekke det vi mener med “kvalitet”. (Grenness: 2004:98)

Til tross for relativt mange spørsmål, var undersøkelsen rask å gjennomføre. 3-4 testpersoner brukte mellom 4 og 10 minutter.

4.1 Spørreundersøkelsen

Spørreundersøkelsen ble sendt ut i to utgaver. I den første runden hadde vi glemt avkryssningsalternativ for arbeidssted. Dette ble ikke oppdaget før undersøkelsen var lukket.

Vi hadde da en svarprosent på vel 50.

Fordi vi vurderte den komparative delen av undersøkelsen som svært viktig, valgte vi å sende undersøkelsen ut på nytt. På grunn av påsken gikk det vel tre uker mellom de to utsendelsene. Undersøkelsen var i denne omgang operativ fra 23.03 til 02.04. Det ble sendt to purringer.

Det er selvsagt uheldig at undersøkelsen måtte sendes ut to ganger. Det kan ha medført at respondentgruppen ble annerledes sammensatt. Det førte åpenbart til at vi fikk en lavere svarprosent enn vi ellers ville fått. Årsakene kan være flere; at respondentgruppen var “trøtt” – orket ikke å svare på de samme spørsmålene to ganger. Det kan også være at en del misforsto, at de oppfattet den nye utsendelsen som en purring som ikke angikk dem fordi de hadde svart. Tilbakemeldinger da vi var på “feltarbeid”, kan tyde på det.

Svarprosenten var på 40,5 prosent. Av respondentene i undersøkelsen utgjør Aftenblad-ansatte 79 prosent, Agderposten-ansatte 21 prosent. Det vil igjen si at 53 prosent av Agderpostens redaksjonelt ansatte svarte på undersøkelsen, mens 38 prosent av de Aftenblad-ansatte svarte. Det var 46 prosent kvinner og 54 prosent menn blant respondentene. Rundt halvparten (49,2 prosent) hadde mer enn 15 års erfaring i mediebransjen, mens 14 prosent hadde under fem år.

Noe av forklaringen på forskjellen i svarprosent, kan ligge i graden av spesialoppgaver i de to mediehusene. Muntlige tilbakemeldinger vi mottok under oppholdet i Aftenbladet indikerer at en del hadde latt være å svare på undersøkelsen fordi de ikke fant den relevant i forhold til de arbeidsoppgavene de hadde, blant annet gjaldt dette typograffunksjon, fakta (research), og ulike mellomleder- og sekretærfunksjoner. (blant utvalget i Aftenbladet ASA var det 18 typografer, 1 reprotekniker).

5,24 sekretærer, i flg opplysninger fra redaksjonssjef Ida T. Sætersdal i e-post 6. mai 2008)

Definisjonen på “redaksjonelt ansatte” er ikke knyttet til medlemskap i Norsk Journalistlag eller Norsk Redaktørforening, men overlatt til det enkelte mediehus å definere hvem de oppfattet som redaksjonelt ansatte.

4.2 Fordypningsintervjuer

I tillegg til spørreundersøkelsen har vi foretatt 13 fordypningsintervjuer, åtte i Aftenbladet og fem i Agderposten. Intervjuene ble gjennomført i Aftenbladet 7. og 8. april 2008 og Agderposten 14. og 15. april 2008.

Ved utvelgelse av personer til fordypningsintervju tilstrebet vi å finne sentrale aktører, spredt på forskjellige funksjoner og nivåer i mediehusene. Aftenbladets organisering med juridisk atskilte selskaper for den multimediale produksjonen og den tradisjonelle papiravisen, gjorde det naturlig å ha flere intervjuobjekter i Aftenbladet enn i Agderposten. Vi intervjuet sjefredaktørene, nyhetsredaktører, vaktsjef, gruppeleder, i tillegg til “fotfolk”, både fra multimedieredaksjonen og papiravisen.

Redaktører er sitert under fullt navn i oppgaven, mens vi har valgt å ikke bruke fullt navn på andre redaksjonelle medarbeidere.

Hovedformålet med intervjuene var å få utdypet noen av de problemstillingene vi ville ha svar på i spørreundersøkelsen.

4.3 Observasjon

Som nevnt var i begrenset grad også observatører på redaksjonelle møter i Aftenbladet, men ikke i Agderposten. Møtene ga ingen opplysninger vi ikke fikk i intervjuene, og skilte seg heller ikke vesentlig fra de møtene vi selv har deltatt på egne arbeidsplasser.

4.4 Styrker og svakheter ved metodevalg

Vi har allerede omtalt en svakhet spesifikt for vår webbaserte spørreundersøkelse. Vi vil her redegjøre for mer generelle svakheter ved de metodene vi har valgt. Ulempen med spørreundersøkelsen er at de fleste svarmulighetene er “låst”, enten med alternativer eller med gradering (i stor grad, i liten grad, blir bedre, blir dårligere etc.), men samtidig er dette nødvendig for at vi skal kunne få kvantifiserbare resultater. Ved en webbasert undersøkelse er det selvsagt alltid også en fare for at respondentene vil “hoppe av” hvis de ikke finner spørsmålene eller svaralternativene relevante. Eller dersom det blir for komplisert å gjennomføre.

Vi forsøkte å avhjelpe dette med å ha en rask undersøkelse og konsentrere oss om relativt få problemstillinger/spørsmål.

Fordypningsintervjuene er ment å bidra til å utdype – verifisere eventuelt avkrefte funnene i spørreundersøkelsen. Det ble stilt henholdsvis ni og ti spørsmål til ledere og “fotfolk”. Spørsmålene var de samme innenfor de to kategoriene, men varierte noe i forhold til om det var leder eller journalist som var informant. Spørsmålene ble stilt etter et standardisert spørreskjema. Alle intervjuene er i etterkant sendt til informanten for gjennomgang og sitatsjekk.

Et hovedproblem med intervju er at informanten kan, bevisst eller ubevisst, tendere mot å svare normativt på spørsmålene, altså svare det de tror er riktig og akseptert blant kolleger eller slik de mener det bør være, snarere enn slik det er (se Borgen 2007:39)

Vi mener tross de svakheter vi har pekt på, at de funnene vi presenterer er relevante og gir et godt bilde av problemstillingen. Kombinasjonen av spørreskjema, observasjon, intervju og egne erfaringer vil innbyrdes bidra til å avhjelpe de svakheter metodene har hver for seg.

4.5 Metode – om valg av mediehus

For vår studie valgte vi de to mediehusene Stavanger Aftenblad og Agderposten. Felles for mediehusene er at de publiserer på flere plattformer; nett (herunder web-TV), papir, TV, radio og at de begge var relativt sent ute med satsing på nettavis, Stavanger Aftenblad i 2006 (sjefredaktør i AMM, Sven Egil Omdal i Hjeltnes et al 2007) og Agderposten i september 2006 (sjefredaktør Stein Gauslaa, samme kilde).

Stavanger Aftenblad er konsernavis (Media Norge), noe som blant annet betyr at de er “påtvunget” en del felles flermediale satsinger som “100% fotball”, “Din Mat” og “Kultur og underholdning”. Agderposten er familieeid og uten samarbeid med andre store mediehus. De to mediehusene befinner seg også på noe ulikt konvergensnivå, Av de fire konvergensnivåene (Hjeltnes et al 2007), plasseres Agderposten i kategorien “lett integrerte mediehus”, mens Stavanger Aftenblad er i kategorien “det integrerte mediehus”.

Det er også en åpenbar forskjell i størrelse, organisering og ressurser mellom de to. Når det gjelder organisering, har Stavanger Aftenblad valgt juridisk separasjon, det vil si at de har valgt å organisere sin flermediale satsing i eget juridisk selskap, Aftenbladet Multimedier (AMM), mens hele Agderpostens redaksjonelle virksomhet er samlet i samme selskap.

4.6 Forskningsobjekt 1: Stavanger Aftenblad

Regionalt mediehus i Rogaland (hovedkontor i Stavanger og har hovednedslagsfelt i Sør-Rogaland). Juridisk delt i Stavanger Aftenblad ASA og Aftenbladet Multimedier (ASA og AMM)

ASA publiserer på papir, mens AMM består av nettavisen (aftenbladet.no), TV Vest og nettradio.no.

Lesertallene for papiravisen er 184.000. I ASA er det 136,2 redaksjonelle årsverk. (iflg e-post fra Tom Hetland, 6. mai 2008)

Sjefredaktør Tom Hetland, i ASA er styreformann i AMM, mens Sven Egil Omdal sitter i redaktørkollegiet i ASA.

Våren 2008 er det ca. 90 ansatte i AMM, fordelt på ca. 20 i marked og administrasjon, ti i utvikling, 30 i TV Vest og 30 nettreportere/redigerere.

Nettavisen har rundt 240.000 unike brukere ukentlig. Det var en vektst i unike brukere på 45 % i løpet av 2007, AMM har budsjettert med 40% vekst i 2008. Sidevisningene varierer mellom 3,1 og 3,3 millioner. (Sven Egil Omdal, 13. april 2008)

4.7 Forskningsobjekt 2: Agderposten

Lokalt mediehus i Aust-Agder (hovedkontor i Arendal).

Publiserer i fire kanaler: papir, nett, TV og radio. Agderposten har ingen juridisk separasjon mellom multimedier og papiravisen, og organisasjonen er også betydelig mindre.

Til sammen i papiravisen er det 36,5 redaksjonelle årsverk, mot 12 i multimedier.

Lesertallene for papirutgaven er på 73.000, mens antallet unike brukere på nettet er ca. 38.000 (tall fra TNSGallup/MedieNorge) TVA har daglig seertall på 13.000. (Hjeltnes et al 2007)

5. FUNN OG ANALYSE – SPØRREUNDERSØKELSEN

Spørreundersøkelsen hadde en svarprosent på 40,5 prosent. Av dem som svarte hadde vel halvparten (51,6 prosent) som sin hovedoppgave å jobbe for papiravisen, 12 prosent for radio/TV, mens 11,5 prosent oppga å skrive for nettavisen som sin primærarbeidsoppgave. 10 prosent av respondentene var redaktører.

Fordelingen samsvarer med størrelsen på de ulike organisasjonene. Det er fortsatt over dobbelt så mange redaksjonelle årsverk i papiravisen i de to mediehusene enn i digitale medier.

45 prosent oppga at de jobbet flermedialt oftere enn en gang i uken. Blant respondentene som oftest jobbet flermedialt (daglig og/eller mer enn en gang i uken) var det ingen stor forskjell på de to mediehusene. Andelen redaksjonelt ansatte i Aftenbladet og Agderposten som ofte jobber flermedialt, var omtrent lik.

Forskjellen kom først på svaralternativet “ikke i det hele tatt”. Det var ingen av respondentene i Agderposten som ikke jobbet flermedialt i det hele tatt, mens så pass mange som 15 prosent av Aftenbladets medarbeidere svarte at de ikke leverte til mer enn en kanal. Ikke overraskende er det blant papirjournalistene, redaktører og kategorien “annet” at svaralternativet “ikke i det hele tatt” kommer.

Blant respondenter som hadde som hovedoppgave å skrive for papiravisen svarte knappe fem prosent at de daglig jobbet flermedialt, hele 42 prosent svarte at de jobbet flermedialt to ganger i måneden eller sjeldnere. For nettavis-og TV-medarbeidere, svarte henholdsvis 72 og 73 prosent “daglig”.

Det kan være flere årsaker til forskjellen mellom de to mediehusene når det gjelder andelen av flermediale medarbeidere. Den flermediale medarbeider er ingen ny “skapning”. Journalister som har fotografert og fotografer som har skrevet, har lang tradisjon i norsk journalistikk, og ikke minst i mindre aviser. Ressursmangel medfører at journalistene må fotografere til egne saker, og også lage nettversjoner. Altså er medarbeiderne vant til at det kreves flermedialitet, arbeidsplassen vil ha kultur for at flere arbeidsoppgaver – og større produksjonspress, blir lagt på den enkelte. Dette kan tenkes å ha overføringsverdi ved overgang til nye plattformer og en konvergent hverdag, slik at det er mer sannsynlig å finne et flertall flermediale medarbeidere i en forholdsvis liten redaksjon som Agderposten enn det er i en større som Aftenbladet. Undersøkelsen bekrefter dette.

“Tanken om flermedialitet er verken revolusjonerende eller ny, lokalavisjournalister har alltid fotografert og skrevet. TV-journalister har skrevet lead og nyhetsmeldinger” (sjefredaktør Sven Egil Omdal i AMM, 8. april 2008).

Som en av Agderpostens medarbeidere uttrykte i dybdeintervjuet: “strategien er å få færrest mulig medarbeidere til å gjøre mest mulig”.

At medarbeidere i “de nye” mediene, TV og nett, hyppigere leverer flermedialt, kan neppe sies å være oppsiktsvekkende. Det er gjennomgående yngre medarbeidere, og gjerne rekruttert som multimediejournalister. I fordypningsintervjuene svarer alle lederne at de ved rekruttering ønsker medarbeidere som forstår de ulike plattformene og kan jobbe på flere plattformer, selv om de ikke nødvendigvis skal gjøre det hele tiden.

“Flermedial kompetanse er veldig viktig, om ikke en forutsetning. Man leter etter folk som kan lære nye ting. Den flermediale utviklingen vil bare fortsette” (nyhetsredaktør Carl Gunnar Gundersen, Aftenbladet, 8. april 2008).

De forbeholdene som tas, tas mer av pragmatiske årsaker (vanskelig rekrutteringssituasjon for tiden gjør at “de må ta det de får”) enn av prinsipielle:

“Det er i det hele tatt vanskelig å finne folk. Men det er viktig at de vi får inn kan beherske flere medier. Vi vil nok ha problemer med å ansette folk som sier de bare vil jobbe i papir” (nyhetsredaktør Oddvar Paulsen i Agderposten, 15. april 2008).

5.1 Backpackreporteren er en sjelden rase

Den vanligste flermediale kombinasjonen var å skrive for nett og papir; 75 prosent svarte at de jobbet for nett og papir når de jobbet flermedialt, mens 21 prosent svarte at de jobbet for TV og en annen plattform, den vanligste kombinasjonen da var TV og nett og/eller radio (15 prosent). Bare 2 prosent oppga at de jobbet på alle plattformene. Altså er det “duomedialitet” som er suverent vanligst, og som også sjefredaktør i Aftenbladet Tom Hetland uttrykker:

“det er ikke realistisk å tro at det finnes en type SUPERjournalister som kan gjøre alt, men det må være et mål at medarbeiderne skal kunne levere sakene sine til flere plattformer, og at de skal kunne skifte mellom plattformene”. (sjefredaktør Tom Hetland, Stavanger Aftenblad, 7. april 2008)

I den grad backpack-reporteren finnes, er det stort sett på reise. Under NOKAS-saken leverte Agderposten-journalisten, som er “papirjournalist”, både til nett og papir, samtidig som han kommenterte og lot seg intervjue på TV. En av multimediereporterne i Agderposten fortalte at han hadde vært på to utenlandsoppdrag og levert til alle plattformer. Også i Fædrelandsvennen ble det gjennomført et omfattende multimedialt reiseprosjekt våren 2007. [8]

Formålet var å la reporterne levere multimedialt ikke først og fremst for å spare penger, men for å teste ut backpack-journalistikken og et reportasjeopplegg som skulle bidra til høy grad av kontakt med leserne (tips oss, hjelp oss videre og kommentar til bloggene[9]).

5.2 Analyse – hvorfor jobbes det flermedialt?

Respondentene ble spurt om hvorfor de jobber flermedialt, spørsmålene ble gitt i form av flere påstander der man på en skala fra en til fem skulle gradere i hvilken grad man var enig i påstanden.

* 74 prosent av respondentene var helt eller delvis enig i påstanden “jeg jobber flermedialt fordi det forventes av meg (Agderposten: 60 prosent, Aftenbladet 78 prosent).
* 67 prosent svarte at de var helt eller delvis enig i påstanden “jeg jobber flermedialt fordi det er nedfelt i mediehusets strategi” (Agderposten: 56 prosent, Aftenbladet: 71 prosent)
* 31 prosent var helt eller delvis enig i påstanden “jeg jobber flermedialt fordi det gir variasjon i jobben” 38,5 prosent var helt eller delvis uenig i denne påstanden. (Agderposten: 48 prosent/40 prosent, Aftenbladet: 25 prosent/38 prosent)
* 30 prosent var helt eller delvis enig i påstanden “jeg jobber flermedialt fordi det gir mer spennende arbeidsoppgaver, mens 41 prosent var helt eller delvis uenige i denne påstanden. (Agderposten: 44 prosent/32 prosent, Aftenbladet: 25 prosent/44 prosent)
* 19 prosent var helt eller delvis enige i påstanden “flermediale medarbeidere får oftere reiseoppdrag”, 65 prosent var helt eller delvis uenige i påstanden (Agderposten: 16 prosent/64 prosent, Aftenbladet: 21 prosent/63 prosent)
* 47 prosent var helt eller delvis enige i påstanden “flermediale medarbeidere fører til lavere kostnader for bedriften/mediehuset”. 28 prosent var helt eller delvis uenige (Agderposten: 56 prosent/20 prosent, Aftenbladet: 44 prosent/31 prosent)
* På spørsmål om “stadig flere flermediale medarbeidere er veien å gå”, svarte 42 prosent ja og 33 prosent nei (Agderposten: 40 prosent/36 prosent, Aftenbladet: 43 prosent/25 prosent). Blant redaktørene er det 67 prosent som svarer ja på dette spørsmålet.

Svarene viser at det er et flertall som jobber flermedialt fordi det forventes av dem og fordi det er nedfelt i mediehusets strategi (noe som også må sies å være en forventning fra arbeidsgiver). Færre jobber flermedialt fordi det gir variasjon i jobben og spennende arbeidsoppgaver, samtidig som flere svarer ja enn nei på spørsmålet om “stadig flere medarbeidere er veien å gå.

Svarene i spørreundersøkelsen står noe i kontrast til de funnene vi gjorde i intervjuene. Bare ett av intervjuobjektene svarer klart nei på det siste spørsmålet i intervjuet. Resten svarer ja, noen riktignok med forbehold om at spesialisering kan være viktig eller at man skal ha respekt for plattformenes egenart og utviklingen av dem.

I spørreundersøkelsen blir ikke respondentene spurt om hvorfor flere flermediale medarbeidere eventuelt er riktig vei å gå, og årsaken til “ja-overvekten” kan vanskelig la seg tolke direkte fra resultatet i spørreundersøkelsen. Men sammenholdt med svarene i intervjuene, tegner det seg et bilde av at det er fleksibilitet og ressursutnyttelse som blir vurdert som viktig. Sammen med presentasjon og mangfold. Flere intervjuobjekter trekker fram brukerperspektivet, at leserne får en større del av historien:

“Den viktigste kvaliteten er å fortelle størst mulig del av historien. Flermedial jobbing bidrar til å styrke sakene ved at flere sider kommer fram” (informant i Agderposten, 15. april 2008).

“Leserne etterspør flermedialitet. Vi når et bredere publikum enn om vi bare hadde papiravis” (informant Agderposten, 15. april 2008).

“Flermedialitet gir langt flere elementer i journalistikken. Vi har blant annet nå mulighet til en visualisering det ikke er mulig å få til med tekst” (nyhetsredaktør Carl Gunnar Gundersen i Aftenbladet ASA, 8. april 2008).

At flere redaktører enn fotfolk svarer ja, kan muligens forklares ut fra ulikhet i rolle og oppgaver. Redaktører vil jevnt over være mer opptatt av ressursutnyttelse og utvikling.

“Fordelen (med flermediale medarbeidere) er at de rapporterer fyldigere på stadig flere områder. Ulempen er at vi ikke får de ekstreme spesialistene. Når du skal gjøre flere ting, kan du nødvendigvis ikke gjøre alt like bra som når du bare gjør en ting, men på den annen side, så får du noe igjen. Du kan jo stille følgende spørsmål: Når du får 70 prosent fotograf og 70 % journalist i samme person, får du ha 70 % eller 140 prosent? (sjefredaktør Sven Egil Omdal, 8. april 2008)

5.3 Analyse – om kvalitet og flermedialitet

Et av hovedformålene med undersøkelsen var å kartlegge holdninger til kvalitet og hvordan respondentene mener flermedialitet påvirker kvaliteten.

49 prosent av respondentene svarer at flermedial jobbing påvirker journalistikken i ganske stor eller meget stor grad. Her er det liten forskjell mellom de to mediehusene. 49 prosent av ansatte og 52 prosent i Agderposten sier at kvaliteten blir dårligere, bare fire prosent sier at den blir bedre, mens 44 prosent svarer at den blir omtrent som før.

Her er det mer interessant å se hvor store forskjeller mellom de ulike “faggruppene”. Av respondentene som sier at de har som hovedoppgave å skrive for papiravisen, er det ingen som mener at kvaliteten blir bedre av flermedial jobbing. 71 prosent sier at kvaliteten blir dårligere. Derimot er det 14 prosent av nettjournalistene som sier at kvaliteten blir bedre, mens 57 prosent svarer at den blir dårligere. Blant redaktørene svarer 55 prosent at den blir dårligere og 9 prosent at den blir bedre.

Dette er interessante forskjeller. Det kan selvsagt bety at de som jobber flermedialt (og her er det en overvekt av nettjournalister) er mer optimistiske med hensyn til hvilken kvalitet de selv leverer. De har førstehånds kjennskap, selvsagt. Men det kan også bety at de legger andre kvalitetskriterier til grunn. Eller vurderer fordelene med flermedial jobbing og presentasjon til helt eller delvis veie opp for eventuelle svakheter.

På spørsmål om hva som blir dårligere[10], fikk vi følgende resultat:

* Mindre tid til å gå i dybden (82 prosent)
* Mindre tid til å sjekke fakta (63 prosent)
* Flere faktafeil og skrivefeil (52 prosent)
* Færre kilder enn tidligere (47 prosent)

En liten kuriositet her, er at mens 50 prosent av journalistene sier at flermedialitet fører til at de er mindre ute i felten, mener bare 22 prosent av redaktørene at journalistene er mindre ute i felten. Dette kan tolkes som om at redaktørene ikke har god nok oversikt over sine medarbeideres arbeidshverdag og rutiner.

Spørsmål om hva som blir bedre, ble stilt på samme måte og resultatene fordelte seg slik:

* Sakene kommer raskere ut til brukerne (82,5 prosent)
* Bedre ressursutnyttelse: (42,5 prosent)
* Sakene blir kortere og mer lest: (37,5 prosent)

Kategorien “annet” ga få “nye” eller multimedia-spesifikke kvalitetskriterier.

Undersøkelsen viser at respondentene er bekymret for flere av de tradisjonelle kvalitetskriteriene[11] som “korrekthet” (fakta/skrivefeil), mangfold (dybde/bredde antall kilder og kildebruk) og muligens også “integritet,” i det 46 prosent svarer at det blir mer bruk av pressemeldinger uten at de blir bearbeidet.

På den annen side, ble det sett på som et pluss at flermedialitet og flere publiseringsplattformer førte til at sakene kom raskere ut til brukerne og at flermedialitet medførte bedre ressursutnyttelse.

Som en foreløpig konklusjon, kan vi oppsummere; de redaksjonelt ansatte i mediehusene frykter for den journalistiske kvaliteten i en flermedial hverdag, som stadig flere av dem tar del i. De har innsett – og lever til dels godt med – at “flermedialitet har kommet for å bli”. Og for å bygge videre på den etter hvert så velbrukte tenåringssex-metaforen til Ulrik Hagerup[12]: Det kan synes viktigere å ha mye og rask sex (konvergens) enn å ta innover seg at hver alder har sin egenart, sine fordeler og ulemper. Men de færreste tenåringer (multimediejournalistikken) ville vel sett til mor og far (papiravisen) for å sette standard for “god sex”….?

6. DRØFTING – PÅ TIDE MED NYE KVALITETSBEGREPER?

Vi har tidligere vist at det langt på vei er papiravisenes som har satt standard for vurderingen av andre medieplattformer – og da særlig nettaviser. At TV og radio har sine spesifikke særtrekk som gjør at en god TV-sak ikke nødvendigvis er en god avissak og at presentasjonsformen er annerledes, er akseptert. Men mens det hyppig snakkes om at nettavisene kan være “overfladiske”, “grunne” og “korte” og da implisitt mindre seriøse, er det sjelden å høre at Dagsrevyen er “useriøs” fordi nyhetsinnslagene er korte.

På spørsmål om fordeler med flermediale medarbeidere[13], finner vi disse utsagnene:

“Fordelen er at de er kjappe, og at de har evnen til å tilpasse seg en ny hverdag. Ulempen er at det kan gå ut over krav til kildekritikk og at det kan gå litt fort” (nyhetsredaktør Oddvar Paulsen i Agderposten, 15. april 2008).

“Fordelen er at vi får mer fleksible medarbeidere som kan se flere sider og vinklinger. Kanskje er de flermediale medarbeiderne mer nysgjerrige og teknisk kyndige. Ulemper: De blir litt grunne. Journalistikken blir lett overfladisk, både på grunn av nettets natur og på grunn av tempo” (sjefredaktør Tom Hetland i Aftenbladet ASA, 7. april 2008).

6.1 Kvalitet til “Dovre faller”

Likevel – uansett hvilken medieplattform vi snakker om – synes det å være stor enighet om at det finnes noen grunnprinsipper i all form for god kommunikasjon. Korrekthet, etterrettelighet og balanse er tre begreper det er liten grunn til å starte store diskusjoner rundt. Flere av våre informanter omtaler “troverdighet” som det viktigste kvalitetskriteriet i journalistikken.

Spørsmålet de ble stilt er som følger:

“Hva mener du er de viktigste kvalitetskriteriene i journalistikken?

* “Troverdighet, relevans og nærhet til leseren” (Tom Hetland, sjefredaktør i Aftenbladet, 7. april 2008)
* “Etterrettelighet og belyse sakene fra flere sider” (Elin Stueland, nettredaktør i AMM, 8. april 2008)
* “Ting skal være korrekt” (nyhetsreporter i AMM, 8. april 2008)
* “Troverdighet er det viktigste kvalitetskriteriet” (Roald Ankersen, nettsjef Agderposten, 15. april 2008)
* “Etterrettelighet og krav til etterrettelighet, det å utøve samfunnsoppdraget og å være vaktbikkje” (Oddvar Paulsen, nyhetsredaktør Agderposten, 15. april 2008)

En rimelig tolkning av begrepet “troverdighet”, vil naturlig inkludere både korrekthet, etterrettelighet og balanse.

Så kan man spørre – hva mer? Papiravis, og for så vidt også radio og TV, har hatt lang tid på å utvikle kvalitetskriterier, og har lang tradisjon for å evaluere produktene (om det nå er i form av en mer subjektiv “synsing” eller om det er etter faste kriterier som organisasjonen kan enes om). Tatt dette historiske perspektivet i betraktning, er det ikke unaturlig at det er papiravisen som har satt standard. Når man begynner med noe nytt, er det greit å ta utgangspunkt i noe kjent, og sammenligne det med noe som er aksepterte standarder i fagmiljøet.

6.2 Kvalitet i endring

Men heller ikke evalueringskriterier for papirmediet har vært statiske. Vurderingen av hva som er god journalistikk har endret seg og avisene har gjennomgått en produktutvikling.

Vår spørreundersøkelse må sies å gi belegg for å påstå at for eter-og nettmedier er hurtighet et selvstendig og anerkjent kvalitetskriterium. Dette har lenge vært allment akseptert i for eksempel nyhetsbyråer[14]. Nyhetsmedier har alltid konkurrert om å være først, men før digitaliseringen av mediene var dette en kamp mellom få aktører og med noenlunde samme vilkår/muligheter. Skillet gikk mellom morgenavis/ettermiddagsavis for avisenes del. På hendelsesnyheter var radio – og senere også TV det suverent raskeste mediet. I dag er så å si alle med i den “først-med-nyhetene”-kampen, og hurtighetskriteriets betydning har økt.

På den annen side har hurtighet ofte vært satt opp som en av de viktigste truslene mot nettopp korrekthet. I spørreundersøkelsen mener 63 prosent at det blir mindre tid til å sjekke fakta med flermedialjobbing, 52 prosent svarer at flermedial jobbing gjør at det blir flere faktafeil og skrivefeil[15]. Så allerede her har vi en utfordring. Er det slik at kvalitetskriteriet “hurtighet” er så viktig at om det ikke erstatter, så vektes det i dag tyngre enn “korrekthet”? I en multimedial verden med kontinuerlig deadline vil eventuelle feil bli rettet opp raskt. Vil da åpenhet og det å erkjenne feilen (synliggjøre den: Vi skrev dette – men det var dette som var korrekt) kunne avhjelpe? Meningene vil være delte, men det er kanskje en debatt mediebransjen bør ta.

“Kvalitetskriteriene vil variere etter hvilken plattform/format vi snakker om. På nett er hastighet et eget kvalitetskriterium, på papir lesbarhet og etterrettelighet. Når man jobber flermedialt kan det være vanskelig å forene hastighetskravet og presisjonskravet. Troverdigheten til nettet er hele tiden under debatt. Jaget etter hastighet må ikke gå på bekostning av presisjon” (nyhetsleder Harald Birkevold, Aftenbladet, 7. april 2008).

“kravet til tempo gjør at kildekritikk, sjekking av fakta og research blir dårligere” (informant i Aftenbladet, 8. april 2008).

“det er en fare for at det kan gå fort i svingene på grunn av kravet til hurtighet. Ingen sak er så god at den kan publiseres dersom den er feil” (informant i Aftenbladet, 8. april 2008).

Med internett (ikke kun nettaviser) mener flere framtredende bloggere og akademikere at kvalitetsbegrepet bør få nytt innhold. En av dem er Jeff Jarvis, foreleser på CUNY og svært aktiv blogger på sin side www.buzzmachine.com:

“what is the definition of quality – so that’s the question we should ask. New media requires a new set of quality standards “(Jeff Jarvis på forelesning 25. april 2008, sitatet er bekreftet i e-post 5. mai.)

Han utdyper dette på bloggen sin:

“I think it is vital for journalists today to re-examine all definitions of quality… For online journalism, fairness may be achieved not in quoting one person from column a and one from column b in a simplistic exercise in balance but instead by having an open discussion.”[16]

For Jarvis vil det være en åpenbar kvalitet for eksempel å linke til annet stoff om samme emne, noe som er blitt vanlig på en rekke nettaviser de siste årene. I samme kontekst trekker han fram interaksjon mellom reportere og brukerne. Får brukerne det de vil ha? og:

“Do we open the means for our stories to be corrected and expanded? Do we have a way to hear the public’s definition of quality? Collaboration, I’d say, is the highest form of responsiveness.”

Også åpenhet (transparacy) er et viktig kriterium for Jarvis;

“We also add new definitions and ethics of quality: Transparency is overtaking objectivity as a standard in some quarters of journalism now. That could be defined by what we reporters reveal of our own perspectives and opinions. It could be achieved by revealing our sources and influences (every story should come with links to the materials we read and used). It could come from opening up the process of news judgment in an organization. Similarly, the ethic of the correction I have learned in blogs is more rigorous than in some old media; we do not erase our mistakes but cross them out to fess up to them; that, too, is a form of transparency”.

.

Lite eller ingenting av forskningslitteraturen om emnet vi har gjennomgått berører kvalitetskravene på denne måten. I en kommentar sier Jay Rosen, blogger og lærer ved New York University, at “aggregation” – innsamling/oppsamling og tilgjengeliggjøring – må defineres som et viktig kvalitetskriterium:

“A “quality” story is aware of what else is on the Web that bears on that story, and does not pretend to be the first, last and only words on the subject. Collect in one place what’s out there, and then add something original to it: that’s quality.”[17]

6.3 Nye kvalitetsbegreper?

Så i tillegg til “hygienefaktorer” som korrekthet, etterrettelighet, balanse, vil listen for en flermedial (dog nettdominert) evaluering kunne se slik ut (opplistingen inneholder ingen form for vekting av de ulike kriteriene):

* Oppsamling/innsamling (aggregation)
* Åpenhet (transparacy)
* Interaksjon og publikumskontakt (herunder crowdsourcing)
* Mottakelighet (responsivness)
* Hurtighet
* Utvikling (development)

Jarvis mener at disse kvalitetskriteriene med fordel kan brukes på all journalistisk virksomhet:

“Are these different in one medium vs. another? Not really. Yes, online opens new possibilities, such as links and interaction, but these really only become tools to learn new behaviors and ethics that can be carried to any medium, often with the help of online.”

Selv om våre intervjuobjekter i de to mediehusene ikke direkte lister opp mange nye kvalitetskriterier for nye medier, sier de indirekte ganske mye om det i sin beskrivelse av fordeler og ulemper med flermedial jobbing/medarbeidere:

Aggregation: Fortelle størst mulig del av historien. Flermedial jobbing bidrar til å styrke sakene ved at flere sider kommer fram (informant Agderposten)

Fordelen er at vi rapporter fyldigere på stadig flere områder (Sven Egil Omdal, sjefredaktør AMM)

Hurtighet: Fordelen er å være først ute med nyheten og at det gir muligheter til å utvikle en journalistikk som er kjapp. (informant Agderposten)

Responsivness: Dessuten gjør interaktiviteten at vi kan utvikle journalistikken i forhold til responsen vi får (samme informant Agderposten)

Development: Nettet er et øyeblikksmedium. Saken skal utvikles trinn for trinn (Stein Gauslaa, ansvarlig redaktør Agderposten)

7. KONKLUSJON

Temaet for denne oppgaven er konvergens og journalistisk kvalitet. Begge deler – og kanskje helst kombinasjonen av dem er hyppig på dagsorden i redaksjonelle miljøer. Vi har gjennom spørreundersøkelsen og fordypningsintervjuene (og dels også gjennom observasjon) vist at de to undersøkte mediehusene driver utstrakt form for konvergens. Intervjuene avdekker at det er bred enighet om at flermedialitet gir brukeren et bedre produkt og redaksjonene mulighet til å rappotrer fyldigere og mer variert.

Det er liten forskjell mellom de to mediehusene på spørsmålet om stadig flere flermediale medarbeidere (og implisitt) flermedial praksis og produkter, er veien å gå. Men det kan se ut som “nødvendighet” er en sterkere pådriver for flermedialitet i Agderposten enn i Aftenbladet, altså at ressurssituasjonen er en pådriver. Det understrekes jevnt over i fordypningsintervjuene i Agderposten at papiravisen er hovedplattformen. Dette er langt mindre betont i Aftenbladet. På spørsmålet “flermedialitet gir en god utnyttelse av mediehusets ressurser”, er ingen i Agderposten helt eller delvis uenig i den påstanden, mens 15 prosent av Aftenbladets medarbeidere er helt eller delvis uenig i at flermedialitet gir en god utnyttelse av mediehusets ressurser. Når da omtrent like mange i de to mediehusene, svarer at stadig flere flermediale medarbeidere er veien å gå for deres mediehus, kan det se ut som om det er andre årsaker til flermedialitet enn “nød lærer naken journalist å springe”…

Vi har videre synliggjort at konvergent praksis i begge mediehusene avstedkommer forholdsvis utbredt bekymring for at den journalistiske kvaliteten vil lide. Dette er et særlig et utbredt syn blant journalister som har som sin hovedoppgave å jobbe for papiravisen. Bekymringen vi finner i spørreundersøkelsen finner vi, om enn i noe mindre grad, også i intervjuene. Årsaken til at intervjuobjektene ikke er så kraftig bekymret, kan være at de intervjuet svarer normativt, altså hvordan de mener/tror at det skal være.

Vi har i litteraturen funnet lite belegg for påstanden om at flermedial jobbing og konvergens påvirker journalistikken i negativ retning. Det betyr ikke at det ikke finnes en slik sammenheng, men den kan så langt ikke dokumenteres på produktnivå. Sammenhengen mellom kvalitet og konvergens, altså at kvaliteten etter visse kvalitetsparametre, er dårlig, sannsynliggjøres ved den bekymring våre respondenter gir uttrykk for, både i intervjuer og spørreundersøkelsen. Det er rimelig å anta at når så mange uttrykker bekymring for den journalistiske kvaliteten, så er det fordi de selv opplever å måtte levere kvalitet enn de ønsker eller at de opplever at kolleger gjør det.

En naturlig videreføring av denne oppgaven ville vært å gå inn i flermediale bedrifter og undersøke produktene, kanskje da med utgangspunkt i de kriterier det er bred enighet om at er felles uansett medieplattform.

Like viktig vil debatten om differensiering av kvalitetskriterier bli. Blant annet ville det vært interessant å la redaksjonelt ansatte vekte de ulike kvalitetskriteriene – både de “universale” og de multimediespesifikke.

Vi har i oppgaven problematisert at kvalitetsmålingen og ikke minst de kvalitetskriterier som er vanligs brukt av våre kilder (i spørreundersøkelsen og litteratur) har sin opprinnelse i papiravisjournalistikken. Men vi ser at det stadig flere tar til orde for multimediespesifikke parametre, med andre ord; nye kvalitetsbegreper i en ny verden.

Implementering av nye kvalitetsstandarder kan for eksempel tenkes gjort gjennom redaksjonens egen evaluering av sine egne produkter eller gjennom prosjekter der fokuseres på kvalitetsmåling. Ingen av våre to forskningsobjekter har multimediespesifikke kvalitetskriterier i sine evalueringer;

“Det blir opp og ned med evalueringen. Vi skulle nok gjort det oftere, men det er mye annet som tar tid. Når vi evaluerer er det redaktørkollegiet som sådant som står som avsender. Vi prøver å evaluere etter våre interne husregler, noe som blant annet fokuserer på skrivefeil. Men det blir en blanding av det og kollegiets subjektive meninger. Vi prøver å skrive om både papiravisen, nett og TV i evalueringen. Vi har ingen multimediespesifikke evalueringskriterier.” (telefonintervju med nyhetsredaktør Oddvar Paulsen 12. mai 2008)

“Vi har ingen faste evalueringskriterier. Jeg sender ut mail til hele huset, forsøker å gjøre det daglig. Mailen inneholder mest om hvilke saker som har gått godt på nettet, altså evaluering mer rettet mot trafikk enn mot innhold og kvalitet. Hvilke saker som gikk best dagen før er også tema på morgenmøter i multimedieredaksjonen. Vi har planer om nytt evalueringssystem på intranett der flere enn redaktører/ledere kan delta” Elin Stueland, nettredaktør i telefonintervju 12. mai. 2008)

Bevisst og ubevisst brukes flere multimediespesifikke kvalitetskriterier allerede av våre informanter, både i produksjon og “synsing”. Det gjenstår å operasjonalisere og innarbeide dem i den redaksjonelle hverdag.

Litteraturliste:

Bechmann Petersen, Anja. 2007. “Tværmedialitet som kommunikationsform”. I På tvers av medierne, redigert av A. Bechmann Petersen og S.K. Rasmussen. UPDATE, Center for journalistisk kompetenceudvikling. À jour.

Borgen, Turid. 2007. Jounalistrolle i endring. En analyse av konvergens og flermedial praksis i mediehusene Bergens Tidende og NRK Hordaland. Masteroppgave i journalistikk. Institutt for medier og kommunikasjon. Universitetet i Oslo.

Carr, Forrest. Dailey, Larry, Lori Demo og Mary Spillman. 2005. “The Convergence Continuum: A Model for Studying Collaboration Between Media Newsroom”. Atlantic Journal of Communication, 13(3), 150-168. 2005. Lawrence Erlbaum Associates, Inc

Dailey, Larry og Donica Mensing. 2003. The Convergence Conundrum: Choosing between The strength of Weak Ties and Jack of All Trades. Atlantic Journal of Communication. 13(3). 22 sider. http://web.bsu.edu/Idailey/# ftnref22

Erdal, Ivar John. 2007. “Negotiating Convergence in News Production”. I Ambivalence towards Convergence, redigert av T. Storsul og D. Stuedahl. Göteborg. Nordicom, Göteborg University.

Fagerjord, Anders og Tanja Storsul. 2007. “Approaches to Convergence”. I Ambivalence towards Convergence, redigert av T. Storsul og D. Stuedahl. Göteborg. Nordicom, Göteborg University.

Grenness, Tor. 2004. Hvordan kan du vite om noe er sant: veiledning i forsknings- og utredningsarbeid for studenter, ledere, konsulenter og journalister. Oslo. Cappelen akademiske forlag.

Hjeltnes, Guri, Ragnhild Kr. Olsen og Jo Bech-Karlsen, J: 2007. Rapport fra ti norske mediehus: en studie av flermediale løsninger. Handelshøyskolen BI.

Huang, Edgar, Lisa Rademakers, Moshood A. Fayemiwo og Lillian Dunlap. 2003. Uncovering the Quality of Converged Journalism – A Case Study of The Tampa Tribune News Stories. Departement of Journalism and Media Studies, University of South Florida St. Petersburg. Submitted to the Newspaper Division, AEJMC. Tilgjengelig fra URL: http://www.poynter.org/resource/69008/USF_study1.pdf.

Jenkins, Henry. 2006. Convergence Culture. New York and London. New York University Press.

Lawson-Borders, Gracie: 2006. Media Organizations and Convergence. Mahwah, NJ. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.

Meyer, Philip. 2004. The Vanishing Newspaper. Saving Journalism in the Information Age. The Curators of the University of Missouri. University of Missouri Press, Columbia, Missouri.

Klem, Cecilie, Hege Lyngved Odinsen, Eivind Molde og Mona Askerød. 2007. Norsk Journalistlags arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister som jobber flermedialt eller med kontinuerlig deadline. Oslo.

Olsen, Ragnhild Kr. 2006. Måling av redaksjonell kvalitet. Verktøykasse for kvalitetsmåling i pressen. Inst. for journalistikk. 86 sider.

Stone, Martha. 2002. “The Backpack Journalist is a ‘Mush of Mediocrity’”. Online Journalism Review, http://www.ojr.org/ojr/workplace/1017771634.php

Weichardt, Brian, Martin Torpe, Nis Kielgast og Morten Brink Iwersen. 2005. Kopi til alle”. Speciale. Roskilde Universitetscenter, Journalistik.

Zogby International/World Editors Forum/Reuters. 2008. 2008 Newsroom Baromenter. Paris. World Editors Forum. Tilgjengelig fra URL: http://www.editorsweblog.org/newsrooms_and_journalism/2008/05/_newsroom_barometer_results_released_tod.php.

[1] Vi vil senere i oppgaven komme tilbake med en grundig drøfting av begrepene “konvergens” og “kvalitet”.

[2] Vi velger å kalle de kvalitative intervjuene fordypningsintervju og ikke dybdeintervju, da sistnevnte er et begrep som tradisjonelt forstås som en spesifikk, terapeutisk psykologisk arbeidsmåte som sjelden beherskes av andre en trenede psykologer (Grenness: 147)

[3] The Convergence Newsletter, Vol 4, October 2007, at Newplex, University of South Carolina

[4] www.poynter.org/forum/view_post.asp?id=1698

[5] Jorden Rundt var et multimedialt prosjekt som ble gjennomført i Fædrelandsvennen og samarbeidsavisene (BT, Aftenbladet, Adressavisen og Aftenposten) våren 2007. To medarbeidere reiste Jorden Rundt på 80 dager og leverte stoff til nettavisene (blogger fem dager i uka), web-TV og papir. Konseptet var å være backpack-turist og leve for 80 kroner dagen, uansett hvor i verden de var Målgruppen var unge lesere og det ble lagt opp til stor grad av interaktivitet. Se http://www.fvn.no/jorden_rundt/

[6] Vedlegg 1

[7] Vedlegg 2

[8] Jorden Rundt var et multimedialt prosjekt som ble gjennomført i Fædrelandsvennen og samarbeidsavisene (BT, Aftenbladet, Adressavisen og Aftenposten) våren 2007. To medarbeidere reiste Jorden Rundt på 80 dager og leverte stoff til nettavisene (blogger fem dager i uka), web-TV og papir. Konseptet var å være backpack-turist og leve for 80 kroner dagen, uansett hvor i verden de var Målgruppen var unge lesere og det ble lagt opp til stor grad av interaktivitet. Se http://www.fvn.no/jorden_rundt/

[9] Ang. interaktivitet fikk vi ganske mye mail i tillegg til blogginnlegga.

Jeg har arkivert 96 mail, men vi fikk nok en del flere. Vi har også fått noen spørsmål på mail i ettertid der folk ber om tips og råd. Det er synd vi ikke har en reiseside der folk kan sende inn spørsmål, så kunne vi svart på backpackerspørsmå (journalist Mari Horve i e-post, 2. mai 2008)

[10] Spørsmålene ble gitt i form av alternativer (”dersom kvaliteten blir dårligere, hva mener du er årsaken”) og det kunne krysses av for flere alternativer. Det var også et åpent alternativ “annet”.

[11] I “måling av redaksjonell kvalitet” s. 22, (Ragnhild Kr. Olsen) henviser forfatteren til en liste journalistiske idealer basert på innspill fra prosjektets referansegruppe.

[12] Media convergence is like teenage sex. Everybody thinks everybody else is doing it. The few who are actually doing it aren’t very good at it

[13] Spørsmål 13 i intervjuguide, ledere

[14] En av forfatterne har 15 års erfaring fra Norsk Telegrambyrå

[15] Spørreskjema var utformet slik at respondentene kunne oppgi flere årsaker til at kvaliteten ble dårligere

[16] Intervju med Jeff Jarvis på e-post 26. april 2008, publisert på www.buzzmachine.com 27. april 2008. Jarvis er associate professor ved journalistutdanningen ved City University of New York, CUNY

[17] Kommentar fra Jay Rosen til Jarvis’ blogg