Av Jørn Johansen

Innledning

Da Jan Tollefsen i mars 1995 tok fatt på oppgaven som ansvarlig redaktør i min lokalavis, Moss Avis, var det ingen tvil om at oppgaven hans var å lede redaksjonen og være juridisk ansvarlig for innholdet i papiravisen Moss Avis.

Det var selvsagt, for utgiveren hadde ikke andre publikasjoner. Ingen kunne da forutse at redaktøroppgaven innen få år skulle bli adskillig mer mangfoldig.

Fem år senere ble Jan Tollefsen en flermedial leder. I 1999 ble nettstedet www.moss-avis.no lansert etter å ha vært en presentasjonsside for papiravisen noen tid. I begynnelsen med 2-4 artikler fra papiravisen per dag og en oppdatering per døgn, men etter hvert med notiser og korte artikler skrevet primært for nettstedet. I august 2002 – og da var Moss Avis blitt til Mediehuset Moss Avis – fikk Tollefsen ansvarlig redaktøroppgaven for en lokalradiostasjon, Radio Moss. Nå var Tollefsen ansvarlig for innholdet i en radiostasjon som sendte 24 timer i døgnet med kontinuerlig deadline, et nettsted der redaksjonen i økende grad publiserte nyheter da de skjedde – og for papiravisen som nå utkom sju dager i uka (mot seks tidligere), samt mobiltjenesten wap.moss-avis.no.

Dette fortsatte enda en stund før mediehuset omorganiserte og Tollefsen ble avløst som ansvarlig redaktør for lokalradioen. Men fortsatt er han ansvarlig redaktør for papiravisen, nettstedet og mobilinnholdet, mens han nå deler adm dir med kollega Erling Omvik i Fredriksstad Blad og de andre redaktørene i Mediehuset Østfold. Og om ikke nøyaktig slik, så iallfall temmelig lik, er situasjonen for mange norske redaktører nå.

Bakgrunn for valg av oppgave

Ansvarlig redaktør-rollen har dog historisk sett vært knyttet til én publikasjon eller til ett medium. ”Einar i tre kanalar” var slagordet da kringkastingssjef Einar Førde innførte P1, P2 og P3 i 1993 og tok ansvaret for innholdet i en serie radiokanaler. Frem til da hadde kringkastingssjefen vært ansvarlig redaktør for én fjernsynskanal og én radiokanal (samt ”prosjektet” P2).

Med veksten av digitale medier som nettsteder, portaler, diskusjonsforumer m.m., den kraftige økningen av tv- og radiokanaler, satsingen på redaksjonelt innhold på mobile plattformer og stadig nye muligheter for interaktivitet med lesere/lyttere/seere/brukere, har mange som fyller rollen som ansvarlig redaktør også blitt ansvarlig for nye mediekanaler.

Veksten av nye medier, særlig digitale, har skapt muligheter for både nye aktører og eksisterende medier som aviser. Samtidig har veksten representert en utfordring for tradisjonelle mediekanaler. Eksempelvis har papiraviser opplevd tilbakegang eller stagnasjon i lesermarkedet, mens Internett og digitale kanaler har tatt en dominerende rolle i det totale reklamemarkedet og dermed utfordret papiravisenes posisjon, foreløpig mest i det nasjonale markedet der også lokalavisene påvirkes via sine lokalavissamkjøringer.

Dette er blant de forhold som tilsier at ansvarlig redaktør-rollen er blitt mer krevende enn da mediebransjen var mindre preget av utvikling innen ny teknologi og nye medier. Forretningsmodell og strategisk tilnærming kan være til dels svært forskjellig mellom for eksempel papiravis og nettsted, for eksempel vil innholdet på et nettsted ofte være fritt tilgjengelig (gratis) mens papiravisen har vært abonnementsbasert. I tillegg kan innhold, presentasjonsform og etikk skille seg vesentlig, noe den pågående debatt rundt forhåndsredigering av debattinnlegg på nettsteder er ett eksempel på. Alt i alt er dette forhold som tilsier at ansvarlig redaktør-rollen er blitt mer kompleks og krevende.

For redaksjonelle medarbeidere/mellomledere er flermedialitet gjenstand for diskusjon, ulike kurs og seminarer, og det utarbeides og forsøkes ulike former for organisering og tilrettelegging med ønske om et best mulig resultat. For topplederen, den ansvarlige redaktøren, kan det synes mer opplagt at vedkommende tar på seg ansvaret for nye mediekanaler mer eller mindre uten videre diskusjon. Organisering på toppnivået har altså i liten grad vært påvirket av medieutviklingen de siste 10 år.

Samtidig konstateres at selv om mange utgivere velger å benytte samme person som ansvarlig redaktør for flere mediekanaler (typisk Moss Avis/moss-avis.no), er det andre utgivere som velger å utpeke forskjellige personer til ansvarlig redaktør for ulike mediekanaler med samme varemerke (typisk VG/vg.no eller NRK/nrk.no) og som bedømmer sitt valg som avgjørende for faktisk suksess.

Formål

Forhåpentlig kan oppgaven gi grunnlag for videre refleksjoner rundt nåværende og fremtidig plassering av ansvarlig redaktør-ansvaret. Siden ansvarlig redaktør nødvendigvis må være en fysisk person, opplever mange redaktører nå å være ansvarlig for innhold i en rekke mediekanaler.

Noen spørsmål som dette reiser er: Hvilke muligheter – og begrensninger – vil en person som skjøtter redaktøransvaret for flere mediekanaler møte? Er oppgaven å lede flere mediekanaler samtidig forenlig utfra hensynet til medienes egenart? Er det tid og kompetanse hos én person til å foreta de rette valg for ulike mediekanaler? Er det en fordel at samme person leder de ulike mediekanalene i en tid der mediemarkedet utvikler og endrer seg i høyt tempo? Er felles ledelse den beste løsningen for å sikre hver enkelt mediekanal, eller kan andre løsninger være mer hensiktsmessig for å sikre nødvendig oppslutning, vekst og lønnsomhet?

Oppgaven vil basere seg på en kvantitativ undersøkelse blant ansvarlige redaktører i Norge. Hensikten er å få frem et tydeligere bilde av hvordan norske papiraviser har organisert ansvarlig redaktør-ansvaret, særlig for kombinasjonen papiravis og nettsted.

I tillegg ønskes klarlagt hva som er den viktigste begrunnelsen for valgt løsning, redaktørenes synspunkter på ulike utfordringer som særlig en felles ansvarlig redaktør står ovenfor, og hvilke endringer man tror kan komme de nærmeste årene.

Situasjonsbeskrivelse

Norske papiraviser har en lang historie. Den første, Norske Intelligenz-Seddeler, kom ut første i 1763, mens landets første dagsavis var Morgenbladet fra 1819. Adresseavisen er den eldste dagsavis i landet nå, og ble utkom første gang 3. juni 1767.

Slik boktrykkerne den gang fikk tilgang til ny teknologi og dermed kunne utgi papiraviser, ga EDB-basert teknologi nye muligheter for alle på 1990-tallet til å publisere nyheter på Internett. Musikkavisen Panorama.no regnes som norges første nettavis (1. mars 1995), mens Brønnøysunds Avis antas å være den første, norske papiravisen med nettutgave (6. mars 1995). Dagbladet var også tidlig ute (8. mars 1995).

I den spede start var nettavisen basert på papiravisens innhold. Nettaviser generelt bød på enkeltartikler og/eller kortversjoner av artikler fra papiravisen, ofte med henvisningen ”Les mer i papiravisen”.

I dag er nettstedene en kombinasjon av artikler fra papiravisen og eksklusive artikler skrevet av egne nettmedarbeidere. I tillegg kommer diskusjonsforum, avstemninger, reportasjer i lyd og bilde, bildegallerier, konkurranser/quiz m.m. som er laget primært for nettstedet, ikke papiravisen. Endringen har skjedd over tid – og i ulikt tempo fra avis til avis.

I følge stipendiat ved Høgskolen i Oslo, Arne H. Krumsvik, (Krumsvik 2007) bidro etableringen av Nettavisen (1996) til at norske riksaviser tidligere og tyngre enn aviser i andre markeder gikk inn med investeringer i nettsteder.

De store avisene i Norge har dermed fått en sterk stilling i nettmarkedet sammenlignet med aviser i resten av verden. For lokalaviser har det lenge vært slik at papiravisen har den klart sterkeste kanalen. Topplederne i norske aviser har to hovedmål for sine nettutgaver: Økt markedsandel, eller å rekruttere unge lesere til papirutgaven. ”Men Nettavisundersøkelsen viser at målene ikke er innen rekkevidde” (Krumsvik 2007:95).

Papiravisene har i senere år også etablert løsninger for å bruke mobiltelefoner som publiseringskanal. Såkalte WAP-sider kan enklest forklares som miniatyrutgaven av et nettsted. Innholdsmessig kan papiravis, nettsted og WAP ha flere likhetstrekk i form av å ha sitt utgangspunkt i f eks samme nyhetsartikkel, men innholdet er tilrettelagt for hver mediekanal både hva angår innhold, presentasjon, lengde, illustrasjoner, mulighet for interaktivitet m.m.

Redaktøransvaret i et mediehus, som eksempelvis har papiravis, nettsted og WAP i sin portefølje, er tradisjonelt organisert slik at en og samme person har det juridiske ansvaret. Det daglige redaksjonelle arbeidet kan være organisert slik at forskjellige redaksjoner jobber mot ulike mediekanaler, men gjerne med felles redaksjonelle systemer slik at redaksjonene lett kan bistå hverandre eller opptre koordinert. Typisk er egen papiravisredaksjon – og egen nettredaksjon.

Mens de aller fleste mediehus har felles ansvarlig redaktør, har noen valgt å separere ansvaret. Papiravisen VG og nettsted vg.no er ett eksempel. Ansvarlig redaktør Bernt Olufsen i VG mener det var den viktigste beslutning han har vært med på å ta, da han tok initiativet til å opprette selvstendig ansvarlig redaktør for vg.no. – Jeg var, som ansvarlig redaktør for papiravisen og nettstedet, blitt en propp som hindret videre utvikling av nettstedet, sa Olufsen til studentene som følger BIs masterstudium i flermedial ledelse 2007/08 under en forelesning i VG-Auditoriet i november 2007.

Foreløpig problembeskrivelse

Jeg ønsker i denne oppgaven å finne ut hvor stor andel av de ansvarlige redaktører som er juridisk ansvarlig for mer enn én mediekanal, eller sagt på en annen måte: Hvor stor andel av mediene deler ansvarlig redaktør med et annet medium?

Jeg ønsker videre å få redaktørenes egenvurdering av hvor godt fornøyd de er med denne flermediale ledelsesformen, samt deres vurdering av hvorvidt fremtiden vil innebære større eller mindre grad av deling av ansvarlig redaktøroppgaven i mediehus enn vi har sett til nå.

Litteraturgjennomgang

Alle norske blader eller tidsskrifter har plikt til å peke ut ansvarlig redaktør. Slik lovpålagt plikt gjelder ikke riksdekkende, kommersiell kringkasting (Grimstad og Grande 2008).

Kirke- og kulturdepartementet slår dessuten fast at det ennå ikke er avklart om den lovpålagte plikten til å peke ut redaktør gjelder for nettsteder som enten tilhører en papiravis eller et tidsskrift, eller som har vesentlige likhetstrekk.

Den ansvarlige redaktørens funksjon er nå definert slik i paragraf 436 i straffeloven: ”Ved redaktør av et blad eller tidsskrift forstås i dette kapitel den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte.” (Stortinget 2008)

Det fremgår videre av straffeloven at redaktøren har et juridisk ansvar, der hun eller han kan straffes med bøter eller fengselsstraff. Straffen kan under særdeles skjerpende omstendigheter settes til fengsel i inntil 6 måneder. Både ansvarlig redaktør og utgiver kan dessuten oppleve at publikasjonen deres kan bli inndratt. I sum pålegger straffeloven den ansvarlige redaktøren eller utgiveren et betydelig ansvar ved publisering.

Norsk redaktørforening beskriver redaktøransvaret slik: ”Rettslig er redaktøren både strafferettslig og sivilrettslig ansvarlig for det redaktøren selv er med på å publisere gjennom sitt medium, enten som forfatter eller gjennom aktiv medvirkning til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Tilsvarende ansvar har også øvrige redaksjonelle medarbeidere.

Ansvarshavende redaktør har dessuten et eget strafferettslig ansvar gjennom “det særlige redaktøransvar” i straffeloven § 431. Etter denne bestemmelsen kan redaktøren – som hovedregel – trekkes til ansvar også for et hvert innhold som er publisert i redaktørens trykte publikasjon, selv om redaktøren ikke selv har sett eller godkjent innholdet før publisering. Det er per i dag uklart om dette ansvaret kan gjøres gjeldende for det som bare publiseres på nett.” (Norsk redaktørforening 2008).

Redaktøransvaret er strafferettslig definert til ”blad eller tidsskrift” i mengden publikasjoner som kan betegnes som ”trykt skrift”. I straffelovens paragraf 10 er ”trykt skrift” beskrevet slik: ”Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.”

I tillegg til straffelovens bestemmelser er det vanlig for norske redaktører å henvise til Redaktørplakaten. Redaktørplakaten er en erklæring som er blitt til i samarbeid mellom Norske Avisers Landsforbund og Norsk Redaktørforening, vedtatt av begge organisasjoner 22. oktober 1953, revidert i 1973 og i 2004:

”En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.

Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger.

En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formåls­bestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning.

Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet, og er bindeleddet mellom utgiveren/styret og de redaksjonelle medarbeiderne. Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine fullmakter.” (Norsk redaktørforening 2004)

Plakaten slår fast redaktørens mandat og myndighet i forhold til den redaksjonelle virksomheten. Redaktørplakaten ble ved revideringen i 2004 gjort medienøytral, i motsetning til tidligere versjoner som var mer innrettet på aviser og andre trykte medier.

Det har pågått over tid en debatt rundt eventuell lovfesting av redaktørplakaten. I den anledning har Kultur- og kirkedepartementet reist spørsmål ved om nettbaserte medier også bør omfattes av en slik lovgivning.

Professor i jus, Jon Bing, anbefaler å la en eventuell lovfesting av Redaktørplakaten få anvendelse på nettbaserte media, men bare for de som har karakter av å være “elektroniske aviser eller tidsskrift”. Samtidig, skriver Bing, må det være tillatt å varsle at denne avgrensningen vil revurderes sammen med en gjennomgang av ansvar på nett generelt, eller redaktøransvaret i straffeloven mer spesielt. (Bing 2006).

Redaktøransvaret oppfattes i praksis som likt for papiravis og et tilhørende nettsted, men formelt er det altså ulik oppfatning av hvorvidt lovgivning inkluderer nettmedier på samme måte som ”trykt skrift”.

I arbeidet med å lovfeste redaksjonell uavhengighet i media har Norsk redaktørforening tatt til orde for å sidestille dagsaviser, ukepresse, fagpresse, kringkastere, elektroniske massemedier m.m., forutsatt at man snakker om ”journalistiske medier”.

Kulturdepartementet har etter en høringsrunde valgt å foreslå at den redaksjonelle uavhengigheten må avgrenses til medier som driver journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt daglig eller periodisk i trykt form, som kringkasting eller gjennom elektroniske massemedier.

Odelstinget vedtok 1. april 2008 en helt ny lov som skal sikre redaksjonell frihet i mediene. Loven ble enstemmig vedtatt og ble 8. april bifalt av Lagtinget.

Loven definerer virkeområdet (i tråd med Kulturdepartements forslag, se overfor), samt lovfester plikten for disse mediene til å ha en redaktør. Redaktørens ansvar er i den nye loven om redaksjonell frihet definert til den som tar avgjørelser om innholdet i mediet eller deler av dette, enten vedkommende blir kalt redaktør, utgiver eller annet. Odelstinget slår videre fast at eieren av mediet ikke kan instruere eller overprøve redaktøren, ei heller kreve å få gjennomgå redaksjonelt innhold før publisering. Det legges nå altså opp til en lovfesting av redaktørens rett til å lede den redaksjonelle virksomheten og til å ta avgjørelser i redaksjonelle spørsmål, dog innenfor rammen for mediets grunnsyn og formål.

Saksordfører i familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Trine Skei Grande fra partiet Venstre sier loven innebærer lovfesting av Redaktørplakaten og at man regner ”dette som et trinn 1 i en mer gjennomgående medieansvarslov som vi syns det er behov for i Medie-Norge i dag.” (Odelstinget 2008).

Et særtrekk ved nettmediene er muligheten for leserne til selv å publisere egne meninger. Leserne kan kommentere innhold og uttalelser i nettavisenes artikler, eller fremme egne synspunkter om selvvalgte temaer i diskusjonsfora på nettet. Mange nettsteder velger å la brukerne publisere sine meninger uten noen form for vurdering av redaktør eller redaksjon før publisering. Andre derimot praktiserer forhåndsredigering. I en undersøkelse, utført i februar 2008, blant norske ansvarlige redaktører svarer nesten 70 prosent av 137 redaktører nei til et forslag om å innføre krav i Vær varsom-plakaten om forhåndsredigering av nettdebatterinnlegg. Flertallet av redaktørene vil i stedet ha krav om obligatorisk registrering av debattdeltakerne (uten at disse nødvendigvis oppgir fullt navn i selve debatten) (Norsk redaktørforening 2008).

Et annet aspekt som er spesielt aktuelt for nettsteder er hvor langt det juridiske redaktøransvaret skal rekke. Jusprofessor Jon Bing mener det juridiske redaktøransvaret må gjelde alt som finnes på en avis’ nettsted. Redaktøren kan altså ikke gi fra seg litt av det, eksempelvis brukergenerert eller brukerstyrt innhold. (Bing 2008).

Veksten av flere mediekanaler innen samme bedrift/mediehus gir den ansvarlige redaktøren en rekke utfordringer. Lederne i norske aviser vurderer Internett generelt og gratisaviser med redaksjonelt innhold som medier som vil gi de tradisjonelle avismarkedene størst konkurranse frem mot 2010 (Wilberg 2006). Mobiltelefonen, portable medier som bærbar PC, og lokale portaler på Internett rangeres alle som sterkere utfordrere for avismarkedet enn lokalradio og lokal-tv.

En felles ansvarlig redaktør for papiravis og nettsted vil typisk gi behov for avklaringer rundt forhold som publiseringsstrategi og etikk. Ett eksempel; i hvilket medium og med hvilken vinkling skal en nyhet presenteres først. Og i hvilken grad vil detaljeringsnivået i artikkelen være påvirket av publiseringstidspunktet og mediekanalens særpreg?

Janet Kolodzy mener nettredaktørene, som ikke nødvendigvis har det juridiske ansvaret, fungerer på samme måte som avisredaktørene. De går gjennom journalistenes artikler, bestemmer presentasjon, poliy og bruken av ressursene. Men samtidig påpeker Kolodzy at nettredaktøren kan måtte ta avgjørelser som får innvirkning på den senere presentasjonen av samme nyhet i mediehusets papiravis eller tv-kanal. Andrea Panciera, som er redaktør for projo.com, nettstedet til avisen The Providence Journal i Rhode Island, sier hun ofte må definere retningslinjene for dekning av en konkret hendelse før papiravisens redaktør har rukket det. (Kolodzy 2006:37)

I arbeidet med oppgaven er det søkt etter bøker, artikler, undersøkelser eller andre kilder som beskriver eller tar opp redaktørenes oppfatning av sitt flermediale ansvar. I Norge foreligger såvidt vites ingen undersøkelse rundt dette. Oppfatningen er at det finnes tilstrekkelig med litteratur rundt den journalistiske utøvelsen og organisering i et flermedialt perspektiv, mens ansvaret og utøvelsen av et flermedialt redaktøransvar er lite behandlet til nå.

Undersøkelsen

Den kvantitative undersøkelsen ble valgt for å få frem status for flermedialt redaktøransvar i Norge, samt disse redaktørenes vurderinger og synspunkter. En kvalitativ undersøkelse ble vurdert, men siden formålet var å favne norske aviser og nettsteder ble det vurdert som mest hensiktsmessig å forsøke å inkludere så mange aviser/nettsteder som mulig. Ikke minst er forskjellen stor mellom de ulike mediene (opplag, lesertall, unike brukere, omsetning, bemanning), og det ble vurdert som mer dekkende å velge en kvantitativ tilnærming nå.

Undersøkelsen ble foretatt i perioden 3. til 7. februar 2008. Praktisk skjedde undersøkelsen som en elektronisk undersøkelse. Dataverktøyet EasyResearch ble valgt, og programmet ble fylt med nødvendige data om utvalget (navn og e-postadresser), generell informasjon og tilsammen 19 spørsmål og/eller påstander med ulike former for svaralternativer. Jeg drøftet på forhånd hvorvidt påstandene i undersøkelsen skulle være positiv eller negativt vinklet, eller som en miks av positivt og negativt. Etter innspill og råd fra flere, deriblant veileder, valgte jeg ”negative” påstander for å påkalle refleksjon hos respondentene.

Utvalget fikk tilsendt en e-post med invitasjon til å delta i undersøkelsen. E-posten inneholdt link til webbasert spørreskjema. De som av ulike grunner ikke responderte på undersøkelsen, ble purret med ny e-post etter to dager. I selve undersøkelsen ble ”ansvarlig redaktør” definert som den juridisk, øverste ansvarlige for publikasjonen. Det ble opplyst at undersøkelsen er en del av en prosjektoppgave i forbindelse med studiet ”Flermedial ledelse” på BI Oslo.

Utvalget besto av 169 ansvarlige redaktører i norske dagsaviser og tilsvarende nettsteder. Navnene på ansvarlige redaktører ble hentet fra Norsk Redaktørforenings medlemsregister og omfatter alle medlemmer som representerer dagsaviser og tilsvarende nettsteder. Listen oppdateres fortløpende av redaktørforeningen. Det ble tatt utgangspunkt i medlemslisten for 29. januar 2008, listen ble kritisk gjennomgått i dagene før undersøkelsen ble igangsatt. Enkelte navn ble strøket dersom de var sluttet eller hadde overlatt rollen som ansvarlig redaktør til andre, i noen tilfeller ble nye navn oppført dersom de ble opplyst. Utvalget bør være godt dekkende for målgruppen. Medlemmene i utvalget representerer små lokalaviser opp til de største riksavisene, tilsvarende for nettstedene. Geografisk er alle landsdeler representert. 13 prosent av utvalget er kvinner, 87 prosent er menn.

Det kom inn 122 svar, som tilsvarer en svarprosent på 73 prosent (vedlegg, arket Statistics (NB! Vedleggene til denne oppgavene er konfidensielle. Se derfor bort fra henvisning til vedleggene i teksten. Red.anm. )).

14 prosent av svarene kom fra kvinnelige redaktører, 86 prosent fra mannlige. Én respondent var ikke kontaktbar. Det var lagt inn svaralternativ ”Ingen” for å fange opp eventuelle respondenter som var sluttet eller som nylig hadde fått annet ansvarsområde. To (av 122) respondenter viste seg ikke å være ansvarlig redaktør lengre.

De som har svart på undersøkelsen er altså i hovedsak menn – og de er erfarne redaktører. 35,2 prosent har vært ansvarlig redaktør i 10 år eller mer, 30,3 har 5-10 års erfaring som ansvarlig redaktør, 21,3 prosent med 2-5 års erfaring og 13,1 prosent har inntil to års erfaring (vedlegg, ark 1). Aldersmessig var de fleste i alderen 50-59 år (41,8%). 3 av 122 respondenter var 29 år eller yngre, mens åtte var i gruppen 60- 69 år (vedlegg, ark 2).

	Prosent	Antall
Papiravis	94,1%	112
Nettsted	87,4%	104
TV	10,9%	13
Radio	8,4%	10
Mobil	24,4%	29
Annet	1,7%	2
Ingen	1,7%	2
Svarende		119
Ikke svar		3

Tabellen til over viser i hvilke medietyper respondentene er ansvarlige redaktører. De fleste er papiravisredaktører, nesten like mange for nettsteder. Målt i størrelse kom det flest svar (61,3%) fra redaktører fra aviser med godkjent opplag under 10 000 eksemplarer, men utvalget av større aviser vurderes likevel som tilfredsstillende (35,1 % svarprosent fra aviser med 10 000-39 999 i opplag) (vedlegg, ark 6).

Nettstedene viste seg å benytte en rekke ulike verktøy for måling av bruk (vedlegg, ark 7). Av den grunn er tallene ikke sammenlignbare og ikke egnet for å gruppere nettstedene etter størrelse.

Blant dem som har svart på undersøkelsen og som minst har juridisk redaktøransvar for en papiravis (112 stk), var det tre redaktører som var ansvarlig redaktør for både mobil, radio, tv, nettsted og papiravis. 11 redaktører (9,8%) oppga å være ansvarlig redaktør for tv, nettsted og papiravis, mens 99 redaktører (88%) er ansvarlig redaktør for både et nettsted og en papiravis. Det er således kun et fåtall som ikke er flermedial ansvarlig redaktør blant de spurte (vedlegg, ark 5).

Undersøkelsen innleder med noen spørsmål der respondentene er bedt om å angi viktigheten av ulike kompetanseområder/egenskaper som er ansett relevante for ansvarlige redaktører, dernest ønsket jeg at redaktørene rangerte dem. Undersøkelsen viser at betegnelsene ”Integritet”, ”Gode lederegenskaper/god inspirator” og ”Etisk sterk” scorer best hva angår viktighet (vedlegg, ark 3).

Men når de samme redaktørene er bedt om å rangere kompetansekrav/egenskap, er bildet noe annerledes: Da skiller ”Generell journalistfaglig kompetanse og erfaring” seg klart ut (over 50 prosent av respondentene rangerte dette punktet som aller viktigst), mens ”Gode lederegenskaper/god inspirator” kom på andreplass. På tredjeplass, der respondentene var mer varierte i sine svar, kom ”Integritet” (vedlegg, ark 4).

Kompetansemessig anser de flermediale redaktørene seg til å være på høyden – og med nok kompetanse til å lede både nettstedet og papiravisen. Bare 7 av 100 redaktører plasserer seg midtveis på skalaen fra 1 til 5, der 5 angir fullt kompetansenivå (vedlegg, ark 14).

Ifølge redaktørene (45,5%) ligger i mange tilfeller ingen formell beslutning bak valget om å ha felles ansvarlig redaktør for papiravis og nettsted. 51,5 prosent mener styret eller utgiver sto for den formelle beslutningen om felles redaktør. På dette spørsmålet er det hele 17,5 prosent av de 120 respondentene (to fratrukket som ikke lenger var ansvarlig redaktør) som ikke besvarte spørsmålet, samtidig er det bare 1 respondent som har benyttet svaralternativet ”Annet”. En av redaktørene mener spørsmålet er irrelevant fordi redaktøren mener hans ansvarsområde omfatter mediets varemerke uavhengig av mediekanal. En annen redaktør forteller at beslutningen om å ha felles ansvarlig redaktør først ble tatt i redaksjonell ledergruppe, deretter i bedriftens ledergruppe og til slutt i styret (vedlegg, ark 8 og 8 Open).

Når redaktørene blir spurt om hva som er den viktigste grunnen til beslutningen om felles redaktør, er svaret ”Strategisk” (30,6%). Dernest kommer ”Selskapsstruktur” (23,5%) og ”Organisasjon” (18,4%). Personlig egnethet, publikasjonenes grunnsyn eller medienes egenart er ikke regnet som viktige begrunnelser for en slik beslutning, ifølge svarene. Én redaktør oppgir at det lå et grundig strategisk arbeid bak beslutningen, både lokalt og sentralt, mens en annen oppgir at løsningen med felles ansvarlig redaktør ble valgt utfra en totalvurdering der tilgjengelige ressurser og det faktum at nettstedet var av mindre betydning førte til beslutningen (vedlegg, ark 9 og 9 Open).

Undersøkelsen viser med tydelighet av norske redaktører mener redaktøransvaret er godt ivaretatt, selv om man har ansvaret for flere medier. Nesten 91 prosent er enten uenig eller svært uenig i påstanden om at felles ansvarlig redaktør svekker redaktøransvaret. Nesten like mange (88,1%) mener dessuten at den redaksjonelle friheten ivaretas like godt med felles redaktør for flere medier.

En annen påstand som redaktørene ble bedt om å markere sin holdning til, var hvorvidt felles redaktør hemmer vekst for ett av mediene. Få (5,1%) tror at papiravisens vekst hemmes av å dele redaktør med et nettsted, mens dobbelt så mange (10,3%) tror nettstedets vekst svekkes av å ha felles redaktør. Flertallet mener uansett at felles redaktør ikke bidrar til å svekke veksten for noen av mediene.

Når det gjelder etikk – og i hvilken grad det er forskjell melom papiravis og nettsted – er 71,8 prosent av redaktørene ”uenig” eller ”svært uenig” i påstanden om at etikken er ulik. Kun 12 prosent mener etikken for papiravis og nettsted er ulik.

Den påstanden som flest var enige i, gjelder hvorvidt man har tid nok til å skjøtte oppgaven som redaktør flere steder. 22,1 prosent er enig/svært enig i at det ikke er tid nok til å gjøre en god jobb for både papiravis og nettsted (vedlegg, ark 10).

Se tabell neste side

	Svært uenig			Svært enig
	1	2	3	4	5	Svarende	Ikke svar
Felles redaktør svekker redaktøransvaret	62,4%	28,2%	6,8%	1,7%	0,9%	117	0
Felles redaktør svekker den reelle redaksjonelle friheten	65,0%	23,1%	10,3%	0,9%	0,9%	117	0
Felles redaktør for papir og nett hemmer vekst for papiravisen	38,8%	44,0%	12,1%	3,4%	1,7%	116	1
Felles redaktør for papir og nett fungerer dårlig	51,3%	29,9%	12,0%	4,3%	2,6%	117	0
Felles redaktør for papir og nett hemmer vekst for nettstedet	33,6%	39,7%	16,4%	8,6%	1,7%	116	1
Medieetikken for papir og avis er ulik	36,8%	35,0%	16,2%	9,4%	2,6%	117	0
Felles redaktør for papir og nett er for krevende	26,5%	28,2%	31,6%	9,4%	4,3%	117	0
Det er ikke tid nok til å gjøre en god jobb for begge medieplattformer	19,7%	26,5%	31,6%	15,4%	6,8%	117	0
Totalt						117	0

Når det gjelder mulighetene for at medielandskapet vil tvinge frem endringer de nærmeste årene, tror redaktørene ikke at deres utgiver vil dele redaktøransvaret mellom papiravis og nettsted. 53 prosent mener det er ”Svært sannsynlig” med felles redaktør om fem år, og nesten 30 prosent mener det er ”Sannsynlig”. Bare 6,8 prosent av de som har svart mener det er lite sannsynlig med felles redaktør om fem år (vedlegg, ark 18).

Redaktørene mener det er tre hovedårsaker til dette: Først og fremst er det strategiske hensyn (38,5 % mener det), dernest årsakene ”Organisasjon” (22,2 %) og ”Økonomisk” (13,7 %). ”Selskapsstruktur” (7,7 %) synes å spille en mindre rolle for en slik beslutning i fremtiden enn hva det har gjort så langt, ifølge svarene. Noen redaktører har utdypet sine svar og skriver blant annet at størrelsen på avisa og redaksjonen gjør det helt naturlig med felles redaktør, mens en annen tror hensynet til det publististiske ansvaret krever en felles ansvarlig redaktør (vedlegg, ark 19).

Vurdering av undersøkelsen:

I mine øyne er det flere funn i undersøkelsen som er interessante. Noen funn bekrefter enkle observasjoner, mens andre funn kan sies å være mer overraskende.

Jeg nevner innledningsvis tre funn som jeg vil vurdere nærmere:

• Norsk redaktører er blitt flermediale – og de tror de vil være det i fremtiden også.

• 1 av 5 norske redaktører synes det ikke er tid nok til å gjøre en god jobb for flere mediekanaler.

• De fleste norske redaktører mener etikken er lik for nett og papir.

Undersøkelsen viser at på den ene siden er det et solid flertall av norske redaktører som finner det riktig og naturlig at flere medier deler ansvarlig redaktør, mens 1 av 5 redaktører på den andre siden er bekymret for sin egen situasjon; de mener det ikke er tid nok til å gjøre en god nok jobb for begge medieplattformer.

Hva kan undersøkelsen si oss? Iallfall dokumenterer undersøkelsen at norske avisredaktører er blitt flermediale. 82,5 prosent av de spurte har ansvarlig redaktør-oppgave for både papiravis og nettsted, mens nesten 1 av 10 (9 prosent) har tre mediekanaler å være ansvarlig for.

Hovedårsaken til dette er strategisk, mener redaktørene. Undersøkelsen dokumenterer at styret/utgiver kun i halvparten av tilfellene faktisk sto for utnevnelse av ansvarlig redaktør når papiravisen fikk nye mediekanaler. I nesten halvparten av avisene var det ingen formell beslutningstaker, ifølge respondentene. Det er interessant at utnevnelse av redaktør for nye mediekanaler håndteres såpass ulikt. En redaktør peker på at han er redaktør for varemerket og således er ansvarlig redaktør uansett medieplattform, mens det finnes utgivere som tydeligvis har foretatt en reell vurdering av hvorvidt avisredaktøren også skal være nettstedets redaktør. Hva som faktisk ligger bak de ulike vurderingene, gir ikke undersøkelsen fullstendig svar på, men kan være interessant å forfølge senere.

Flermediale. Redaktørene mener strategiske hensyn er årsaken til at redaktørene er – og bør forbli – flermediale. I undersøkelsen er ikke ”Strategiske hensyn” definert nærmere, så her kan ligge ulik forståelse bak hvert enkelt svar. Likevel er det verken selskapsstruktur eller organisasjon av redaksjon eller mediekanaler som er hovedgrunnen til at man ønsker felles ansvarlig redaktør.

Det kan være interessant for senere undersøkelser å kartlegge detaljert hvilke strategiske hensyn som ligger bak beslutninger som felles redaktør (Moss Avis/moss-avis.no) kontra atskilt redaktør (VG/vg.no).

Sett fra et eierperspektiv kan det være interessant å få kartlagt om det er korrekt oppfattet når redaktørene hevder at felles redaktør verken hemmer vekst for papiravisen eller nettstedet. Er det mulig å dokumentere dette, enten i form av økonomiske resultater eller i form av utnyttelse av leser/brukerpotensial? Uten tvil er vg.no, med selvstendig ansvarlig redaktør, det nettstedet som har hatt mest suksess, nå med lesertall som er større enn papiravisen og med en omsetning og et økonomisk resultat som nærmer seg papiravisens.

Redaktørene mener de senere års utvikling, der veksten i mediekanaler fortrinnvis har kommet i form av digitale kanaler, ikke har bidratt til å svekke verken redaktøransvaret eller den redaksjonelle friheten. Det er betryggende at redaktørene ser det slik, men det ville vært spennende å kartlegge synet på denne problemstillingen hos andre, f eks innbyggernes syn på dette.

Hva vil skje når nettstedet og papiravisen er likeverdige i størrelse, eller der til og med nettstedet er større enn papiravisen (som likevel fortsatt har en betydelig posisjon)? Når nettstedet har en økonomisk betydning som er større enn papiravisen, eller leserdekningen er større? Og dersom mediehuset også har lokalradio og lokal-tv under ledelse av samme ansvarlige redaktør? Vil myndigheter, næringsliv og mediebrukere da forvente et mangfold innen mediebransjen? Og kan mediehuset ansette ulike personer som ansvarlige redaktører i mediekanalene for å sikre et minimum av mangfold, og vil utgiveren også føle behov for å dele redaktøransvaret både for å sikre hver enkelt mediekanal bedre og samtidig unngå å bli oppfattet som monopolist? Vil det rett og slett oppstå et behov for flere redaktører, selv om utgiveren er den samme? Dette er jo situasjonen for Schibsteds aviser/nettsteder, eller for andre mediekonsern; redaktøransvaret for avisene er fordelt på ulike personer for å sikre mangfoldet og trolig også av praktiske hensyn (det vil være for arbeidskrevende å være ansvarlig redaktør for både VG og Aftenposten). Eksempler på dette er for eksempel Drammens Tidende eller Tønsbergs Blad som gjennom alle år har valgt å utpeke egne ansvarlige redaktører for papiraviser i datterselskapene de hadde (som Røyken-Hurum Avis og Gjengangeren). Datterselskapenes aviser utkommer i samme nedslagsfelt som moderselskapets avis, på samme måte som et nettsted tilhørende en papiravis har samme nedslagsfelt i hovedsak. Likevel kan man altså se en forskjell i praksis her; papiravisen får egen ansvarlig redaktør, mens nettstedet deler redaktør med papiravisen. Dette kan dog også forklares på annen måte; datterselskapenes aviser er geografisk lokalisert på annet sted, har egen redaksjon og ble etablert i en annen tid. Mens datterselskapenes papiraviser har selv etablert nettsteder der redaktøren er identisk med papiravisens.

Samtidig er det uttrykt frykt for ”konsernredaktører”. Vårt Land-eide Mentor Medier kjøpte for en tid Ny Tid og utnevnte Magne Lerø til ansvarlig redaktør. Da pekte flere på at Lerø var redaktør i Ukeavisen Ledelse, Økonomisk Rapport og Ny Tid, publikasjoner som ble ansett å være vidt forskjellige på flere måter, også ideologisk. Sven Egil Omdal, mediekommentator, i Stavanger Aftenblad, kommenterte det slik i januar 2008: ”Den differensierte presse? Det er Magne Lerø, det…….. Det er derfor mer enn påfallende at det er akkurat Mediehuset Vårt Land som har oppfunnet kamelonredaktøren, som er markedsliberal og forsvarer av Gros Pepsi Cola-avtale på 8.30-møtet i Økonomisk Rapport og skarp kritiker av storkapitalen og Gros Pepsi Cola-avtale på 09.45-møtet i Ny Tid. Før han går på 11-møtet i Le Monde diplomatique og planlegger en negativt vinklet artikkel om et fenomen som han deretter støtter varmt på 13.30-møtet i bladet «Ledelse». Han er en fleksibel mann og en lojal redaktør, som deler alle sine blads motstridende grunnsyn.”.

- Publikasjonene er så små at det ikke er rasjonelt å ta en ansvarlig redaktør for alle, sa sjefredaktør og adm dir i Vårt Land, Helge Simonnes, til Finansavisen da debatten gikk, mens Magne Lerø i et Dagbladet-intervju uttalte ”(jeg)…skriver om skal kunne stå på trykk i alle de magasinene jeg er sjefredaktør for. Det må ikke bli slik at noe jeg skriver ett sted kan komme i motsetning til noe jeg mener et annet sted.”. Kan det tenkes å være en holdning som flere utgivere og redaktører i fremtiden vil støtte? I så fall kan vi f eks se for oss en felles redaktør for alle Edda Medias eller A-pressens publikasjoner i ett fylke.

I et mangfoldperspektiv bør man kunne forvente at en deling av redaktøransvaret i et mediehus vil øke sjansen for ulik vinkling og vektlegging av lokale nyheter, aktualiteter og hendelser, samt ikke minst differensiert syn reflektert i kommentarer, analyser og meningsbærende artikler. Det er interessant at en redaktør viser til det publististiske ansvaret som begrunnelse for å måtte ha felles ansvarlig redaktør. Dessverre er ikke svaret fra redaktøren utdypet nærmere.

De siste tiårenes konsentrasjon av eierskap i norske medier, typisk A-pressen, Orkla/Edda Media og Schibsted, har medført betydelige endringer. En rekke arbeidsoppgaver er effektivisert, omorganisert og i mange tilfeller sentralisert. Tiltakene har bidratt til vesentlig større overskudd i de fleste avisene, mens antallet nummer to-aviser i samme periode er redusert. De store konsernene har også inngått partnerskap eller samarbeid om tjenester som distribusjon og trykkeri, senest da A-pressen og Edda Media kunngjorde sitt trykkerisamarbeid i april 2008 (Edda Media 2008).

For å sikre videre vekst og inntjening etablerer de opprinnelige papiravisene nye nettsteder, i noen tilfeller også nisjeinndelt (f eks Aftenpostens forbrukersatsing www.forbruker.no eller Østlandets Blads Frogn/Drøbak-nettsted www.badebyen.no) der innholdet deles mellom papiravisen og nettstedet selv om varemerket er temmelig forskjellig. I slike tilfeller ville det være interessant å kartlegge om f eks nettstedene redigeres slik at man fortrinnvis benytter/lenker til moderorganets nyhetsartikler), fordi man ønsker å maksimere antallet unike brukere/antallet sidevisninger for mediehuset samlet. I så måte: Setter utgiverens krav til vekst og inntjening for det samlede mediehus den enkelte redaktørens reelle frihet under press?

På den annen side: Bidrar deling av redaktøransvaret, som i NRK eller VG, til et større mangfold eller sikring av redaksjonell frihet? Det sikrer iallfall flere personer som kan øke muligheten for differensierte handlinger i enkeltsaker, men en tilsvarende undersøkelse av hvorvidt mangfoldet faktisk øker ville være interessant å få kartlagt.

Undersøkelsen viser at mer enn 80 prosent av redaktørene mener felles ansvarlig redaktør for nett og papiravis fungerer godt, og at nesten like mange mener dette ikke svekker veksten for begge medier. Er det belegg for dette synet, f eks målt i opplag- og/eller lesertallsutvikling, samt økonomiske parametere? Kan det ligge behov for å forsvare egen posisjon bak svarene, ettersom de aller fleste ”fellesredaktørene” opprinnelig var papiravisredaktør som etter hvert har fått nye ansvarsområder?

Ikke god nok tid. Ett funn i undersøkelsen tyder på at den flermediale redaktørrollen oppleves krevende. Påstanden ”Det er ikke tid nok til å gjøre en god jobb for begge medieplattformer” var 22,1 prosent ”enig” eller ”svært enig” i. Ingen andre påstander var redaktørene like enige i. Det bør være grunn til å gå nærmere inn i problemstillingen når så mange som over 20 prosent av de norske redaktørene opplever arbeidsdagen så hektisk. Utefra dette resultatet bør flere være interessert i hvilken konsekvens dette kan få. For kan utgiveren være trygg på at mediekanalene utvikler seg optimalt og at hver kanal er sikret nødvendig lederkapasitet? Hvis ikke, så kan dette – om situasjonen ikke endrer seg – ramme produktet, lønnsomheten, påvirke produktutviklingen og være en risikofaktor for gjennomføring av utgiverens fastlagte strategi.

I senere undersøkelser kan det være interessant å be redaktørene angi hvilke konsekvenser den manglende kapasiteten kan få for de redaksjonelle produktene, eller for dem selv. Et scenario er selvsagt at redaktørene opplever situasjonen som uholdbar og etter en tid må velge å tre tilbake.

Etikken. Undersøkelsen viser at redaktørene ikke synes etikken skiller seg vesentlig fra papiravis til nettsted. 71,8 prosent er uenig i påstanden ”Medieetikken for papir og nett er ulik”, mens kun 12 prosent er enig/svært enig. Det er dog en svakhet at i spørreskjemaet er det – ved en inkurie – skrevet ”…for papir og avis…” der det menes ”…for papir og nett…”. Av sammenhengen, og på bakgrunn av svarene som er avgitt, tror jeg mottakerne har oppfattet påstanden riktig, men det foreligger uansett en feilkilde på grunn av feiltekstingen.

Resultatet, slik det står, er interessant med tanke på den pågående debatten i Norge rundt de såkalte nettdebattene, diskusjonsforumene på nettstedene der noen redaktører lar alle innlegg bli publisert fortløpende uten noen form for gjennomlesning/vurdering av redaksjonen, mens andre setter krav til såkalt moderering i forkant. Debatten har vist at redaktørene har løst nettdebattene til dels ulikt, og særlig på den måte at debatter/ytringer i papiravisen som hovedregel er utført slik at avsenders navn offentliggjøres og slik at innholdet vurderes før publisering. På en rekke nettsteder kan man skrive kommentarer/ytringer uten å måtte oppgi sitt egentlige navn (noen nettsteder krever dog registrering/godkjenning for intern bruk).

I en undersøkelse som Norsk Redaktørforening gjorde i februar/mars 2008 kom det frem at flertallet av redaktørene heller ikke ønsket inntatt i Vær varsom-plakaten et krav til forhåndsredigering, slik det må sies å være for tilsvarende innlegg i papiravisene. Samme undersøkelse forteller samtidig at de ansvarlige redaktørene føler behov for mer kunnskap om redigering av innhold for Internett; nær to tredeler av de 137 spurte sier de ville vurdere å delta på eget seminar om redaktøransvar på nett.

Det er derfor interessant at flertallet av redaktørene i min undersøkelse likevel mener at etikken ikke er ulik for papiravis og nettsted, selv om flere av dem har valgt ulik håndtering for papiravis og nettsted når det gjelder innsendte ytringer.

Muligens ville et kontrollspørsmål som f eks ”Medieetikken for papir og radio er ulik” avslørt hvorvidt redaktørene mener etikken er mer felles for papir/nett enn for papir/radio.

Hvor mye av etikken på nettet er preget av muligheten for fortløpende publisering, og i hvor stor grad påvirker det avisens etikk? Også spørsmål som kan være nyttige å kartlegge senere.

Et annet aspekt verdt å følge opp: Er en papiravis og et nettsted fra ett mediehus å betrakte som ulike versjoner av samme medium, eller er det ulike medier? I så fall, i hvor stor grad er etikken felles og innholdet noenlunde likt ? Er policy for lenking til andre artikler, f eks utelukkende artikler tilhørende egne eller eierens medier, rent etisk forsvarlig? Redaktørene synes å mene at papiravisen og nettstedet inneholder ulike versjoner av samme innhold og således underlegges samme etiske vurdering. Er dette en oppfatning som kan deles av en mer objektiv gjennomgang?

Min undersøkelse har gitt svar på hovedspørsmålene jeg satte opp i forkant. Undersøkelsen dokumenterer at redaktørene nå er flermediale, at de mener dette er en god og forsvarlig ledelsesform, men at den oppleves for tidkrevende av mange, og redaktørene tror at fremtiden også vil være preget av at redaktørene vil være flermedial som hovedregel.

Litteraturliste

Bing, Jon. 2008. Ansvar for ytringer på nett. Oslo: Universitetsforlaget.

Bing, Jon. 2006. Lovfesting av redaktørplakaten for nettbaserte media. Oslo: Jon Bing.

Edda Media. Nedlastet 8. mai 2008. Utreder trykkerisamarbeid. Oslo: Edda Media. Tilgjengelig fra URL: <http://www.eddamedia.no/eway/default.aspx?pid=271&trg=Content_5588&Main_5571=5588:0:10,1730:1:0:0:::0:0&Content_5588=5598:17016::1:5617:4:::0:0>

Grimstad, May-Helen Molvær og Grande, Trine Skei. 2008. Innstilling frå familie- og kulturkomiteen om lov om redaksjonell fridom i media. Oslo: Familie- og kulturkomiteen, Stortinget.

Kolodzy, Janet. 2006. Convergence Journalism: Writing and Reporting across the News Media. USA: Rowman & Littlefield

Krumsvik, Arne H.. 2007. Hvorfor utgi nettavis?. I …å sikre redaksjonell uavhengighet, årbok fra Norsk redaktørforening, redigert av Arne Jensen. Oslo: IJ-forlaget.

Norsk Redaktørforening. 2004. Redaktørplakaten. Oslo: Norsk redaktørforening. Norsk redaktørforening. Nedlastet 8. mai 2008. ”Redaktøransvar”. Oslo: Norsk redaktørforening. Tilgjengelig fra URL: <http://www.nored.no/mainDesign.asp?aid=14498&gid=6726>

Norsk redaktørforening. Nedlastet 8. mai 2008. Krav om forhåndsredigering av nettdebatter. Oslo: Norsk redaktørforening. Tilgjengelig fra URL: <http://dynamic2.protu.no/pictures/144/files/Dokumenter%202008/Alle%20respondenter%20-%20bearbeidet%20versjon.rtf >

Odelstinget. Nedlastet 8. mai 2008. Midlertidig referat fra møte den 1. april 2008. Oslo: Stortinget. Tilgjengelig fra URL: < http://www.stortinget.no/otid/2007/pdf/o080401.pdf>

http://www.eddamedia.no/eway/default.aspx?pid=271&trg=Content_5583&Content_5583=5598:17016::0:5580:1:::0:0

Stortinget. 2008. Almindelig borgerlig Straffelov. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Wilberg, Erik. 2006. Lederskap i lokalaviser – refleksjoner og perspektiver. I Lokalmediestudier, redigert av Karl Erik Gustafsson. Jönköping: Internationella Handelshögskolan i Jönköping.