Mobiltelefonen som multimediejournalistens nye universalverktøy.

Av Gunnar Lier

Innledning og bakgrunn: Diskusjonen rundt teknikkens innflytelse på journalistikken er ikke ny, men like gammel som journalistikken selv. Journalisters arbeidsmåter har alltid blitt påvirket, påtvunget og strukturert av teknologien (Pavlik sitert i Avilés et al 2004:87).

Mobiltelefonens utvikling fra bærbar koloss på over 10 kilo mest egnet for fastmontering i bil og med mulighet for kun talekommunikasjon, til dagens multifunksjonelle som får plass i brystlommen på en skjorte, har vært enorm. Ikke bare i størrelse og vekt, men også i teknologi og muligheter. Og helt fra mobiltelefonens barndom for 40 år siden, har den vært et viktig redskap for journalister. (Bastiansen sitert i Sivertsen 2008: 159) Den gjorde det enklere å få kontakt med kilder, og med redaksjonen når man var ute på oppdrag.

Franskmannen Phillipe Kahn, bosatt i USA, fikk mot slutten av 1990 årene ideen til å kombinere et kamera med en mobiltelefon. Hans nyskapende ide med å kombinere fotografi og kommunikasjon viste seg raskt å ha potensial til å kunne bli den mest innflytelsesrike kameratypen vi hittil har sett (Sivertsen 2008). Mobilkameraet har gjennomgått en rivende utvikling, både datateknisk, med en femdobling av antall megapiksler, og fototeknisk med optikk og blitz som nærmer seg kvaliteten på de rimeligere digitale kompaktkameraene. Derfor utgjør mobiltelefonen i dag et alternativ til disse. De siste generasjoners mobiler har også fått et videokamera i tillegg til stillbildekamera. Dette gir riktignok begrenset kvalitet i forhold til de rene videokameraene. Men med introduksjonen av video i det samme verktøyet, har den avanserte mobilen blitt et mektig multimedialt verktøy.

Bilder tatt av lesere med mobilkameraer har siden tidlig 2000-tallet vært å se i nettaviser, og siden februar 2004 har for eksempel både Dagbladet og VG’s lesere blitt oppfordret i egenannonser til å sende inn sine tips på SMS og bilder tatt med mobil på MMS. VG’s front fra 5. august 2004 er trolig første gang et mobilbilde blir brukt som bærende illustrasjon på førstesiden i landets største avis. Tilsvarende ble Stein Ørnhøis hemmelige møte med representanter fra svensk våpenindustri dokumentert på Dagbladets førsteside 30. august 2007 ved hjelp av et leserbilde tatt med mobil(Sivertsen 2008).

I internasjonal sammenheng fikk publikums mobilbilder sitt endelige gjennombrudd med bombene i London 7. juli 2005. Flere av bombene gikk av i undergrunnsbanens vogner dypt nede under overflaten, og for profesjonelle journalister og fotografer var dette helt utilgjengelig for dokumentasjon. Dermed kjørte for eksempel The Sun et leserbilde tatt med mobil i undergrunnen over en hel side inne i avisen dagen etter, og brukte ytterligere flere sider til bilder tatt med mobil og tekstmeldinger fra publikum som dokumenterte terrordramaet. (Creative Review 2005).

Foto tatt med mobilen dominerer fremdeles i nyhetene og journalistikken (Sivertsen 2008), men publikums videoer har også vært kjærkomment tilskudd til norske nettaviser. Først i sammenheng med underholdning. Blant annet har VG nett hatt stor suksess med sine nettsider for ”hjemmevideo” kalt ”Snutter”, der mange av opptakene er tatt med mobiltelefon. Med forbedret kvalitet på. mobilfilmet video og den økende interessen for bruk av video på nettet, har opptak fra nyhetshendelser laget av publikum blitt mer vanlige å se på nettavisene.

De norske fjernsynskanalene har lenge brukt MMS foto på sine nettsider, men har vært tilbakeholdne med bruk av dette i sine nyhetssendinger. (Sivertsen 2008). Med til sjeldenhetene hører også bruk av mobilfilmete videoopptak på TV-nyhetene i Norge (Sivertsen 2008).

Jeg skal ikke diskutere denne form for citizen journalism men konstaterer at disse bidragene har fått sin faste plass i nettjournalistikken, og også sitt endelige gjennombrudd i papiravisene.

Til en viss grad har profesjonelle journalister og fotografer også brukt de multimediale mulighetene som avanserte mobiltelefoner har gitt, men dette har vært begrenset på grunn av lav teknisk kvalitet og ytterligere kvalitetsforringelse ved oversending med MMS. Derfor har man som oftest prioritert opptak med mer tradisjonelt utstyr for å ivareta kvaliteten. Datamaskinen måtte uansett startes opp for å oversende bilder og video. Med klare kvalitetsforbedringer i bilde og lydkvalitet, og en rivende utvikling for oversending av filer via mobiltelefon og datanettverk, har stadig flere norske redaksjoner tatt i bruk mobiltelefonen som en viktig del av den multimediale ”grunnutrustingen” for sine medarbeidere.

Jeg ønsker derfor å se nærmere på hvordan de siste generasjonene av mobiltelefoner brukes i norske redaksjoner, og hva slags påvirkning de har på journalistikken i disse.

1.2 – Oppgavens problemstilling

På bakgrunn av over nevnte har jeg formulert følgende problemstilling:

Hvordan vil mulighetene de nyeste mobiltelefonene gir, påvirke nyhetsformidlingen og journalistiske arbeidsmåter i fire utvalgte redaksjoner, og hva har vært motivasjonen for å ta i bruk dette verktøyet i disse redaksjonene?

1.3 – Oppgavens struktur

I neste kapittel vil jeg se nærmere på hva slags praktiske konsekvenser konvergens i mediebransjen har fått for journalistenes arbeidssituasjon, samt kravene til den enkelte journalist. Deretter vil jeg se på dagens mobiltelefon og hvilke utviklingstrekk man kan se for mobiltelefonen. Til slutt vil jeg se nærmere på hvordan journalistikken kan endre seg med den nye mobilteknologien. Denne teorien vil gi et grunnlag for å diskutere intervjumaterialet.

I kapittel tre begrunnes valg av metode for oppgaven, og jeg forklarer gjennomføringen av intervjuene og behandlingen av materialet fra disse.

I kapittel fire presenterer jeg funnene i intervjumaterialet, altså informantenes meninger og oppfatninger om bruken av mobiltelefonen som journalistisk verktøy, og hvordan dette påvirker arbeidsmåter og nyhetsformidling.

I kapittel fem diskuterer jeg funnene opp mot problemstillingen , og avslutter med en konklusjon.

Kapittel 2 – Nye medier, nye verktøy

2.1 – Konvergens i praksis

Fremtiden er flermedial. Det er de fleste norske mediehus enige om. Og aldri har det vært satset så mye tid, penger og menneskelige ressurser på konvergens i norsk medieverden.

Hva er så konvergens? A. Nachison i American Press Institute’s Media Center definerer konvergens som ”the strategic, operational, product and cultural union of print, audio, video and interactive digital information services and organizations”. (Lawson-Borders 2006: 3)

For mediene har konvergens i praksis medført at mange redaksjoner nå produserer for flere enn bare en av disse kanalene: papir, nett, radio eller TV. Noen av journalistene leverer til bare en av kanalene, mens andre produserer for flere. Kravene til journalistenes evne og vilje til å produsere for flere enn bare en kanal er uansett blitt langt høyere de siste årene. Det er de færreste mediehus som publiserer på flere plattformer som har økonomi til å ha flere helt uavhengige redaksjoner. I de fleste tilfeller der man har flermedial publisering vil journalistenes hverdag i en eller annen form være preget av dette.

Hva er så målet med å være flermedial? En av Skandinavias første flermediale mediehus, Nordjyske, har oppsummert svaret slik: ”Journalistikk på flere medier gir et bedre tilbud til mottageren. Den journalistiske gjennomslagskraft forsterkes av flere medier, og historiene får en lengre levetid, fordi de kan utvikles med nye vinkler for hvert enkelt medie” (Weichardt et al. 2005: 12).

En undersøkelse i det samme mediehus slår fast at de ansatte opplever at det er blitt mer travelt i Nordjyske etter at de ble flermediale (Weichardt et al. 2005). Som en forklarte det: ”Tidspresset er blitt dobbelt så stort (…) Og det er mange ganger litt frustrerende, fordi alt det jeg gjerne ville ha gjort bedre og satt i gang, det har jeg ikke tid til”. (Weichardt et al. 2005: 72).

Om ikke alle erfaringer fra Danmark kan direkte overføres til Norge, er det rimelig å anta at opplevelsen også gjelder for norske journalister; flermedialitet og konvergens har gjort det travlere i norske redaksjoner.

2.2 – Dagens og framtidens mobiltelefoner

Som tidligere nevnt har mobiltelefonen alltid vært et viktig verktøy for journalisten. Tidligere begrenset bruken av mobiltelefonen seg till toveis kommunikasjon. I dag kan mange mobiltelefoner i tillegg være fotokamera, videokamera, lydopptaker, internett-browser via mobil- eller trådløse nettverk, kalender, skrive og regnemaskin og selvfølgelig sender og mottaker for tekst og multimediemeldinger. Forskjellige telefoner er laget med vekt på forskjellige oppgaver og løser disse med mer eller mindre god teknisk kvalitet og enkelhet i brukergrensesnittet, alt avhengig av hvilke egenskaper produsenten har prioritert. Med unntak av fasongen er arkitekturen nesten den samme som en laptop PC, og mobilen har nå samme prosessorkraft som en laptop hadde for tre år siden (Haugli 2006)

Lederen for Telenor Research & Innovation, Hans-Christian Haugli, spår at arkitekturen til en mobiltelefon på kort sikt vil bli ganske lik dagens. Men sier videre: ”Mobiltelefonen blir mer personlig og vil mesteparten av tiden brukes til noe annet enn å prate i. Det kan derfor etter hvert bli misvisende å kalle mobiltelefonen en telefon”. Videre vil man med dagens takt i utvikling av lagringskapasitet ha mulighet til å ha med seg 30 til 100 ganger mer på mobilen om ti år. Dette gjør at vi kan få mye høyere kvalitet på video og filmer(Haugli 2006).

Teknologien utvikler seg som vi ser raskt. Så raskt at mange av oss ikke klarer å henge med. Forskjellen mellom det teknologien kan gjøre og det brukerne klarer, kalles det digitale kompetansegapet. Dette gapet er økende, og det er en stor utfordring å minske dette for å øke bruken (Haugli 2006).

2.3 – Kan mobiltelefonen påvirke journalistikken?

Søke – vurdere – velge – formidle. Slik blir ofte nøkkelordene i faget journalistikk beskrevet i lærebøker. (Østlyngen og Øvrebø, 2000: 16). Disse grunnleggende begrepene blir neppe endret vesentlig ved bruk av ny teknologi. Men nye måter å formidle historien på kan kanskje bli et resultat. Et eksempel er ”The Newsplex Mobile Media Project” som ble gjennomført under primærvalget i delstaten Sør-Carolina i 2004. Her var syv team med journaliststudenter fra University of South Carolina sendt ut i byen Columbia kun utstyrt med mobiltelefoner. Deres oppgave var å dekke alle nyanser av valget. En nyhetsredaktør med 10 års erfaring som TV-redaktør styrte teamene. To redigerere med erfaring fra nyhetsbyrå og storavis kategoriserte og redigerte den konstante strømmen av bidrag fra journalistene. Og en ny type digital journalist, i prosjektet kalt ”newsresourcer”, knyttet research og lenker til bidragene. Det siste for å gi større bredde og dybde til sakene.

Fra før valglokalene åpnet til godt etter at champagnen eller lommetørklene var tatt fram, ble det lastet opp hundrevis av bilder, video-snutter og tekstsaker til en moblog. En moblog er utviklet for å fungere med mobiltelefoner, og spesielt telefoner med kamera, slik at man kan poste et bidrag ved å sende en multimediemelding eller e-mail til en nettadresse knyttet til blogen. Hvert eneste bidrag ble automatisk formatert og lagt ut på nettstedet i en konstant strøm som alle kunne se, kommentere og debattere.

Moblog-teknikken gjorde det mulig å fortelle en stor historie gjennom mange små. Ofte så små at de ville være under terskelen for hva en tradisjonell avis, nettavis eller TV-stasjon ville brakt. Dette er en fortellerteknikk som ville være vanskelig å gjennomføre uten mobilens muligheter. Som nyhetsredaktøren på prosjektet oppsummerte det: ”This (…) is an example of how technology and resourcefullness are blurring the lines between traditional print and broadcast journalism in a way that is creating new forms of storytelling” (Northrup 2004).

Dette var et prosjekt initiert av IFRA (globalt forsknings og serviceorgan for medieindustrien) for utprøving av ny journalistikk. Mobloggen blir i dag lite utnyttet av norske flermediale redaksjoner, men også på annet vis er mobilen med på å påvirke journalistikken.

BBC introduserte i mars 2005 mobil videorapportering i sine nyhetsbulletiner fra fem områder i Storbritannia. Reporterne ringer inn sine direkterapporter til studio som en del av en 10 minutters lokal sending som seerne kan aktivere på nettet. (Champion 2005). Man kan godt innvende at dette har man gjort ved hjelp av profesjonelle videokameraer, datamaskiner og satelittelefoner siden begynnelsen av dette årtusen. Jeg mener allikevel at det er en vesentlig forskjell på den logistikk og ikke minst teknologiske kunnskap denne type utstyr krever, kontra det å ha en mobiltelefon i lommen og kunne ringe inn sine videorapporter nær sagt når som helst. Forenklingen gjør at terskelen for at en reporter skal kunne gå direkte er senket. Man vil kunne utnytte reporteren i felt på en annen måte med blant annet flere direkte rapporter, ikke bare på de store sakene, men også i sammenhenger der kostnader og teknologi tidligere gjorde dette vanskelig.

Kapittel 3 – Metode

3.1 – Valg av metode

Søke – vurdere – velge – formidle (Østlyngen og Øvrebø, 2000: 16). Både hva man velger og hvordan man formidler er blitt påvirket i de to eksemplene fra litteraturen i forrige kapittel i forhold til tradisjonell nett- og TV-journalistikk. I denne prosjektoppgaven ønsker jeg å finne kilder som kan si mer om dette fra innsiden. Jeg har derfor valgt en kvalitativ metode hvor jeg har gjort dybdeintervjuer med en bruker eller prosjektleder i fire utvalgte caseredaksjoner, VG-nett, Adresseavisen, NRK og Reuters. Jeg ønsket å høre erfaringene til de som allerede har brukt verktøyet og som over tid har kunnet gjøre seg erfaringer og tanker om dette

Jeg har valgt de fire caseredaksjonene på bakgrunn av følgende:

VG-nett er den største og mest vellykkede nettsatsingen i Norge. De har hatt en enorm utvikling av antall brukere siden oppstarten, og har gjentatte ganger vunnet priser for sin nettjournalistikk. VG.no ble senest i mai 2008 kåret til Årets Nettsted 2007 av Mediebedriftenes Landsforening (Dagens Medier 2008). VG-nett har i dag den største avdelingen for video på nett i Norge med sine syv medarbeidere og er blant landets redaksjoner med bredest erfaring i bruk av visuell journalistikk på nettet. Jeg har valgt å intervjue Rolf Brenna som er en allroundjournalist med spesialisering på krim-stoff og som jevnlig bruker mobiltelefonen som avansert journalistisk verktøy.

Adresseavisen har nylig innført et nytt system for innsending av bilder og video tatt med mobil. ”Nett TV er en del av nyhetsstrategien til Adresseavisen”. Det uttalte sjefredaktør Arne Blix til Dagens Medier i november 2007. Og deskleder Espen Bakken fulgte opp i samme sak: ”Mobilen er den enkleste måten å få levende bilder raskt ut på nett på. Terskelen for å bruke video på mobilen er lav for skrivende journalister”. (Olsen, 2007) Jeg har derfor valgt å intervjue Arve Bremseth, prosjektlederen for dette.

NRK er den norske nyhetsorganisasjonen som har flest medarbeidere ute i distriktene. De har en rekke mindre kontorer hvor det arbeider få medarbeidere som skal levere både til nett, radio og TV, og hvor arbeidspresset kan være stort. På Harstad-kontoret har jeg intervjuet Nils Mehren. Han er all-round journalist og en av de med lengst erfaring i operativ bruk av mobiltelefon som videokamera i NRK.

Reuters har sammen med mobilprodusenten Nokia startet et prosjekt kalt Mo-Jo (MobileJournalism) hvor de samarbeider om å utvikle mobiltelefonen som journalistisk verktøy. Her har jeg intervjuet Reuters leder av prosjektet, Nic Fulton.

3.2. – Gjennomføring og databehandling

Det finnes ikke mye publisert stoff om journalistikk utført med mobiltelefon av profesjonelle redaksjonelle medarbeidere i tilgjengelige databaser. Det meste av det som er skrevet om bruk av mobiltelefon i journalistikken relaterer seg til publikums bruk av mobiltelefon til opptak og innsending av tips og bilder, og i forbindelse med publikumsdeltagelse som strategisk utviklingsområde i mediene. Det gjør at jeg i stor grad har vært nødt til å benytte meg av, og legge vekt på, materialet fra de gjennomførte intervjuene. Jeg har også hatt nytte av uformelle samtaler med journalister og redaksjonelle ledere fra inn og utland som arbeider eller har arbeidet med opptak og publisering av materiale fra mobiltelefon.

Intervjuene er gjennomført ansikt til ansikt mellom 16. april og 5. mai 2008 på eller i nærheten av informantens arbeidssted, og den samme intervjuguiden er brukt overfor alle informantene. Intervjuguide ligger vedlagt. Informantene er etter intervjuets avslutning blitt spurt om de ønsker å se gjennom intervjuet. Det har ingen av informantene ønsket. Intervjuene er tatt opp på lydfiler med mobiltelefon. Hvert enkelt intervju er så transkribert og skrevet ut før neste er foretatt. Det har gitt nyttig fordypning, og har i noen tilfeller gjort at jeg har stilt tilleggsspørsmål i de påfølgende intervjuene.

3.3. – Kritikk av undersøkelsen

Man kan selvfølgelig ikke generalisere funnene i min undersøkelse til alle norske redaksjoner. Det har heller ikke vært meningen. Mobiltelefon brukt som foto, video og lydopptaker er dessuten så nytt og lite utprøvd at det ikke har etablert seg et sett med journalistiske regler for hvordan man skal utnytte den. Jeg ønsker gjennom min metode og utvalg å peke på noen utviklingstrekk, muligheter og påvirkninger bruk av mobiltelefon har på journalistikken. I en verden hvor teknologi utvikler seg svært raskt kan mine funn også ha begrenset tidsmessig relevans.

Videre kan man argumentere for at intervjuspørsmål ikke alltid gir svar på informantens umiddelbare eller virkelige holdninger, men heller er produkter av intervjusituasjonen. Dette betyr ikke at intervjuer nødvendigvis mister sin validitet. Erfaringer må nemlig etterrasjonaliseres før de verbaliseres (Gentikow 2005: 68-69)

Allikevel mener jeg funnene vil kunne gi innsikt i vurderinger, erfaringer og refleksjoner som den som intervjues sitter med og som vil være nyttige i framtidige diskusjoner om hvordan man skal bruke mobilen som journalistisk verktøy.

Kapittel 4 – Journalist med mobil

4.1 – VG nett

Raskt! Det er stikkordet som går igjen når mobiltelefon som journalistisk verktøy blir brakt på bane i VG nett. Det illustreres med hvordan den første videoen fra demonstrasjonene rundt nedleggingen av ungdomshuset i København i mars 2007 ble laget. Den ene av de to journalistene fra VG nett filmet den andre i omtrent 30 sekunder mens han gikk foran demonstrasjonstoget og forklarte hva som foregikk. Den ble så umiddelbart sendt, og lå ute på nettet minutter senere, ved 11-tiden samme kveld. Senere på natten ble det laget en ny video med tradisjonelt videokamera som ble lagt ut tidlig neste morgen.

Men det er ikke først og fremst til video mobiltelefonen blir brukt i VG nett. Få tak i folk på telefon står øverst på listen. Etter telefoni kommer foto. Det blir tatt mye mobilbilder når journalistene er ute på jobb. Begrunnelsen er den samme som for video: ”Det er en veldig kjapp måte å få bildene hjem til redaksjonen på. Slipper å ta opp PC og koble deg opp og sende. Det gjør at bildene er hjemme når du har trykket på knappen omtrent”.

Video med mobilen blir brukt når det er hensiktsmessig, og det definerer Rolf Brenna som når man enten ikke har ordinært videokamera med seg, eller man ikke har tid til å bruke det tradisjonelle utstyret. Mobilen blir dermed primært et verktøy for hendelsesnyheter. På de mer planlagte sakene bruker man gjerne en egen videojournalist fra VGtv. Med de ressursene som finnes der, er dette et uttrykt førstevalg også når man rykker ut på hendelsesnyheter. Den dårligere tekniske kvaliteten på bilder, spesielt på video, bidrar også til at man i størst mulig grad ønsker å prioritere bruk av spesialisert utstyr. Allikevel blir mobilen brukt av hver enkelt journalist flere ganger i uken som fotoapparat, sjeldnere som videokamera.

Ved siden av hastighet, blir den største fordelen med mobilen ansett å være at du alltid har den med deg, også privat. ”Det er jo ingen som går noe sted uten mobil lenger. Hvis det skjer noe så har du i hvert fall mobilen”. Dermed fungerer mobilen som et foto og videokamera og en lydopptaker som alltid er i beredskap. Den klart største ulempen er den manglende tekniske kvaliteten på foto og videoopptak. På spørsmål om mobilen gir bedre eller dårligere journalistisk kvalitet fremhever Brenna igjen rask publisering. Det anses som et viktig kvalitetskrav som mobilen er med på å innfri.

Et etisk dilemma knyttes til denne hastigheten. Det at man så raskt kan publisere fra et åsted for en ulykke eller kriminell handling, kan føre til uønsket identifisering før pårørende er blitt varslet. ”Å da vise bilder av et hus og slike ting kan være det ene elementet som er identifiserende. Vi kan risikere at de pårørende skjønner ut fra det som er på VG-nett at noen av de nærmeste kan være drept for eksempel. Det er noe man må tenke på etter hvert som man har fått verktøy som gjør at man får muligheter til å få bilder og video hjem raskere.”

Journalistene i VG nett har krav og forventninger om å ha materiale på mange plattformer. Alle disse rollene kan være vanskelige å håndtere, men mobiltelefonen hjelper til med å løse disse oppgavene: ” Hvis du er alene vil du ofte gjerne ha bilder og video tidlig fra stedet, og du skal gjerne også ha en tekst tidlig og du skal ikke gå glipp av de gode sakene. Sånn sett er mobilen noe som gjør hverdagen min lettere når jeg er ute på jobb og det er stress. Du kan for eksempel ta litt video, starte og sende det over, og så kan du putte mobilen i lomma og gå over til neste oppgave.”

Mobilen er i VG nett først og fremst et visuelt verktøy, men man bruker også mobilen som diktafon og til å ta opp telefonsamtaler. Disse telefonintervjuene kan legges på video eller bildesekvenser, såkalte ”soundslides”. Senest ved rasulykken i Ålesund ble telefonintervjuer med øyenvitner brukt til dette.

Om fremtiden for mobilen mener Rolf Brenna at det ikke er lenge før VG-nett bruker den til å sende live, men at det vil ta lang tid før mobilen kan konkurrere med de spesialiserte foto- og videokameraene på teknisk kvalitet. Disse framtidsvyene gjør at man kan se for seg at VG-nett om noen år konkurrer med TV-redaksjonene om de første direktesendingene fra hendelsesnyheter.

4.2 – Adresseavisen

Adresseavisen har investert betydelig i satsingen på mobiltelefonen som multimedialt verktøy. Først og fremst gjennom innføringen av et eget system for overføring av bilder og video fra journalistens mobiltelefon til redaksjonen. Systemet er utviklet av det Trondheims-baserte firmaet Adactus, som har vokst ut fra teknologimiljøet på NTNU. De har i samarbeid med Adresseavisen gjort det svært enkelt for journalisten. Det skal ikke mange tastetrykk til for å få sendt bilder eller video med en kort tekst og et standardoppsett for hvem som har tatt bildene, hvor og når. Bildene og videoen blir ikke komprimert som ved MMS sending, med den kvalitetsforringelse det medfører. Og blir sendingen av en eller annen grunn brutt, tar systemet fatt i overføringen og fortsetter der den slapp.

Men mobilen er ikke Adresseavisens primære arbeidsredskap verken til papir, nett eller TV. De prioriterer som VG-nett bilder og video tatt med tradisjonelle verktøy. I de mindre avisene som Adresseavisen kontrollerer og nettstedene knyttet til disse, er derimot mobiltelefonen det primære verktøy for video til nettet. ”Kombinasjonen mobiltelefon og Adactus-systemet er primært for å sikre bilder og video når ikke annet utstyr er tilgjengelig eller når hastighet er viktig. Og det er det jo ofte. Men i Adressa-TV (lokal-TV for Trondheims-området, forf. anm.) har vi aldri brukt mobil-video. Vi lager vel en 10-12 egenproduserte videoer hver dag. Av disse er omtrent 20% laget med mobil”, forklarer Arve Bremseth.

På tross av det, trekker han fram mobilen som et viktig verktøy for avisjournalistene som også leverer til nettet. Og to saker brukes som eksempel. ”På Røros hadde det vært flott vårvær i flere uker og nesten all snø hadde smeltet etter en snørik vinter. Så en natt kom det 20 centimeter snø i et dump. Det var helt utrolig å se all snøen som lå på husene, i gatene og på bilene. Rørosjournalisten sendte oss ikke bare bilder, men en kort video hvor han i tillegg til et intervju, rett og slett filmet med mobilen mens hans sakte kjørte gjennom gatene. Videoen viste utrolig godt hvordan årstidene kan skifte raskt og fortalte historien om årets verste snøfall på en helt annen måte enn stillbildene og teksten gjorde. At det ble ukens mest sette video var ingen overraskelse. Det er verdens enkleste greie, men ideen hadde aldri blitt gjennomført hvis ikke journalisten hadde hatt mobil og det hadde vært så enkelt å sende inn videoen med applikasjonen på mobilen”.

Det andre eksempelet knytter seg til hele grunntanken med bruk av mobil i Adressa. At førstemann på en hendelse skal sikre de første visuelle inntrykkene med bilder og video tatt med mobil. ”På en trafikkulykke var avisjournalisten første mann på stedet. Han tok bilder og video og leverte på kort tid via Adactus-systemet. Jeg tror videoen var ute før fotografen fra avisa og teamet fra TV var på plass. De tok selvfølgelig bedre bilder og video, men det var den første videoen som ble mest sett. Jeg tror publikum ser forskjell på nærhet i tid til det som har skjedd og at man ved å være raskt til stede, og publisere fort, får en helt annen autentisitet i forhold til leseren. Og et dårlig bilde eller video er helt klart bedre enn ikke noe bilde, så får vi heller skifte ut det dårlige med et bedre senere”.

I Adressa er derfor mobiltelefonen et viktig beredskapsverktøy. De rundt hundre journalistene i redaksjonen er alle utstyrt med nye mobiler med noe av den best tilgjengelige bilde og videokvaliteten. ”Mobilen er blitt et viktig beredskapsverktøy for de 100 journalistene. De vil alltid ha et verktøy 24/7. Selv de med tekno-skrekk har lært seg å bruke mobilen og de legger ikke den igjen på pulten sin. En av de viktigste lærdommene vi har gjort er at verktøyet ikke kan bli enkelt nok for å fungere godt i en allerede travel hverdag. Når journalistene stadig må forholde seg til flere kanaler, må vi spare tid et sted. Jeg tror vi har klart å skape et verktøy som gjør at det ikke føles som en merbelastning å ta et bilde eller lage en kort video for nettet. Når bildet eller videoen er sendt er journalisten ferdig med sin del av jobben. Sendingen har Adactus tatt seg av. Desken gjør resten. For å si det litt flåsete: De skal trykke på knappen og så gjøre sin primæroppgave i forhold til den redaksjonen de er hjemmehørende i”.

Det gjør at det blir enkle bilder og videoer med mobil. Strekket med video blir brukt slik det er. Det er som oftest liten tid til å redigere. Allikevel blir det framhevet at de dyktigste brukerne har utviklet et formspråk som informanten mener fungerer godt på nettet. ”De beste tenker godt og planlegger en sekvens som skal fortelle hele historien. Eller til og med en sekvens og så direkte på et intervju i samme tagning.” Dette vurderer Bremseth som en effektiv fortellerteknikk selv om den journalistiske kvaliteten kan være ”både og” som han uttrykker det. Men å være like kreativ med mobilen som med mer spesialisert verktøy oppfattes som vanskelig. ”Teknologien setter sine begrensinger. Det som det oftest handler om er å tilby bilder. Og det forventer folk. Særlig video blir stadig mer etterspurt. Dette gjør vi for å tilfredsstille brukerne”.

Det har ikke vært vanskelig å få med journalistene på denne utviklingen. Noe av årsaken kan være at journalistene etter hvert som de har blitt en del av prosjektet har blitt oppgradert til en av de mest avanserte mobiltelefonene som er tilgjengelig. ”Etter at vi hadde delt ut de første ti mobilene, fikk jeg mailer med spørsmål om de kunne få være med i neste pulje”.

Framtiden for mobilen handler også i Adresseavisen om å tilby direktesendt video. ”Jeg tror det blir mer live-rapportering. Og mobilen vil gi et ekstremt krav til hastighet. Hastigheten kan som med alt på nettet føre til slurvefeil. Heldigvis er det også enklere å rette opp på nettet”.

4.3 – NRK

På NRK sitt distriktskontor i Harstad består den journalistiske hverdagen for Nils Mehren å levere stoff til samtlige plattformer kringkasteren operer på: TV, radio og internett. Derfor skriver han tekst og tar opp lyd, video og stillbilder. Mobiltelefonen har en sentral plass: ”Som formidling av lyd har jeg brukt mobil i veldig mange år, omtrent siden jeg fikk den første Nokiaen, og det er veldig mange år siden. Som fotoapparat fra den tiden vi begynte med nett. Men som videokamera var det første innslaget i forbindelse med den tragiske stridsvognulykken på Veggfjellet mellom Narvik og Harstad for godt og vel et år siden. Det var en tilfeldighet at den ble brukt, jeg hadde ikke annet, og da forstod jeg at dette er en måte å formidle levende bilder på”.

Etter det har Mehren fått ny mobiltelefon som gir forbedret kvalitet, og nå brukes den om ikke daglig, så i hvert fall flere ganger i uken for å levere levende bilder. Også på NRK-kontoret i Harstad blir mobilen fremhevet som et spesielt nyttig verktøy i forbindelse med hendelsesnyheter. Nils Mehren oppsummerer: ”Det viktigste er at man kan levere bilder, levende bilder og lyd på stedet der og da når ting skjer (…) det gir meg en herlig utfordring som journalist ved å prøve å formidle dette på en ordentlig måte”.

Selv om den tekniske kvaliteten oppleves som overraskende god, er den allikevel ikke god nok. Den anses som en ulempe. Tilgang til nettet oppleves også som problematisk. Det kan ta lang tid å sende over materialet når journalister og andre skal bruke mobilnettet samtidig i grisgrendte strøk i nord.

Om den journalistiske kvaliteten blir bedre eller dårligere med bruk av mobil reflekterer reporteren slik: ”Du er der! På direkten ved å bruken mobilen til radiolyd. Det synes jeg gir en mye bedre tilstedeværelse. Ved å levere bilder, levende bilder og lyd, synes jeg det er en kvalitet å komme inn raskt fra steder som man ellers ikke ville kunne kommet inn fra. Men ved at det skal gå så kjapt, kan det også gi en dårligere journalistisk kvalitet. Noe vil det gå utover når man skal gjøre alt. Du kan misse på viktige poenger i sakene som skal leveres. Detaljer fordi du skal komponere bildene. Du må ha riktig lyd, du skal ha fokus, du skal ha folket plassert ordentlig i ruta. Og så skal du ha det mest mulig direkte, der og da, i stedet for oppstylta intervjubilder. Så er spørsmålet: Er noe levert bedre enn ingenting levert? Men om alt er høyverdig journalistikk med de flotte formuleringer, den rette belysning og det rette utsnittet og sånt….Vi lager ikke kunst heller. Vi lager forbruksvare. Sånn sett er det godt nok til å lage journalistisk forbruksvare. Og de (publikum, forf. anm) får et mer interessant produkt på nettet.”

På plattformene radio, tekst og foto er ikke fortellerform og teknikk mye påvirket av mobilbruk i forhold til tradisjonelt utstyr. Men med videoopptak forholder det seg annerledes. ”Når jeg filmer prøver jeg å ta ting mest mulig i en tagning av et halvt til et minutt og bestemme meg for hva jeg skal filme. Være veldig bevisst på det. Når du filmer med kamera har du mye mer til rådighet. Men med å filme med mobilen er det med tanke på at ting skal hurtig over, da er det viktig at man ikke har for mye film. Og så har man ikke mulighet til å redigere så nøye. Da er det viktig å tenke kjapt: Hva er det jeg skal ha filmet i denne situasjonen?”

I en slik situasjon skisserer Mehren et etisk dilemma: ”Det gjør kanskje at det kan være en fare for at man lager ting som er regissert på forhånd. Jeg gjør ikke det. Jeg prøver å ta de tingene som dukker opp slik de er”.

Som reporter på et lite distriktskontor skal Mehren levere til både nett, radio og TV, og beherske mange ferdigheter både teknisk og journalistisk. ”Jeg tror at folk som er vant til bare å være skrivende vil oppleve det som en bøyg å kunne håndtere alle disse rollene. For meg er det naturlig å jobbe på denne måten. Jeg er interessert i teknologi, jeg er ikke skremt av den. Jeg prøver å se muligheter ved den. Og det gjør at det er lystbetont for meg og jeg tenker ikke så mye på dette som en hindring og synes at jeg har klart å innarbeide dette i min måte å gjøre jobben på selv om jeg opplever det som slitsomt mange ganger å kunne serve alle tjenestetilbudene våre mens det står på som verst. Og det er kanskje det som er det største slitet med det. Man blir sliten. I går var jeg helt feid, og sånn har jeg holdt på nesten en uke. Derfor har jeg bedt om å ha en rolig dag i dag, og det har jeg for så vidt fått da. Men mye vil ha mer og jeg er stort sett alene. Sånn sett har vi ikke det privilegium å kunne rykke ut flere journalister på en sak og det er kanskje det største problemet med å ha alle disse sjangermulighetene”.

Kompetansegapet mellom tilgjengelig teknikk og brukernes ferdigheter er noe som opptar Nils Mehren. ”Den teknologien som nå er, krever at man er fryktelig interessert og har en vilje og evne til å sette seg inn i ting utover ordinær arbeidstid, fordi i jobben som sådan blir det aldri tid til å sette seg ned og tilegne seg denne kunnskapen. NRK skal nå i gang med såkalte MoJo kurs, altså sånn som jeg jobber. Og det er bra. Man kan ikke forvente at folk med barn kan gjøre sånn som meg. Jeg tror nok at det jeg kan av dette er fordi jeg er spesielt interessert og kan bruke fritiden min til egenlæring. Når man så skal løpe fra det ene til det andre på jobb, er det mye opplæring underveis. Læring og feiling. Og når man har gjort det tilstrekkelig mange ganger så er det mange som gir opp og sier; Nei dette gidder jeg ikke lenger. Hadde man hatt skikkelig opplæring kunne man kommet mye lenger. Jeg har ikke gått på noen journalistutdanning selv, men jeg lurer veldig på om dette er noe tema på høyskolen i Volda for eksempel. Det tror jeg ikke. Så det er en brutal virkelighet mange vil møte når de skal ut. Det er greit nok å sitte på desk og hakke litt på nettet. Men å være ute i felten og gjøre hele jobben, det er noe helt annet.”

Men det gis håp for den yngre garde: ”Jeg tror mange nye unge journalister kan ta dette lekende lett og elegant. Det er jo bare å lære seg den enkle teknikken det tross alt er å bruke mobiltelefon. Folk som har vokst opp i steinalderen med skrivemaskin sånn som meg, har kanskje større problem med dette her. Poenget er at for journalister så er det ny og bra teknologi som ligger der og som gjør at du kan gjøre en interessant jobb enda mer interessant. Du kan få presentert det du gjør på en bredere måte på mange flere plattformer. Og det er jo tross alt betydelig enklere enn å hogge i stein!”

4.4 – Reuters

Ikke ta video av allting! Det er det klare rådet fra Reuters leder av MoJo (Mobile journalism) prosjektet. ”I think you could really make a lot of rubbish. Hours and hours of useless footage and no story, no thread, no reason. But I think good journalists know what rubbish is and they don’t go there. The journalists, I think, are very actively thinking: This person talks well. This person could talk very well on camera and I bet my readers, my viewers, my audience would like to hear this from that person. So you might interview a fund manager for half an hour on their investment strategy, their outlook on the markets, the impact on their fund by the subprime mess and all this. And at the end of that you think: OK I’m gonna write 2000 words. Summary of this interview. Maybe blend it in with an interview of another fund manager. But actually there’s one thing he said that said everything. I want to capture it. Pull out the device. Take that very short form video, and you use that as an enhancement to the story. He just come and creates a certain sense of reality. I think the mistake would be if we had these devices with the journalists and they were streaming full time. That would take the beating out of the film. I think we would create a whole lot of material that was no longer storytelling but just eyewitness. And it wouldn’t be journalism. It wouldn’t be about seeing the story and threading the story and framing the value and creating the message and crafting, which is what we know is journalism. And I think it’ll also separate out the you-tube phenomena and everything that video is now online with a true love in journalism, which is picking the stuff that is important. Finding that hidden story, or finding that thread that makes thing interesting, that’s really journalism.”

Kontrasten til fokuset på hendelsesnyheter i de norske redaksjonene er slående. I Reuters står uttalelser og intervjuer i fokus når det gjelder bruk av mobil til å lage video. Mobilen har som i de fleste andre redaksjoner alltid vært et viktig verktøy for Reuters-journalisten. Til alt fra å ringe inn det siste som har skjedd til å synkronisere kontakter og e-mail. Men i MoJo prosjektet ønsket Reuters å bruke mobiltelefonen som ”the newsgathering tool”. Å erstatte alt annet utstyr og bare bruke mobilen enten det er snakk om å publisere tekst, foto eller video. På samme måte som i Adresseavisen, bruker Reuters software som gjør det enkelt og effektivt for journalisten å sende fra seg sitt materiale som så automatisk blir publisert på en moblogg i likhet med det tidligere omtalte ”Newsplex Project”. Etter at tekst, bilder eller video har ankommet redaksjonen blir de automatisk encodet og video blir lagt direkte i en player. Det siste tar noe lengre tid, og imens er den skriftlige blogposten allerede klar og en redigerer kan gå inn og sjekke stavingen og kanskje utvide bildeteksten eller gjøre andre justeringer før han publiserer med et tastetrykk.

Prosjektet startet i september 2007, og i løpet av en uke publiserer de i snitt to til tre saker. Problemet med å få journalistene til å bruke mobilen dreier seg i stor grad om vaner. ”They are not used to have it switched on during an interview, they have it in their drawer in the office rather in their bag.”

Men på mange saker har mobilen blitt brukt med godt resultat synes Nic Fulton. Under ”World Economic Forum” i Davos var en av journalistene svært aktiv og fikk flere eksklusive korte intervjuer med politikere og næringslivsledere som han traff utenom de offisielle pressekonferansene og treffstedene. Det mener prosjektlederen ikke ville vært mulig med tradisjonelt utstyr. ”The biggest advantage I would say is portability. That the capability is on the phone they use every day, then the capability will be with them all the time. 24 hours. It will be by their bedside at night. Not that I’m trying to say that they should work 24 hours, but it’s just that if something happens, they can have it right there with them. That I think is important”.

Den viktigste læringen har vært å finne ut hva mobilen er best til. ”We found, or we needed to find the sweet spots as I put it. And that we found out to be the short form video, where it’s like a one minute interview with somebody. Discovering that was important. We found that people would take a photo. When they sent in a photo or couple of photos, it didn’t tell a story. It was just a photo. It really needed a text story to go with it. Video typically can stand alone as long as you are introducing the person you are interviewing and the questions make sense, the questions an audience can relate to. That turned out to be the simplest story-telling that you can do, and I think to some extent the most important one.” Denne type journalistikk har blitt benyttet både innenfor politikk, næringsliv og sport, og under det pågående nominasjonsvalget i USA er mobilen i bruk av Reuters mest erfarne politiske reportere.

Måten å fortelle historien på tror Nic Fulton vil bli enda mer visuell i framtiden, og at man som leser i større grad vil bli et øyenvitne gjennom ikke bare å lese hva den intervjuede mener, men også hvordan han sier det. Denne måten å presentere intervjuer på har også andre fordeler. ”It might actually protect journalists from accusations that they were misquoting people. I often feel that accusations of misquoting is done by people who feel that they wish they hadn’t said something. If you happen to video and then somebody says something really interesting that you would quote directly, you can accompany it with a video of them saying that. Then the area of misquoting go away.”

Nic Fulton oppsummerer sine erfaringer med mobilen som journalistisk verktøy på denne måten: ” The most important to tell you is that this is coming and that it is not going to go away. The internet is demanding journalism to become not so much more visual, but as much visual as text. The internet and people want journalists to be journalists and not just eyewitnesses. And mobile capabilities are going to speed things up. Everything is going to be more instant, and that therefore journalists become careful they remain journalists and they don’t just become “Oh my good, this just happened!” It’s like the 24 hour TV news-channel. Did it improve journalism? I think that the demand of trying always to transmit all that news made them do all this talking head stuff which isn’t even journalism anymore. It’s just a whole lot of boring analysis. Or constantly going to breaking news-stories? I’d say in that case technology and the desire for the product distorted journalism. Mobile could do the same thing, but at the same time it’s here and it’s now, and it’s going to break news-stories.

Somebody is going to break a very significant news-story on a mobile phone. It’s already happened from a “long tail” perspective, but some journalist is going to do it and it’s going to be the phone one day and everybody is going to go: “Oh now I wake up. I see exactly why it is so significant because we beat our competitors by half an hour or an hour. We totally own that story.” I think that would be it. Some stories break in that style. If a public figure for instance comes out in a weird press conference and no one expected some story to break and says something like: “I’m announcing that I’m planning to have a sex-change operation”. And you happened to be the text journalist who went to this boring pressconference thinking you would hear about weak futures and instead he starts to make this announcement and you go and ask this person to repeat this again and he feel ok with this and you file this stuff and it’s all over every single… you would look like a god for having taken that initiative. And then everyone will go “Oh my god, it really is here!” I think we’ve got to have a few of those before people go “click”.

But we’ve been using all sorts of mobile technology for years. Now it will be fully institutionalized. It’s coming and it is not going to stop. And if journalists don’t do it, then non-journalists will. And non-journalists will break stories, but they won’t break them in a journalistic sense. They’ll break them in an eyewitness sense. And then where will journalists stand? Will journalists be delegated to sort of being back-room filterers of someone else’s eyewitness. Or will they jump up the front and say: “No, we can be out there and get good stories too”. Is it a threat or an opportunity?”

Kapittel 5 – Diskusjon og konklusjon

Før jeg presenterer mine konklusjoner kan det være nyttig å minne om problemstillingen:

Hvordan vil mulighetene de nyeste mobiltelefonene gir, påvirke nyhetsformidlingen og journalistiske arbeidsmåter i fire utvalgte redaksjoner, og hva har vært motivasjonen for å ta i bruk dette verktøyet i disse redaksjonene?

På bakgrunn av intervjuene ønsker jeg å trekke fram seks punkter som jeg mener belyser disse spørsmålene:

5.1 – Hastighet

Hurtighet og tilstedeværelse på hendelsesnyheter er en dimensjon av journalistikken som vurderes som stadig viktigere på nettet, ikke bare skriftlig, men også visuelt. Dette synes å være den viktigste motivasjonsfaktoren for å bruke mobiltelefonen som journalistisk verktøy i de fire redaksjonene. Kravet til hastighet skjerper igjen kravene til journalistens måte å jobbe på. Evnen til raskt å finne gode vinkler samt utføre godt håndverk i fortellerteknikken er viktige basiskunnskaper for å lykkes. Samtidig kan mobilen, gode systemer for enkel overføring av filer og en god desk-funksjon gjøre hverdagen enklere for multimediejournalisten som skal produsere til mange plattformer under stort tidspress. Videre kan bruk av mobilens framtidige kapasitet til å sende direkte-TV, gjøre at nettmediene i framtiden møter, og til og med overgår radio og TV som den raskeste leverandøren av direkte rapportering fra hendelsesnyheter.

5.2 – Eksklusivitet

Å sitere et bilde, eller en video er i motsetning til å sitere tekst, vanskelig. Dette gir økt eksklusivitet til nettsteder som bruker disse formene. Journalister som alltid har en avansert mobiltelefon med opptaksmuligheter for lyd, bilde og video tilgjengelig, vil i større grad ha en mulighet til å skaffe seg slikt eksklusivt materiale. Dette fremstår også som en viktig motivasjonsfaktor for bruk av mobil i de fire redaksjonene. I tillegg fremstår i dag mobiltelefonen som det mest kostnadseffektive verktøyet man kan bruke for å skaffe seg slikt eksklusivt materiale.

5.3 – Autentisitet

Klisjeen ”Et bilde sier mer enn tusen ord” mener jeg fremdeles har gyldighet. Bilder og video beviser at journalisten har vært tilstede på hendelsen han rapporterer fra, og gir hans historie større grad av ekthet. Det samme gjelder for lydopptak i forbindelse med for eksempel et intervju. Det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved en uttalelse som er tatt opp med lyd eller videoopptak og det hindrer journalisten i å bli beskyldt for feilsitering.

5.4 – Fortellerform

Mobilen er et verktøy som i praksis skaper konvergens. Den gir muligheter til å fortelle historien i mange dimensjoner med lyd, bilde, video og tekst. Fortellerformen ved bruk av mobilen til levende bilder endrer seg i forhold til bruk av tradisjonelle videokameraer. Man tar ofte korte snutter på 30 sekunder til et minutt i en tagning hvor man eventuelt skifter utsnitt og/eller panorerer 1-2 ganger. Det vil kunne utvikle seg en egen fortellerteknikk hvor man ved hjelp av mobilen lager korte videoinnslag og bilde/lydspill. Ikke unikt for mobilen, men dens størrelse og versatilitet gjør det enklere.

Et spørsmål man kan stille er om et dårlig bilde, eller en dårlig video alltid er bedre enn ingen? Eller vil dårlig kvalitet, både teknisk og journalistisk skyve leseren fra seg? Ironien er at mens vi beveger oss mot det krystallklare bildet som HDTV gir, er vi tilsynelatende villige til å akseptere at nyheter kommer i langt dårligere kvalitet. Dette er mobiltelefonens svake punkt rent teknisk. Man kan videre spørre om hvor lang tid det vil ta før leseren krever at dette materialet ikke bare er øyeblikkelig, men også har god teknisk kvalitet?

5.5 – Etikk

Muligheten for rask publisering av bilder og video tatt med mobilen kan skape et etisk dilemma. Det gir økt mulighet for uønsket identifisering ved ulykker og kriminalsaker slik at pårørende får vite om skadede eller drepte via media. Hvis slike hendelser oppstår vil det på kort sikt kunne skade det aktuelle mediets troverdighet og renomé. Ved gjentatte eller særs grove overtramp vil nettmediene som sådan kunne miste stor grad av sin troverdighet. Ja, hele mediebransjen vil kunne miste deler av sin kredibilitet hos publikum.

5.5 – Kompetansekrav

Bruk av mobiltelefon som multimedieverktøy setter nye og store krav til medarbeidernes tekniske og journalistiske ferdigheter. Det kan fort bli et gap mellom ferdighet og krav til kompetanse. Manglende kunnskap om teknikk og mediets egenart kan gi dårlige resultater i det produserte materialet både teknisk og journalistisk. Dette forsterkes ved økte krav til hastighet.

Journalister som ikke bare behersker en teknikk vil sannsynligvis være mer attraktive som multimediejournalister. De må i framtiden regne med å både skrive, ta bilder og video samt være direktereporter på lyd og/eller video uavhengig om bruken av mobiltelefon som journalistisk verktøy får sitt endelige gjennombrudd eller ikke.

Er så mine funn generaliserbare til andre norske nettmedier? Jeg vil hevde det. Ved at jeg i mitt utvalg av caseredaksjoner har brukt et stort nasjonalt nettsted, en nasjonal kringkaster og et regionalt mediehus med eierinteresser i mindre, lokale aviser og nettsteder har jeg funnet mange felles trekk og problemstillinger som jeg tror kan overføres til andre norske medier. Det kan synes som alle disse opplever noen av de samme utfordringene i bruken av mobilen som journalistisk multimedieverktøy og legger vekt på de samme motivasjonsfaktorene for å bruke dette verktøyet. Min siste caseredaksjon, det internasjonale nyhetsbyrået Reuters, legger vekt på noen av de samme utfordringene, men bruker mobilen i mindre grad som et verktøy for bilde og videoreportasjer. De er i større grad farget av amerikansk intervju-tradisjon og legger mer vekt på å bruke mobilen i slike situasjoner. Det er i seg selv en interessant observasjon som kan gi refleksjon i forbindelse med hva norske nettmedier bruker mobilen til.

Litteraturliste

Avilés, José Alberta Garcia, Bievenido Léon, Karen Sanders og Jackie Harrison. 2004. “Journalists at Digital Television Newsrooms in Britain and Spain: workflow and multiskilling in a competitive environment.” Journalism studies, (5) 1: 87-100

Champion, Gary. 2005.”We want it all and we want it now.” International Broadcast Engineer, (november/desember): 26-27

Creative Review. 2005. ”Appropriate response.” Creative Review, (September): 48-50

Gentikow, Barbara. 2005. Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode. Kristiansand: IJ-forlaget.

Haugli, Hans-Christian. 2006. ”Fremtidens mobiltelefon.” Horisont, (3): 70-75

Olsen, Claude R. 2007. ”Hver journalist en videoreporter.” [Online]. Oslo: Dagens Medier. Tilgjengelig fra URL: http://www.dagensmedier.no/index.asp?id=76015 [Nedlastet 12.5.2008].

Lawson Borders, 2006. Media organizations and convergence. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.

Northrup, Kerry J. 2004. ”Newsplex Models Mobile Publishing.” The Seybold Report, (April 12): 16-18.

Sivertsen, Erling. 2008. ”Kameramobilen og redaksjonell bruk av innsendte foto.” I Journalistikk i en digital hverdag, redigert av Rune Ottosen og Arne Krumsvik. Kristiansand: IJ-forlaget.

Weichardt, Brian, Martin Torpe, Nis Kielgast og Morten Brink Iwersen. 2005. Kopi til alle. Roskilde: Roskilde Universitetssenter.

Østlyngen, Trine og Turid Øvrebø, 2000, Journalistikk. Metode og fag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Informanter

Arve Bremseth, intervjuet 5.5.2008

Rolf Brenna, intervjuet 16.4.2008

Nic Fulton, intervjuet 25.4.2008

Nils Mehren, intervjuet 18.4.2008